Velkommen him

Ført i pennen juli 25, 2026

Velkommen him

Hvem former hvem? Hus eller eier?

Vi sitter ved kjøkkenbordet. Kikker ut av vinduet, kommenterer været, filosoferer over dette med gamle bygninger. Om betydningen av arv og miljø. Om hva det vil si å bo i et hjem som dette. Ansvaret, utfordringene, bølgedalene og toppene. Om hvordan vi masserer våre liv inn i husene og blir ett og det samme som dem. En livsstil, men også et verdivalg.

Når du har kjørt til strekkelig lenge, dukker dette skiltet opp i veikanten. Jeg er straks fremme.

Første gang

Dette er mitt første besøk i Arstua i Rømskog. Jeg har lenge annonsert at jeg ville komme hit på reportasjetur. At det skulle være mitt eneste anliggende for dagen å se gården og intervjue henne, Karoline Sundsrud. For det er her hun har bodd siden 2014. Og det er dette vi så ofte har snakket om i månedene vi har kjent hverandre. Først som kollegaer, senere som venner og huseiere.

Husene ligger på en lav kolle i terrenget med utsikt til et frodig jordbrukslandskap. Men bakom synger skogene.

Fargene gløder

Som fotograf er de fineste sommerdagene gjerne forbundet med flatt lys. Derfor er denne dagen valgt ut med metrologisk omhu. Yr varslet gråvær og skydekket er tungt og perfekt. Grått, men ikke regn. Fargene i Arstua gløder.

Kjøkkenet er på det nærmeste uendret siden besteforeldrenes tid. I alt det kaoset som en rehabilitering medfører, må du ha et fristed, en ren sone. Hos Karoline ble det kjøkkenet.

Kontrastene

Vi har lagt en uke med glovarme temperaturer bak oss. Som alle andre snakker også vi om været. Om hvor godt husene våre takler heten. Om klimaendringer, om forbrukersamfunnet, om reisevaner, om vår tids jag og rastløshet, men ikke minst om kontrasten til tidligere generasjoners liv og virke. Om menneskene som har etterlatt oss denne bygningsarven.

Å sitte på trammen og ikke gjøre noen ting, er noe de færreste gjør i dag. Men sporene lyver ikke. Her kjøkkeninngangen til våningshuset.

Slekters gang

Karoline har en familiær tilknytning til sitt Arstua gjennom besteforeldrene. Veggene her rommer hele barndommen hennes. Dette i motsetning til meg som kjøpte Nordengen på det åpne markedet. Lidenskapen er imidlertid ganske den samme.

Hun peker ned på slitasjen ved terskelen i kjøkkengangen. Det var her de satt, besteforeldrene hennes, når de gjorde ingenting. Det er ett av sporene som gjør det meningsfylt å bo her.

Men hvordan kunne de rekke over alt og likevel tilsynelatende ha slik fred i seg? Og så god tid. Hva var det ved livene deres som vår tid savner?

Loftstrappa i "Gamlestua".

Grøss og gru

- Mindfulness, sier Karoline.

Vi grøsser begge to. Det er et nymotens ord som betyr noe i retning av fred, harmoni og personlig velvære. Et liv i balanse, der alt annet ellers er ute av kurs. Mine ord. Når jeg googler det, leser jeg at det er en evne alle har, men som kan styrkes ved øvelse.

Hjemmebakte rundstykker og rørt bringebær ventet da jeg kom frem. Også mat kan fremme ro og trygghet.

Sammenheng

Kanskje handler det like mye om å oppleve sammenheng og mening i livet. At det er lengselen etter den enkelheten og forutsigbarheten som både Arstua og Nordengen representerer. At helheten for mange mennesker i dag har forvitret, slik at skillet mellom arbeid og fritid, hverdag og fest er blitt knivskarpt. Vi vet det ikke, men tenker høyt.

Hva er det som slår en ved gamle hus som dette? Roen, tror jeg.

Livet da og nå

- De holdt på bestandig, sier hun og sikter til besteforeldrene. - Med våre øyne levde de kanskje tungvint og upraktisk, men alle gjøremålene deres var helt nødvendige og derfor meningsfylte. I dag kan du sette bort plenklipping til roboten, plassere tallerkenene i oppvaskmaskinen, skittentøyet i vaskemaskinen, få middagen levert på døren og rengjøring kan kjøpes. Men hva kommer i stedet?

Veden må hogges, kappes, tørkes og bæres inn før du kan fyre. Men knitringen og den lune varmen er god betaling for strevet.

Fellesskap

Hun har rett. Sagt med våre ord fungerte oppvaskbaljen og gårdsarbeidet som sosiale arenaer. Arbeidsoppgavene begrunnet seg selv og la til rette for kontakt og småprat. Gamle folk snakket med unge, ferdigheter og erfaringer ble umerkelig overført fra generasjon til generasjon fordi det var nyttig kunnskap. Minner og tilhørighet kom av seg selv, nærmest som en bonus.

Karoline Sundsrud

Sosialt anlagte hus

Men i dag? Vel, vi mener begge at gamle hus er mer sosialt anlagte enn nye fordi de tvinger deg til kunnskap og innblikk i bygningens ve og vel. Kunnskap som andre sitter med. Som du aktivt må oppsøke. Selv pleier jeg ved starten av et rehabiliteringsprosjekt å oppfordre eieren til og notere seg alle nye bekjentskaper som huset måtte føre med seg. Listen blir fort lang.

Kammerset ligger innenfor kjøkkenet og brukes som arbeidsrom. Varmepumpa er diskret plassert over bokhylla.

Aldri helt alene

Når hun senere på dagen viser meg den gamle utedoen, teller jeg fire seter, pluss et lavere barnesete. Det vitner om tidligere tiders sosiale liv. En gikk i følge, slo av en prat og lot det stå til. Utedoen var kanskje det eneste stedet hvor det var mulig å føre en fortrolig samtale i en stor husholdning.

Før Karoline kunne tapetsere i stua, ble det trukket strie på veggene. Strie gir et mykere uttrykk enn plater som underlag.

Langsomhet

Jeg prøver meg med et nytt spørsmål: Arstua er ikke et museum, men kanskje en slags minnebok for henne? Hun tygger på det. Det er i alle fall hus med håndgripelige spor etter dem som har levd her før. Mange setter pris på sine gamle familiealbum, men på Arstua er bildene også av en annen art.

I "Gamlestua" er det flere lag med tapeter. på veggene.

Tiden

- Tiden står stille her, sier Karoline, vel vitende om at den slett ikke gjør det. Det skjer noe hele tiden. Senest denne uka har veggene på "gamlestua" fått seg et strøk linoljemaling.

Her, som alle andre steder går dagene, men skiftningene skjer i et tempo som ikke kjennes opprivende. Det er en menneskelig skala her. Ikke bare på husene, men også på selve tiden, på endringene, på dagene som kommer og går. Landskapet og gårdstunet utsondrer en ro. Akkurat som i Nordengen. En ro som får både gjester og beboere til å slakke av på farten. Likevel, Arstua er et sted du aldri er arbeidsløs. Et gammelt hus krever alltid pleie.

"Gamlestuas" nymalte vegger i en varm okerfarge.

Ni hus

- Det er ni, sier hun og ramser opp husene. Opprinnelig talte Arstua 11 bygninger, men sommerfjøset og smia ble revet før hennes tid. De som står igjen fordeler seg fint utover på tunet, samt "bilhuset" (garasjen) nede ved veien. Det brukte bestefaren også som korntørke. Bruket har vært i familien hennes siden tidlig på 1700-tallet. Først som leilendingsbruk inntil oldefaren hennes i 1927 kjøpte ut gården. Etter besteforeldrenes død ville ingen overta Arstua, så alternativet var salg ut av familien.

Karoline stablet kjøpesummen på beina og ble eier av mange hus.

Det skal ta tid å rehabilitere et gammelt hus.

Sjokket

Det er klart at det ventet et lite sjokk. Hun var 27 år gammel, student, uten fast inntekt og alene om ansvaret. Visst var dette en eiendom hun kjente godt, hus fylt med barndomsminner. Men det hun overtok var ni bygninger med taklekkasjer, råte- og setningsskader. Året var 2013. Ubetenksomt og overilt?

Noen mente nok det.

Karoline leste seg opp på bygningsvern og kjøpte alt hun kom over av litteratur.

Tette takene

Hun gikk systematisk til verks. Kjøpte alt som fantes av norsk og svensk litteratur om bygningsvern. Leste seg opp, bladde i magasiner, søkte på nettet, meldte seg på kurs og inn i Fortidsminneforeningen. Viktigst var det å få stagget forfallet, tette takene, skaffe seg selv et handlingsrom og kjøpe seg litt tid. Hun skrev søknader og planla prosjekter, men det første hun grep fatt i var hagen. Den var overgrodd, men også det første som møtte henne.

Så lenge arbeidene pågår, lever du på en byggeplass. Slik er det.

Bak plater og paneler

- Jeg kjenner meg igjen, kommenterer jeg. I Nordengen ble også kontroll over villnisset prioritert. Det var bra for motivasjonen at det første som møtte deg ikke stjal oppmerksomheten. Og motet.

Hun hadde lyst til å rive alle steder på en gang. Finne ut hva som gjemte seg under plater og paneler, men ble rådet til å vise måtehold. Ikke overvurdere fremdriften og pågangsmotet. Dessuten spare et rom urenovert som kunne fungere som en ren sone. Et fristed, når alt annet ellers ville være kaos.

Tunet på Arstua er fritt for biler og har beholdt sin rolige og gammelmodige atmosfære.

Et hyggelig kjøkken

Det ble kjøkkenet. Det er der vi sitter nå. Linoleum på gulvet, benker og skap fra 1980-tallet, plater i taket. En skapdør henger og oppvaskmaskinen har trukket sitt siste sukk. To gamle lenestoler står foran vedovnen borte i hjørnet. Som meg trekker hun seg nærmere ovnen når vinteren er i anmars.

Likevel, det er et hyggelig rom. Husmorvinduene som en gang var bestemorens lettelse, fornyelse og stolthet, er skiftet tilbake til de originale krysspostvinduene som sto lagret på låven. Fine, nyrestaurerte med enkelt glass og varevinduer.

Nei, dette skal ikke være en idylliserende reportasje om livet på landet i et gammelt hus. Likevel er det umulig og la være.

Tungvint?

- Nei. Hun rister på hodet. Og motsatt av hva besteforeldrene gjorde, satte hun heller ikke de gamle husmorvinduene tilbake på låven. I det hele tatt er de siste 50 årenes fornyelser på vei ut. I deres sted hentes originale paneler og gulv frem, pusses og males, gis et stenk av vår tid uten at det blir påtrengende.

- Det er et paradoks, sier jeg, - at vi ikke følger tradisjonen og lagrer det vi fjerner. Jeg har heller ikke gjort det.

Det var slik det så, det gamle baderomstilbygget. Karoline holder opp telefonen for å vise forandringen.

Hus på hus

Vi tar turen ut. Verkstedet, skålen, stabburet, bindingverkslåven med en kjerne av laftet tømmer, bilhuset, den sammenraste potetkjelleren og "gamlestua". Det siste har en iøynefallende veranda som kanskje er Arstuas signatur?

Inngangspartiet på "Gamlestua".

Varmepumpe

Vi går gjennom rommene i våningshuset. De fleste er nymalte og tapetserte, men ikke innflyttet.

- Varmepumpa, hva synes du?

Jeg la ikke merke til den, mest fordi den utmerker seg, men ikke som varmepumpe. Snarere en anonym boks på veggen over en hylle.

Det gamle badet hadde hatt sin tid og ble revet.

Bad - det vanskelige rommet

Så var det badet. I andre etasje. Husets kronjuvel og kanskje det mest verdsatte rommet, når det kommer til stykket. Høyloftet, rent, smakfullt og lyst. Badekaret troner ute på gulvet og har utsikt gjennom rause vinduer til tre kanter. Bad er noe av det vanskeligste du kan gi deg i kast med i et gammelt hus. Å balansere det moderne mot det opprinnelige kan lett bli for mye av det ene eller det andre.

Badekaret har lysinnfall fra tre kanter, utsikt har en raus størrelse.

Et varmt badeværelse

- Slik vil jeg også ha, mumler jeg.

Hun lovpriser følelsen av å gå inn i et varmt badeværelse i et ellers hustrig hus. Skru på kranene, legge seg i bløt, kjenne varmen gjennom gulvflisene. Takhøyden gir det lille ekstra sammen med lyset og fargesettingen.

- Scenografen vet hva hun gjør, kommenterer jeg. Karolines innfallsvinkel til bygningsvernet er en profesjonell tilnærming til rom, interiør, farger og miljø.

Dørene vender ut til soverom og gang, men fargesetting gjenstår. Ellers er baderommet ferdig.

En kunst

- Jeg hadde ikke kommet på dette selv, supplerer jeg i forlengelsen av kommentarene mine. - Du finner de nyansene og detaljene jeg selv overser. Du har det raffinementet som ubesværet knytter historien i huset til vår egen tid. Gjør det til ditt. Det gjelder å trekke frem de rette elementene, bake dem inn i helheten uten at de ender opp som kuriositeter. Det er en kunst. Og du mestrer den.

Drøm deg gjerne bort i et gammelt hus, men det er dette som er hverdagen når du rehabiliterer.

Hvordan?

Men hvordan kom hun seg hit? Finnes det én erfaring som andre kan ha nytte av?

- Sørg for å bli en god bestiller, svarer hun kontant.

- Les deg opp på det du skal gjøre med huset ditt før du kontakter håndverkerne. Før du selv setter i gang. Du kan ikke bli for tydelig på hvordan du vil ha det, hvilken materialkvalitet du forventer og hvordan arbeidet bør utføres. Dessuten: Vær til stede.

Og husk, djevelen bor i detaljene. Slurv og snarveier straffer seg på sikt.

Alltid.