Farvel til Oslo
Mandag 2. februar 2026, kl. 10:30. Inngangsdøren Suhms gate smekker bak meg. 40 år som byboer er over. Jeg har ikke lenger en nøkkel som passer. I Oslo.
Det hele var litt teatralsk Jeg ble han som reiser langsomt gjennom minnenes landskap, som oppsøker eller legger fortiden bak seg. Et snev av ensomhet, tungt skydekke og skumring. År er gått, liv er levd, men nå var det hele over.
 |
| Blomqvist nettauksjon på Fornebu er en godtebutikk for samlere, men også det stedet der historier ender og starter. |
Blomqvist
Jeg kjørte ut til Blomqvist nettauksjon på Fornebu for å se på utstillingen. Ta avskjed med gjenstander som har fulgt meg i mange år og som nå fikk en profesjonell håndtering og en oppmerksomhet jeg aldri har kunnet gi dem.
 |
| "Solvogn" av keramikeren Elisabeth von Krogh søker nye eiere. |
Å bryte opp
Det er en del av det å flytte, av det å bryte opp. Du må skille deg av med ting, ta stilling til hva som virkelig er verdifullt og det som er av mindre betydning for deg. Nå, halvannen uke etterpå, er savnet ubetydelig. Ja, umerkelig. Frykten for anger var betydelig overdrevet.
I alle fall for min del.
 |
| Vi stablet og bar. Fred Arild og jeg er født på samme dag, gikk i samme klasse på Hamar og ble etter hvert boende i samme gate. Inntil nå. |
Livskrise
Å flytte etter så mange år arter seg som en livskrise, men også som en episode i Mesternes mester. Du kjemper mot tiden, sliter deg helt ut, sover dårlig, våkner midt i natten med hodet fullt av alt du skal gjøre og ikke må glemme.
 |
| Skal, skal ikke. Jo nærmere utflyttingsdatoen nærmet seg, jo raskere sorterte og pakket jeg. |
Kanskje, kanskje ikke
Du skal ta stilling. Til alt. Sortere, kanskje kaste, gi bort eller selge. Men noe skal bli med videre, noe som fortsatt skal fortelle historiene, holde minnene vedlike. Fortellingene om meg og mitt. Bevitne livet jeg har levd. Mer enn 60 år. pluss tidligere generasjoner som uvegerlig også følger med på lasset.
 |
| Kommunikasjons- og markedssjef Andrea Forsberg hos Blomqvist. |
Hvem selger?
- Hvem selger på auksjon? Jeg spurte kommunikasjonssjef Andrea Forsberg hos Blomqvist da jeg intervjuet henne om det å selge på auksjon.
- Ofte folk som gjennomgår store endringer i livet, svarte hun. - Folk som flytter til noe mindre, som selger huset, som skiller seg eller arver mer enn de kan ta imot.
Nesten fullt skår, tenkte jeg, og kjente på et snev av normalitet. En middelaldrende mann på flyttefot til noe mindre. Vi er mange i denne båten, men vi strever hver for oss.
 |
| Hva vil jeg skille meg av med? Og hva vil auksjonsfirmaene ha? |
Frihet
Likevel, nå i ettertid, kjenner jeg på en slags frihet. Frihet fra tingene, frihet fra alt som likevel ikke betydde så mye. Friheten som ligger i å eie færre ting.
Kanskje var det lintøyskapet i eik som ble båret ned trappene gjennom fem etasjer og deretter opp til den nye leiligheten i tredje, som markerte det endelige stemningsskiftet.
Aldri mer, tenkte jeg. Aldri mer. Mellom første og andre etasje kilte det seg fast i rekkverket på reposet. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, men klarte det likevel.
Til slutt.
 |
| Snart tømt. Nesten 30 år er visket vekk og sporene av levd liv er blitt til slitasje. |
Altfor mye
Likevel, frykten for anger fulgte meg. Beslutningsvegringen herjet inntil angsten for ikke å bli ferdig i tide tok overhånd. Jeg visste at jeg tok med meg altfor mye, selv om det er det langt mindre enn før. Og mindre skal det bli, for sorteringen er slett ikke over.
Når jeg nå plasserer og rydder, er jeg usentimental. En samler med knust hjerte, blir fort en hard negl. Målet er et luftig hjem, ikke et nedstøvet museum.
 |
| Det er slik overgangen ser ut. Du aner ikke lenger hvilke esker som inneholder hva. Det er et salig kaos skapt av dårlig tid og rask pakking. |
I Årjäng
Jeg sitter i den nye leiligheten. Det er fredag den 13. februar. I folketroen en illevarslende dag. Min lille borg er på 60 kvadratmeter. I deler nymalt, men ellers et kaos av esker og poser. Bilder står fremdeles langs veggene, møblene er tilfeldig plassert. Jeg har laget meg stier frem til vinduene og gradestokken. Middelaldrende menn er alltid opptatt av temperaturen. Ute som inne. Det begynner likevel å minne om et hjem. Mitt ryddemål er beskjedent, tre esker om dagen. Inn i skap, ned i skuffer eller opp på loftet.
 |
| Det siste som ble båret ut var spisebordet. Sammen med stolene havnet det hos Fretex. Nyttårsaften 1936 tok bordpynten fyr midt på bordet og lagde den mørke flekken En historie som selv er blitt historie. Og straks glemt. |
De ti bud
Frelsesarmeen ble min redning for spisemøblene, bestemors stolthet siden hun og bestefar satte bo i 1929. De fulgte henne hele livet og siden meg, inntil de ble båret ut og kjørt vekk av budtjenesten De ti bud. Jeg kan ikke varmt nok få anbefalt dem. Reale folk som på en halvtime bar ut nesten 100 års historie og anekdoter. På Finn.no ville ingen ha møblene gratis mot henting.
 |
| Farvel til Oslo. |
Savn?
Savner jeg Oslo?
Vet ikke.
Savner jeg tingene?
Ikke i det hele tatt.
For det er det som skjer når du skiller deg av med saker. Historien nullstilles, også hos deg. Tingene blir til blanke ark som skal fylles av andre.