Alt sør for Minnesund er Oslo

- Odd Sverre, sier han. - Husfloen. 

- Sjur Harby, svarer jeg og tar ham i hånden. Vi bukker lett, begge to.

To timer. Det er det du må regne med når du kjører fra Løten til Åkrestrømmen i Rendalen. Turen gikk over Rena og Koppang før Rendalen. Stille veier, mye skog. Mer og mer, jo nærmere Rendalen jeg kom. 

I etterkant

Jeg skriver dette i etterkant. Turen tok jeg lørdag 5. april. Det var fremdeles flekker med snø i Løten og temmelig surt. Nå er det blitt mai. Trærne grønnes og påskeliljene vaier i vinden. Utenfor vinduet mitt surrer humlene i villmoreltreet. Våren er ikke bare det du ser, men også det du hører.

I det jeg kjører nedover mot Storsjøen, kommer Åsheim Hotell til syne i veikanten. 

Sist jeg var her

Det er år og dag siden jeg var i Rendalen sist. Kulturminner i skog - delprosjekt kulturminner. Det var det det het, prosjektet som brakte meg hit sist gang. Det daværende Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skulle utrede mulighetene for om skogbruksplanleggere også kunne registrere kulturminner når de likevel var ute i felt. Kulturminner som fangstgroper, kullmiler, jernblestringsanlegg og gamle veifar. 

Vi hadde testområder på Østlandet og i Trøndelag. Områder der vi slapp planleggerne ut på registrering, men som på forhånd var saumfart av oss. Enkelte av dem oppnådde en imponerende treffprosent, noen supplerte fasiten med nye registreringer.

Hotellets hage er strekker seg langs sjøen og skal restaureres.

Det gamle hotellet

Men nå står vi her, Odd Sverre og jeg, i duskregnet og den kalde vinden. Avtalen var at vi skulle møtes her ved det gamle hotellet, Åsheim Hotell, der frivillige nå rehabiliterer hele anlegget. John Fiskvik skal også komme. Han er en av pådriverne i dette prosjektet. 

Odd Sverre Husfloen

Det blåser

- Uff, det blåser kaldt her, sier jeg til Odd Sverre og vi søker ly inne i en krok. Storsjøen kruser seg foran oss og vi ser trekronene vaie i vinden. Blir det regn også? Vi kikker opp på himmelen begge to og deretter på hverandre. 

- Så morsomt at du tok kontakt, sier jeg. - Slike plutselige bekjentskaper er som et krydder i livet. Han nikker.

Åsheim Hotell har brent flere ganger. Dagens bygning ble reist i 1913.

Åsheim

Den gule bygningen ligger helt nede i vannkanten ved Storsjøen og var en gang et travelt sted med landhandel, rutebåtanløp, kraftstasjon, bakeri, poståpneri, bensinstasjon og kafé. Og altså hotell. Men nå er alt stille. Og litt forblåst. Veien ble lagt om og det meste av trafikken mellom nord og sør går nå på riksvei 3 gjennom Østerdalen. På 1980-tallet tok også tømmerfløtingen slutt. Tiden løp fra Åsheim Hotell og overlot det til sin egen skjebne inntil frivillige engasjerte seg.

Joda, det er litt å ta tak i på Åsheim, men arbeidet går fremover.

Den som beveger seg

Odd Sverre var en av dem som tok kontakt da jeg i slutten av november 2024 etterlyste folk på Facebook som har tatt skrittet fra byen til bygda. Ikke bare et lite skritt fra det storbyurbane til det litt mindre og hyggelige småbyurbane, men til skikkelige grisgrendte strøk. 

Der mørket fremdeles rår

Områder av landet der skogen eller havet, stillheten og mørket fremdeles rår. Områder der befolkningsstatistikken ikke sjelden peker nedover og eiendomsmeglere har vondt for og ferdes. Det er dem jeg vil ha i tale, folk som har flyttet den andre veien. Motstrøms mennesker. Folk som utsetter seg for friksjon. Mennesker i bevegelse. Som har det pågangsmotet som jeg selv vil eie. 

John Fiskvik

Raskt befart

John har ikke nøkler til bygningen og vi gjør unna befaringen raskt. Kikker på hotellets gamle hage, på den rehabiliterte moloen, på nytt panel og et gammelt vindu. Pent, men ikke storslått, slik som Vestlandets trepalasser. Med oss videre får vi vite at fortsatt hotelldrift er uaktuelt her, men mer om planen for Åsheim Hotell kommer i en senere artikkel.

Les også om det gamle jernbanehotellet på Koppang

Det deilige med Rendalen er at folk har tid. God tid. Odd Sverre mener at naturens ro smitter over på menneskene her. Men ikke bare dem. Også denne svanen tok det rolig under spaserturen.

Opp i høyden, ut i skogen

Fra Åsheim kjører vi en tur for å se oss omkring. Han vil vise meg landskapet, vise meg hva som trekker en utflytter hjem igjen. For Odd Sverre er begge deler. Han er kommet tilbake til det han en gang forlot.

Dette er forfatteren Jacob Breda Bulls (1853-1930) rike, dikterhøvdingen som residerte lenger nord i dalen og ligger begravet i en gravhaug utenfor kirken i Ytre Rendal. Den gamle prestegården hvor han vokste opp er i dag museum, Bull-museet. 

Bureising var et slit i karrige kår. Rendalen var et av de områden der ny jord ble brutt i mellomkrigstiden.

I 2024

Odd Sverre og familien har ikke bodd her lenge. Flyttelasset fra Råholt i Eidsvoll kommune gikk i februar 2024. Både han og kona Gunn hadde jobber å gå til, hun som lærer, han som mekaniker på bensinstasjonen i Otnes. Han kom fra jobben som som vedlikeholdsingeniør ved Institutt for energiteknikk på Kjeller. Sammen har de to døtre. 

Det tok tre uker fra de så huset i Otnes til salgs til kontrakten var signert. 

Ingen noviser

Gunn vokste opp på Manglerud i Oslo, Odd Sverre refererer til skoledagene på Koppang i Østerdalen hvor vi har felles kjente. Verden er ikke stor i Norge. Begge har slekt i Rendalen og altså ingen noviser i Bygde-Norge. 

Odd Sverre og Gunn, ganske ferske i Rendalen, men likevel ikke.

Røtter

Jeg spør om røtter fordi jeg selv mener det er viktig. At røtter ikke behøver å være noe konkret, men like gjerne kan være en følelse og et savn. Røtter kan være noe individuelt, noe usynlig, noe som kommer og går gjennom livet, men ofte blir sterkere med årene. Lyset, stemningene, humoren og lynnet til folk - røtter kan være summen av så mye.

Å plante et tre er en symbolsk handling, et tegn på tilhørighet. 

 Stillheten, friheten og mørket

- Mørket, sier jeg. - For meg er mørket viktig. Og stillheten. Og friheten. I Nordengen har jeg plassert en benk på det stedet i hagen hvor høstmørket bringer stjernehimmelen aller nærmest. Så sitter jeg der i sensommerkvelden og lytter. Ser ostemånen stige opp over skogen og bli mindre på sin ferd mot vest. Glaner ned mot åkerreina der de underjordiske bor. 

- Vi fant ikke roen, svarer han. Jeg lurte på hvorfor de forlot Råholt. 

I Rendalen kan du fremdeles kjenne på uendeligheten, av å være et lite menneske i en stor natur.

Råholt

Mange snakker høyt om flytte til et roligere liv på bygda, men få gjør alvor av det. Drømmene deres er som et fata morgana, et synsbedrag som melder seg i møtet med dem dem som faktisk har gjort det. Vi har begge møtt dem. Hvem kan ikke lengte til solskinnsdager og et roligere liv?

- Jeg fant den i alle fall ikke, roen, fortsetter han. - Råholt er et klondike, et sted i konstant i endring.

På Wikipedia står det at Råholt i 2023 hadde 15 319 innbyggere i 2023. Det er ti ganger så mye som hele Rendalens befolkning. Gardermoen ligger tett ved med flystøy og trafikk. 

- Du hører det konstante suset fra E6'en og andre veier, fortsetter han. - Det rives og fortettes. Jord bygges ned og skogen forsvinner. Og Råholt har en infrastruktur som ikke henger med utviklingen. Køer, mas, transport hit og dit. 

Tommelen ned for Råholt.

Våren kom tidlig i år, men lot likevel vente på seg i hagen. Her blir det kjøkkenhage. En luksus du ikke nødvendigvis kan unne deg i byen.

 Sosial uro

- Mye sosial uro, fortsetter han og Gunn istemmer. På Råholt var det uro på mange plan. Aldri helt stille  og aldri helt mørkt. Aldri helt alene. Aldri helt hyggelig eller bra. Men nå foregriper jeg, for det var først etter kjøreturen at vi drakk kaffe ved kjøkkenbordet alle tre, Gunn, Odd Sverre og jeg.

Håvfiske

Fra Øiseth Hotell, Åsheim Hotells etterfølger på Åkrestrømmen, setter vi oss i bilen og kjører. Han kjører, jeg kommenterer og er turist. Vi kikker ned på strykene i elva der det tradisjonelle håvfisket etter sik foregår om høsten. I dag ser elva sinna og mørk ut. Likevel ser vi en fyr med fiskestang.

Vi kjører bortom tømmerslepebåten MS Storsjø. I 1984 var det slutt på tømmerfløting i Rena-vassdraget.

Hårnålssvinger

Så kjører vi oppover Fiskviklia i hårnålsvinger og innover til grender der bureisningsbruk ble ryddet i mellomkrigstiden. Karrige kår, men de fleste av brukene er fremdeles bebodd, enten fast eller som hytter. Skogen står tett på hvor enn du enn vender deg. Rydningsrøyser og steingjerder forteller et slitets historie.

Storsjøen i Rena-vassdraget, 50 kilometer lang, 309 meter på det dypeste.

Skogen

 - Du må like skogen for å bo her, sier jeg. Odd Sverre nikker. Han liker skogen. Det tok tre uker fra de så huset i Otnes til salgs til kontrakten var signert. 

Jeg googler "Rendalen kommune" og finner ut at i 2023 befolket 1769 sjeler kommunens 3178 kvadratkilometer. Mye er skog, fjell og vidde. Mange av dem holder til rundt Otnes, der bensinstasjonen også befinner seg. En bensinstasjon med verkstedhall. Det hadde vi i Løten også, inntil den dagen bensinpumpene ble stående ensomme tilbake og resten av stasjonen la ned. 

På Otnes stenger Joker'n kl. 17:00, unntatt fredag. 

Av slikt blir det fredelig.

- Folk er inkluderende her. Lette å be, sier Gunn. - Dugnadsånden og frivilligheten står fremdeles sterkt i Rendalen. 

De som vandret

Vi passerer pilegrimsteinen ved den gamle bygdeveien, steinen som markerer at vi er midtveis til Trondheim. I middelalderen vandret pilegrimene forbi her. Lange, øde skogstrekninger ble tilbakelagt i refleksjon og undring, men til slutt førte vandringen dem til Hellig Olavs grav i Nidaros. Med pilegrimene kom det impulser fra store verden utenfra. Impulser som ble til fortellinger som gikk fra munn til munn, fra generasjon til generasjon.  

- Før måtte alt lages selv, for man hadde ikke penger til å kjøpe. - Nå er det omvendt.  

Norges første

Rett etter passerer vi skolen der Gunn jobber. Odd Sverre sier dette var Norges første ungdomsskole. Ungdomsskolen ble innført over hele landet på 1960-tallet, men når jeg etterspør hvem som var den første av dem, tier nettet.

Til gjengjeld står det at Fagertun barne-og ungdomsskole, som denne skolen offisielt heter, skal "utvikle robust ungdom". Og det tror jeg er sant. Med 103 elever og 22 ansatte, blir alle sett. Rake motsetningen til storskolen på Råholt. 

Odd Sverre mener at menneskene herover formes av naturen, at den smitter over på folks lynne. At naturen fører roen med seg som en nødvendighet. Rendalen er et sted uten dårlig tid.

Ingen har dårlig tid i Rendalen.

Beredskap

Jeg nevner at Nordengen skal være et begripelig og enkelt hus. At beredskap også handler om velprøvde løsninger som gjør deg mindre sårbar. Forsvinner  elektrisiteten, fyrer du opp svartovnen og tenner et lys. Utedo og brønn fungerer selv om alt annet ellers streiker. 

Selvfølgelig er det gammelmodig å sage ved, men du fryser ikke om uhellet skulle være ute. God trening er det også.

Den gang da

- Før måtte alt lages selv, repliserer han. - For man hadde ikke penger til å kjøpe. Nå er det omvendt. Det blir bare vanskeligere og vanskeligere som privatperson å få tak i råvarer. Selv har jeg brukt to måneder på å få tak i en sekk lesket kalk. Til slutt var det Felleskjøpet som kom meg til unnsetning. Vi lever i et Rube-Goldberg samfunn der stadig mer kompliserte mekanismer og reguleringer styrer helt banale ting i dagliglivet. Vi bruker avanserte verktøy for å utføre de enkleste oppgavene i livet vårt. Det er ikke dommedag vi bør frykte, men dummedag.

Hjemme på gårdsplassen dukker prosjektene opp. - Jeg har et dusin andre prosjekter også, sier han og ler litt. Vi har nettopp forlatt temaet "bygge egen røykovn".

Hjem

- Det var kafé her tidligere, sier han. 

Vi har parkert på gårdsplassen der de bor og allerede sett oss rundt i hagen. Det er planer om grønnsaksenger og potetåker der det i i dag er gressplen. De har flyttet inn i et stort, hvitmalt hus på en romslig tomt sentralt i Otnes. Det er tid for fotografering og jeg stiller ham opp og knipser. Så kommer Gunn kjørende og de blir to på de neste bildene.

Den gode nabo

- Folk er inkluderende her, sier hun. At folk stikker innom uanmeldt på bygda er blitt en myte, men det er lett og bli kjent her, dugnadskulturen stikker dypt og du må skjerme deg om du ikke skal bli oppspist av alle aktivitetene som bygdesamfunnet byr på. 

Kjente fra før

Men det er klart, de hadde en fordel av at de begge hadde familie her fra før. De var kjent i bygda, forsto kodene og lynnet, var ikke fremmede for Rendalens rytme og levesett. Slike ting som vi sjelden snakker om, men som er viktige nøkler for den som skal slå seg ned et nytt sted. Og de hadde barn. Og Gunn er lærer. 

Og hvem kjenner ikke læreren? 

I Rendalen derimot, er det naturen som sluker deg.

Mindre stress, mindre mas

Og han jobber på YX'en på Otnes, der "alle" stikker innom. Han skrur på folks biler og skifter dekk, han slår av en prat og selger is og brus. 

Når vi kjører rundt, hilser han til alle vi møter. Alle.

 - Mindre stress, sier han. De nikker til hverandre. 

- Og mindre sosial uro. Dette mystiske begrepet som egentlig handler om den grunnleggende trivselen, om dette udefinerbare som gjør at vi føler oss hjemme og trygge. Eller ikke.

Byen og landet

- Det er nok en konservatisme i slike bygdesamfunn. Det var det Gunn som sa, for jeg spurte henne om barndommens Manglerud. Om hun kjente alle menneskene i oppgangen sin? Om folk hadde omgang og drakk kaffe hos hverandre da hun var liten og bodde i byen. 

Hun nikker. Oppgangen var det nære og det trygge. Alle kjente alle, men ville du forsvinne i byen, kunne du bare ta t-banen noen stasjoner, så kunne du være fremmed og anonym. Storbyen sluker deg, om du vil.

Her er i Rendalen derimot, er det naturen som sluker deg.

Og alt sør for Minnesund er Oslo.

 ----------------

Tidligere innlegg i denne serien:

11. desember 2024: Tomme ordrebøker

7. januar 2025: Å krysse en grense