En vandringens mann
Veien blir til mens du går, heter det. Og det er sant!
Det gikk ikke mange dagene før jeg merket uroen. Først som en tafatt kribling, deretter en gryende frustrasjon.
 |
| Hvem kan mene at det er dette som er livet? |
Årene
Spilt tid, tenkte jeg. Dette er bortkastet. Alle timene som bare glir ut av livet mens jeg sitter bak rattet i sakte fart. Inn og ut av Oslo. Morgen og ettermiddag. Timer som blir til dager. Som vokser til uker, men som til slutt vil ende opp som hele år. De beste.
Om jeg ikke tar grep.
 |
| Høstmørket ligger som et teppe over Oslo. Fremdeles stille i bygatene, svarte vinduer hos NRK, men travelt på innfartsveiene der køene vokser seg lange. |
De som grep
Jeg har tidligere intervjuet folk som har gjort kort prosess. Som har tatt en beslutning og flyttet dit hvor elven renner saktere. Hilde Amundsen, arkeologen som forlot Oslo til fordel en tømmerstue i Stange, for eksempel. Eller Odd Sverre og Gunn Husfloen som tok med seg ungene, pakket flyttekassene og slo seg ned i Rendalen.
Ingen av dem viser tegn til anger. Tvert imot. Livet ble et annet. Roligere, hyggeligere. Rikere.
 |
| Med jernbanen ble Norge samlet til én tid og folk begynte å løpe fortere. Da NRK ble reist på 1930-tallet kunne alle høre de samme sendingene på radioen, uavhengig av hvor du bodde i landet. Jeg haster forbi. Forsinket .... |
Mandag
Det kunne like gjerne ha vært en tirsdag eller onsdag. Dette er bare én av mange morgener hvor jeg kjører ut av byen i 07:00-tiden. Jeg har vært oppe siden 05:30. I stummende mørke har jeg satt over tekjelen og kikket ut på været.
Det er stille i gården og i gata utenfor. Jeg vet at jeg bare er én av mange, at vi egentlig er en hel armé av folk som hver morgen står opp i det stille og forbereder oss på pendling ut og inn av de store byene.
Vi gjør oss alle våre tanker om livet og tiden, om hvorfor vi havnet nettopp her. Få velger imidlertid å drive det lenger enn til et hjemmekontor noen dager i uka. For mange bindinger, for store grep må til.
 |
| På Blindern hender det at jeg er helt alene på perrongen. Andre ganger er vi et par, tre stykker, men sjelden flere. Vi hilser ikke, selv om vi tilhører det samme skjebnefellesskapet. |
Bakerst
Jeg går til Blindern stasjon for turens skyld, skotter opp på NRK-klokken i forbifarten og haster inn i Apalveien.
Og mister likevel banen.
Det skjer nesten hver dag. Så blir jeg stående å vente. Er det folk på perrongen, stirrer de fleste av dem ned i telefonen og enser meg ikke. Ingen snakker, flørter eller ler. Så kommer Sognsvannsbanen og sluker oss. Jeg setter meg bakerst i siste vogn.
Da blir det færre skritt å gå fra Østhorn til bilen.
 |
| Etter Forskningsparken er det nesten tomt i det bakerste vognsettet. |
Byen våkner
Så tidlig på morgenen er vi ikke mange som skal med. Ikke i denne retningen.
De fleste forsvinner ut på neste holdeplass, Forskningsparken. På Østhorn er også jeg ute i frisk luft og på vei opp en bratt bakke til den parkerte bilen min. I de fleste kjøkkenvinduene er det lys og jeg ser mennesker bevege seg innenfor.
 |
| Det er egentlig denne virkeligheten som får meg til å gruble. Mørket i en bygate skiller seg ikke nevneverdig fra mørket enn mørket i skogen, men dette er bare tidsspille. |
Ring 3
Kjeden av glitrende billys møter meg så snart jeg er ute på Ring 3. Den er uendelig i motgående kjørefelt. Med meg går det likevel bra frem til Storo. Mot Sinsen tetner det til, men flyten fortsetter både til Økern og Bryn.
Sneglefarten
Deretter begynner det. Sneglefarten. Eller det er blir full stopp. Ikke alltid så lenge av gangen, men tilstrekkelig lenge til at jeg kan sende et medfølende blikk til møtende trafikk. Der, på andre siden av midtdeleren står det bom stille.
 |
| Ut av byen inntreffer køen ofte ved Økern eller Bryn. Inn til Oslo starter den allerede ved fylkesgrensen til Akershus. |
Herfra til Akershus
Køen inn til byen på E18 strekker seg helt til fylkesgrensen mot Akershus. Tusenvis av mennesker i hver sin bil, kilometer etter kilometer. Jeg som stort sett har kunnet gå på jobben hele mitt liv, har plutselig blitt innhentet av en annen hverdag.
Jeg er overveldet, men også forskrekket. Det er derfor jeg har begynt å telle timer.
 |
| Karoline Sundsrud er min kollega i Østfoldarv og kontoret vårt er et kjøkkenbord på Trøgstad Bygdemuseum. Det fungerer. |
Østfoldarv
Sammen med Karoline Sundsrud fra Rømskog er jeg engasjert til å bygge opp bygningsvernsenteret Østfoldarv. Den 10. september i år ble det offisielt etablert med brask og bram på Trøgstad Bygdemuseum. I det ordfører i Indre Østfold kommune, Saxe Frøshaug, kuttet snoren, var teamet Sundsrud/Harby et faktum. Østfoldarv er blanke ark som skal fylles med gamle hus og tradisjonshåndverk for ungdom og voksene i hele Østfold.
 |
| Langsæterbygningen på museet er et våningshus fra 1840-årene. Det er en kontoradresse som kler oss godt. |
På et lite kjøkken
Karoline og jeg deler et lite kjøkkenbord i et av husene på bygdemuseet, tett inntil en panelovn og med utsikt til tunet. De siste ukene har gått med til å gjøre oss kjent i fylket, reise til møter og på befaringer, åpne kontoer, skrive planer og strategier. Bli venner med regnskapssystemet. Av og til sukker Karoline, for det er hun som er daglig leder, selv om vi begge deler ansvaret. Jeg sukker også. Over Duett.
Men bare av og til.
 |
| Visst er skrivebordet vårt er av det enkle slaget, men hvor ellers kan du se tre elger spasere over tunet mens du har et teams-møte? |
Mot Askim
Først etter Vinterbro kan sjåføren i meg slappe litt av. Da er det strake veien til Askim og deretter videre til Skjønhaug hvor bygdemuseet ligger.
Jordbrukslandskapet rundt meg er gjenkjennelig for en hedmarking. Bølgende åkre med slakke, skogkledte åser i bakgrunnen. Skjønhaug heter tettstedet vi holder til på, og det har en middelalderkirke i stein. Et tegn på årtusengammel velstand. Litt lenger øst venter Sverige, men da har du først passert Mysen og Ørje. Töckfors er det første tettstedet på svensk side, deretter Årjäng. Også Arvika er innen rekkevidde herfra.
Og Karlstad.
 |
| Østfoldlandskapet er gjenkjennelig for en hedmarking og skiller seg ikke nevneverdig fra Løten. |
En bestemor i Smålenene
Hedmarkingen og Østfoldingen har mye til felles, samme lynne og samme landskap.
For noen generasjoner siden var Indre Østfold også en del av meg. Bestemor snakket om sin "bestemor i Smålenene". Om togturen fra Kristiania med medbrakt nistekurv. Det må ha vært en dagsreise, den gangen. Med mange stopp og krysninger. Og når de steg av toget, kanskje det var i Askim, ventet de jevnaldrende ungene på Rustad gård. Historiene ble fortalt om og om igjen, alltid med en innlevende beskrivelse av turen og togets rytme: "Ola dilt, Ola dalt, Ola spekesild og salt".
Det må være et av skjebnens luner at jeg nå ferdes på de gjengrodde stiene hennes.
 |
| De brune øynene har fulgt slekten i generasjoner og skal ha sitt opphav hos en valloner som kom vandrende inn østfra mot Askim. |
Kullbriketterøyne
Det var her faren hennes, Anton, hadde vokst opp. Han var, som den første jeg kjenner til, velsignet med de brune øynene som siden har kjennetegnet oss etterkommere. "Kullbriketterøyne" ble de kalt og skal stamme fra en valloner på vandring over grensen. Men omstendighetene rundt unnfangelsen ble dysset ned.
 |
| Besøkene hos bestemoren i Smålenene ble alltid fortalt med innlevelse, som om det var et annet sted og enn annen tid og egentlig litt uvirkelig. |
Håndverker
Som så mange andre fra Indre Østfold ble faren hennes håndverker og satte kursen mot hovedstaden, slik folk i Indre Østfold alltid har gjort. Før boligkrakket i 1900 var eiendomsmarkedet i hovedstaden feberhett. Han skal ha slått seg ned på Briskeby, men flyttet deretter til Furulund hvor familien hans etter hvert vokste til fem unger. "Kneika" het eiendommen, fordi Vækerøveien akkurat her flatet ut et lite stykke før neste bakke mot Lilleaker gård.
 |
| Far og datter på spasertur en vinterdag i Moelv. |
Over fjellene
Når eiendomskollapsen i 1900 var et faktum i Kristiania, jobbet han seg over fjellene med Bergensbanen og ble deretter engasjert i gjenreisningsarbeidet etter Bergensbrannen i januar 1916. Han ble en av dem som reiste det nye, selvstendige Norge og omformet Bergen til en moderne by. Murhusene han bygde, står fremdeles støtt.
 |
| På vei til Bergen med båt rundt første verdenskrig. En lang reise. Selv skal faren Anton ha foretrukket og ta turen til fots over Hardangervidda. |
Lett glemt
Historier. Det er det dette er. Historier som lett hadde blitt glemt om det ikke var for at også bestemor og jeg delte et kjøkkenbord hvor fortellingene hennes kunne flyte fritt i skumringstimen.
Takket være minnene hennes vet jeg at jeg kommer fra en familie som aldri har sittet stille. Som har hatt uroen, bevegelsen, skapergleden og initiativet i seg. I generasjon etter generasjon har vi tatt beina fatt, løst billetter, tatt oss dit hvor mulighetene fantes. Kanskje er det derfor jeg ikke opplever Indre Østfold som et fremmed territorium, men snarere som en forlengelse av noe jeg allerede kjenner. Det er som en indre stemme sier: - Du har vært her før.
 |
| Snart er det dette som blir den nye hverdagen min. Ingen bommer, ingen køer, bare fargeglade skilt og strake veien. |
Sommerturer
Jeg har aldri vært noen svenskehandler, til det har jeg bodd for langt unna. Systembolaget absolutt, men bare når jeg likevel har vært forbi. Også loppisene, da. Men ellers ikke. Sverige for meg er først og fremst sommerturer til Värmland.
Inntil nå.
 |
| Et farvel til Oslo er også et farvel til dette. |
Opprøret
Timene bak rattet har vekket opprøreren i meg. Jeg kan ikke la livet gli av gårde i en bilkø. Med en litt upraktisk, men gratis parkering på Tåsen, forbruker jeg tre og en halv time hver pendledag på transport til og fra. Bompenger og drivstoff tilkommer.
Bomfritt
Før jeg visste ordet av det havnet jeg derfor i en budrunde, og ikke lenge etter fikk jeg også tilslaget på en pendlerleilighet i Årjäng.
Det er et sted jeg knapt har vært tidligere og slett ikke kjenner.
Halvert reisetid
Årjäng, hva er det å si om Årjäng? Foreløpig ikke så mye, men det reduserer reisetiden min til det halve og er uten køer. Bomfritt er det også. Dessuten finnes det et bibliotek der.
 |
| Kjøkkenet i leiligheten er fra byggeåret i 1952. Praktisk, solid og ujålete. |
En handlingens mann
Overilt?
Jeg var jo litt overrasket selv også da jeg så signaturen min på kjøpekontrakten. Jeg lar meg lett fange av budgivning på en auksjon, men dette er jo noe annet. På den ene siden av bordet satt selger og jeg, på den andre siden eiendomsmegleren.
Punkt for punkt gikk vi ganske nylig gjennom kontrakten, nikket og bekreftet at vi hadde forstått hva det hele handlet om. Han skulle selge, og jeg skulle kjøpe. En transaksjon, men for min del også enda et krumspring i livet. Jeg som skulle til Løten, dro motsatt vei.
 |
| Originale finérdører med vridere fra tiden. |
Utslagsgivende
Da jeg kjøpte Nordengen i 2004, var det gamle, livstrøtte rognetreet på gavlveggen utslagsgivende. Det signaliserte en tidløshet som kledde huset og \ga det en signatur,
 |
| Innebygde garderobeskap tar ingen plass og er derfor svært praktiske. 1950-tallet er ofte en underkjent periode i boligarkitekturen, men rommet mange finesser som fungerer i dag. |
Jeg har knapt fortalt det til noen. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. I en alder der folk begynner å gå inn for landing, fyrer jeg opp grillen på nytt.
Jeg ler litt av det også. Liker det uforutsigbare og ukjente som ligger i det. Liker de flakkende blikkene som ikke vet hva de skal tenke. Nesten 40 år i Oslo ble avsluttet med et pennestrøk for litt siden.
Det fører meg bort fra noen røtter, men nærmere noen andre.
Og Løten?
Vel, dette er bare en omvei.
 |
| Det er her det skal ende. Til slutt. |