Første runde


Det er som å bla i et fotoalbum.
  


Det begynte med skuffen for sokker og strømper i soveværelset. Jeg hadde ikke sett bunnen av den på årevis. Men en kveld nylig tømte jeg tiår med hoser utover gulvet og sorterte dem. Resultatet ble magert, om målet var å redusere mengden. Hull kan stoppes, ull varmer og slapp ankelstrikk duger fremdeles i Nordengen. Hvem vet når det blir krig og rasjonering igjen?

Noen ting skiller jeg meg ikke av med, slik som skigensere. De er både 20 og 30 år gamle, men fremdeles i daglig bruk.


Fra studietiden

Så var det buksene. Noen har vært med siden tidlige studiedager, altså 1980-tallet. Jeg prøvde meg gjennom alle sammen. Det ble en pinlig forestilling. Bukseknappen var så langt fra knapphullet at bare en dagdrømmer kunne tro at jeg noen gang skulle få glede av dem igjen. Haugen ble litt høyere enn sokkene.

Så var det skjortene fra 1950-tallet. Selv arvet og jeg har lagret dem i alle år. De ligger i en haug for seg, sammen med kofter og gensere med samme opphav.


Gensermannen

Så var der genserne. Jeg er en dedikert "gensermann", og strikkegensere er mitt varemerke. Ved siden av nikkersbukser. 

Alle mennesker har favorittplagg og slik er det med mine gensere også. Mønstrede, maskinstrikkede skigensere fra Dale ble derfor straks lagt i en udiskutabel haug for seg. 

Men så var det alle de andre, da. Lammeullsgensere som føyer seg avslørende tett på kroppens topografi og ikke jevner ut noe som helst. 

Alle strikkevestene som glipper nede ved beltetspenna. Strikkejakker kjøpt på salg i et svakt øyeblikk og knapt brukt senere. Er det ikke greit å ha et beredskaplager med dem også? Jeg reduserte til to stabler, "avhende" og "ta med videre". En svart plastsekk gjorde smerten mindre, men særlig imponerende var heller ikke denne innsatsen..

Joda, til slutt er det da noe som havner i svarte plastsekker,  men veien er både lang og smertefull.

Målbevisst

Jeg går målbevisst til verks. Klær har jeg tross alt ikke noe lidenskapelig forhold til. Med ting, gjenstander, stiller det seg annerledes. Når jeg sitter borte ved vinduet, ser jeg at de liksom hører hjemme her i mine omgivelser. Sammen med meg. 

Elisabeth von Krogh, Capodimonte, Maud Forsblad, Henrik Sørensen, Murano, Søren Onsager og Åse gåsepike er alle del av den storfamilien som har delt leiligheten med meg gjennom snart 30 år. De har alle bidratt til samtalen rundt bordet, til at gjester har kjent seg hjemme her og til at mennesker mange år senere fremdeles husker både meg og middagen vi delte. 

- Har du fremdeles alle tingene, kan noen finne på å spørre.

- Ja, har jeg svart til nå. 

Men heretter blir det annerledes.

- Du kan da ikke kvitte deg med dette, sier noen. - Joda, sier jeg. - Neida, sier min indre stemme.


Større katastrofer

 - Nei, det er ikke sørgelig, insisterer jeg. - Alt har sin tid, og det finnes større katastrofer i livet enn å sende et bilde på auksjon. 

Det er en løgn. For når jeg velger ut hva som skal bli med videre og hvilke av tingene som skal fortsette ferden på egen hånd, river jeg dem løs fra både sammenheng og minner her hjemme. Som alle avskjeder - som er det verste jeg vet, kjennes det vemodig. Som kulturhistoriker vet jeg at det som er ute av syn, også snart er ute av minne. Arkene blir blanke igjen, historiene stilner av og snart vil gjenstandene bare kjennes ved alder og uttrykk.

- Det er bare ting, sier folk. Jeg sier det selv også. - Det er bare døde ting. Kom deg videre. Pakk eskene dine og kjør på. Du har fremdeles 20 gode år igjen. 

Om jeg er heldig. 

80 overfylte kvadratmeter skal reduseres til 60 luftige. 

Å tømme et skap er som å blad i en minnebok. Noe var glemt, men det aller meste løfter minner frem i dagen.


Ikke bare ting

Nei, det er ikke bare ting. Ting er minner, identitet og historier. Det er en måte og bli kjent med nye mennesker på. Bli sett og hørt. Gjenstander er fortellinger som knytter det lille til det store, det lokale til det nasjonale, det ukjente med det kjente. Det er derfor jeg liker museer. Og gjerne dem som minner om kuriositetskamre, eksentrisk samlet sammen med hjertelag og entusiasme.

Venini glass fra Murano møter porselenmuggene til kunsthåndverkeren Kjersti Teigen og et trykk av billedkunstneren Håkon Bleken. Fortid møter nåtid og gir alltid noe å snakke om.


Multer

Jeg har et eksempel: "Multeserviset". Det var det vi kalte det hjemme. Brukt hver jul, men sjelden ellers. Det sto stablet inne i et hjørneskap. 12 tallerkener i høyden med servietter som mellomlegg. Middag, frokost, dessert, flate og dype, fat i alle størrelser. Det stammet fra fars barndomshjem. Det var hellig, nesten urørlig. I hele min barndom var det reservert for de store anledninger. Det ble tillagt mye mening. 

Av ham. 

Far på kjelke mens barndommen ennå var lys og ubekymret.


Historien

Sett med vår tids øyne ble han relativt tidlig foreldreløs. Da barndomshjemmet i Mesnalien gikk på auksjon etter farens død i september 1945, var han fremdeles bare 21 år. Moren, Klara, døde allerede da han så vidt hadde fylt fem. 

Tilbake sto søskenflokken uten et barndomshjem, uten et sted å vende tilbake til. Han var den yngste. Med ett var serviset blitt et relikvie fra en barndom som ellers var klubbet, solgt og spredt for alle vinder. Det var blitt et spor av den tapte tid.

Søsknene Harby stilt opp etter alder og høyde i Mesnalien.


Hvem er du?

I motsetning til mor hadde han hadde knapt noen ting å vise for seg, som kunne bekrefte hvem han var og hvor han kom fra. Det må ha kjentes som et tomrom han aldri snakket om. Derfor forstod jeg heller ikke at det som for alle andre bare var flate og dype tallerkener, for ham representerte en hel verden av historier og  tilhørighet.  At et skår i en asjett ikke bare var ergerlig, men også besudlet selve minnet. At det beste var om det ble stående ubrukt der borte i hjørneskapet sitt.

"Multeserviset" stammer fra en tid da melkemugger var en selvfølgelig del av bordekkingen. Også til fest.

Mitt

"Multeserviset" er nå blitt til mitt minne, min historie, fargelagt med barndommens erfaringer og fars restriktive omsorg. Og det er dette jeg forteller når det er i bruk. 

- Arvet, sier jeg. - Gamle greier. - Fra besteforeldre jeg aldri møtte. 

Også det er en slags tomhet.