Overdragelsen

 

Nok en signatur, men så var det gjort!

Jeg har høstet beundring for at jeg bryter opp fra vante stier i Oslo. I en alder der mange pusler med barnebarn og ny kjøkkeninnredning, lever jeg fremdeles som student,

Eller, ikke helt.

Det er klart det er spennende å begi seg ut i boligmarkedet på nytt.

Over grensen

Årjäng har bra bilverksteder, et Systembolag og hyggelige restauranter, sier folk. Men ellers? Å flytte er visstnok et stort skritt å ta. På mange måter forbilledlig, men likevel ikke noe for pingler.

- Hva i all verden skal du der? Det er det jeg ofte nok er blitt møtt med den siste tiden. Hva har jeg der å gjøre?

Jeg skal vise dem!

Årjäng er én gate, Storgatan. Den deler sentrum i to og har små butikker av mange slag. Årjäng er et begripelig sted, lett å overse, men morsomt å oppdage.

Den første dagen i desember

Det var 1. desember det skjedde. Selger og jeg hadde avtale hos eiendomsmegler Patrik kl. 14:15 på hans kontor. Jeg var ute i god tid, svingte inn på parkeringsplassen ved Coop, satte fra meg bilen og tok biblioteket i øyesyn for å korte ventetiden. 

Mine vinduer, fremdeles blinde og livløse.

Biblioteket

Det er på størrelse med det vi har i Løten. Egentlig ganske likt ellers også. Gratis nett, bokhyller på rekke og rad, hyller med tidsskrifter, samt en tavle med oppslag for lokale arrangementer og tilbud. Jeg hilste på bibliotekaren, satte meg til i en stol og funderte på om jeg vil trives her. 

Jeg tror det.

Hver vår vei

Denne gangen var formalitetene enkle. Et par signaturer, utveksling av nøkler, bekreftelse på at kjøpesummen var overført og til slutt et håndtrykk og litt småprat. Så var det gjort. Selger og jeg slo følge ut døren, utvekslet enda et håndtrykk og gikk deretter hver vår vei. 

Utsikten fra kjøkkenvinduet. Årjäng er som en westernby, fasader mot gata, men bakom synger skogene.

Fra 1953

Leiligheten ligger rett opp i gata, Storgatan som den heter. Den skjærer seg tvers gjennom Årjäng og forsvinner ut i det blå. Til min adresse er det ikke mange skrittene. 

Vel fremme grep jeg fatt i inngangsdøren. En pussig følelse. Den kjentes kjølig og hard. Første gang alene på egenhånd som nyslått boligeier.

Dette skal du ...

Dette skal du gjøre mange ganger fremover, tenkte jeg. Det er dette som nå er ditt dørhandtak. Selv om gården er fra 1953, er inngangsdøren av nyere dato. En metalldør av det upersonlige slaget, en til å trekke i, men som ikke sprudler av glede over at du kommer hjem. Jeg liker tredører best.

Oppgangen kunne ha vært hvor som helst i Norden. Det svenske "folkhemmet" handlet ikke bare om sosialdemokratiske boligidealer, men var uttrykk for en politisk visjon og en samfunnsmodell .

Trinn for trinn

Så gikk jeg alle trappene opp til tredje etasje. Det er en oppgang av det slaget som ofte forekommer i gårder fra denne perioden. Terrazzo trapper og metallgelender. Praktisk, men ikke akkurat hjertevarmt, det heller.  Oppover i etasjene er alle inngangsdørene nye og av samme slaget. Glatte, grålige med ringebjelle og brevsprekk. Eiendomsmegleren sier at posten fremdeles leveres inn gjennom den. 

Jeg må alliere meg med noen som kan sende kort eller brev. Gjør noen det lenger?

Inngangsdøren er av nyere dato, men ringebjellen må ha fulgt med fra den opprinnelige døren. Når du trykker på knotten på utsiden, klinger det vennlig og mildt. 

Rød lysbryter

Så satte jeg min nye husnøkkel i låset, vred rundt og døren gled opp. Vi er to leiligheter i denne etasjen og min nabo heter ifølge navneskiltet på døren, Olsson. Mellom oss har vi en lysbryter som automatisk slår av lyset når oppgangen er tom for folk. I mørket lyser den rødt og beskjedent. Svensker liker nøysomhet, 

Jeg også.

En lysbryter som denne finnes mellom inngangsdørene i alle etasjer. Lyset varer til du kommer opp, men så blir det mørkt.

I skumringen

Jeg lukker døren, finner en lysbryter innenfor og tenner taklampen for første gang. Dagslyset har begynt å skumre utenfor, så det er godt at selger ikke tok seg bryet med å skru ned lampene.

Det er noe raust over dobbelte dører. Kanskje var det nettopp det som gjorde at jeg bestemte  meg for denne leiligheten. 

Hver sin lukte

Hus og leiligheter lukter forskjellig, men her kjenner jeg ingen ting. Min nese er ikke særlig fin på det, så det kan hende at andre vil tenke annerledes om dette. Jeg kjenner på en radiator inne i kjøkkenet. Den er varm og sitter under vinduet. Utenfor ser jeg mot skogkanten i øst, en gressbakke, en gammel sveitservilla og noen biloppstillingsplasser. 

Forbildene til 1950-tallets kjøkken finner vi i mellomkrigstidens Tyskland. Min leilighet har sin originale kjøkkeninnredning intakt. Skyvedører i overskapene, en uendelighet av skuffer, eget matskap med lufteventil og en benkeplate i stål. Praktisk , slik tiden forventet at det skulle være. Omfattende vitenskapelige studier lå til grunn for husmødrenes arbeidsplass.

For første gang

Jeg går fra rom til rom. Kikker opp i taket og lar hånden stryke over veggene. For første gang titter jeg også inn i klesskapene. De er felt inn i veggen, slik funksjonalismen gjerne tok til orde for. 

Det hele er fort gjort. Planløsningen er som i en boligblokk fra 1950-tallet i Norge. Dette kunne like gjerne vært på Tåsen eller Veitvet i Oslo. En romslig entre, et halvstort kjøkken og et soverom på høyre side. Til venstre en stue gjennom dobbelte dører. Rett frem, badet.

Det er tomt alle steder. Kjøkkeninnredningen er original, men kjøleskap, komfyr og vaskemaskin er av ny dato.

Mitt nye hjem.

På gulvet

Jeg setter meg ned på gulvet i stua. Lener ryggen mot veggen og sier "hallo". Ordene gir gjenlyd i det tomme rommet. Jeg sier "hallo" en gang til.  Og så enda en gang. 

Ingen svarer. Selvfølgelig gjør de ikke det. Det er ingen andre her. Bare jeg. Og et nøkkelknippe som rasler.

Himmelen over Årjäng. 

I skumringen

Jeg blir sittende å se meg omkring. En ny adresse, et nytt hjem.  Dagslyset svinner. Sett her fra gulvet er den blå timen snarere grå. Mon tro om jeg også vil se stjernehimmelen herfra? Og månen. Er den svenske månen den samme som den norske? Stiger den opp over skogkanten, slik jeg er vant til fra Løten?

Mitt nye hjem?

Et hjem? 

Ikke enda. Foreløpig er dette bare et tomt skall. Ingen ting kan fortelle at det er jeg som bor her. Som liten gutt hadde jeg et skilt utenfor soveromsdøren min på Hamar hvor det stod: "Her bor Sjur Harby". Et slikt må jeg skaffe meg, her også. Jeg nøyer meg riktig nok med navnet, denne gangen. Resten er innlysende.

Jeg kan gå fra rom til rom. Leiligheten er gjennomtenkt og godt planlagt. Det du trenger, men heller ikke mer. Jeg tror Einar Gerhardsen ville likt seg her.,

Farger, men hvilke?

Det må litt maling til her. I dag er alle veggene hvite. Eller gråhvite. Soveværelse, entre og stue skal fargesettes på nytt. Kjøkkenet nøyer jeg meg med å vaske ned. Det ser greit ut og er uansett et arbeidsværelse. Å vaske seg inn er like mye et rituale som det er renhold. Det er en måte å ta leiligheten i besittelse på. Gjøre seg kjent med hver krok av den. 

Mot øst og mot vest

Utsynet mitt er mot øst og vest. Morgensol og kveldssol. Stuerommet er nesten kvadratisk og med god takhøyde. Det er et godt rom å være i. Det kjenner jeg med en gang. 

Stemninger

Så rart at det skal være så stor forskjell på steder der menneskene bor. I enkelte hjem møter kulden deg allerede i inngangsdøren, mens andre hus omfavner deg og ønsker deg velkommen. Det har ikke med utseende, tilstand, fargevalg eller møblering å gjøre. Enten så sitter den gode følelsen i veggene. Eller så gjør den det ikke. 

Og da fryser du uansett.

På fortauet utenfor eiendomsmegleren peker selger over gata mot en pizzeria og sier at nordmennene i området gjerne møtes der. Jeg noterer meg det  og kikker inn av vinduene. Men ingen der da.

Hei!

Det går i døren utenfor. Det er Olsson som kommer hjem. Jeg lar det gå litt tid nå mens det siste dagslyset forsvinner utenfor. Så reiser jeg meg opp fra gulvet, går ut av min egen dør og ringer på hos  naboens. For sikkerhets skyld stiller jeg meg slik til at jeg kan sees gjennom kikkhullet. Man vet jo aldri.

Det klonger i et nøkkelknippe. Døren åpnes og der står hun, Olsson. 

- Hei, sier jeg, 

- Jeg heter Sjur Harby. Jeg er din nye nabo. Jeg rekker frem hånden og bukker, slik jeg en gang har lært. Hun griper hånden, sier:

 - Jasså. 

Deretter navnet sitt, som jeg bare delvis oppfatter. Derfor kommer hun til fortsatt å hete Olsson til jeg finner ut av det. 

Det er lenge siden jeg har sett en gammeldags sikring, men her er det en nødvendighet.

Min og din

Jeg spør om hun vil se på leiligheten min. 

Hun takker ja, tar på seg kjippskoene og blir med innenfor. Deretter inviterer hun på visning i sin egen. Den er speilvendt av min.

Hun har det hyggelig. Lunt. I mørket minner den mest om et lite rede. Tett, men lett møblert, og med fin fargesetting. Hun har god og sikker smak. Det er slik jeg vil ha det, jeg også, tenker jeg. 

I kjelleren finnes det eget vaskeri, tørkerom, samt rulle- og strykerom. Men er det noen som lenger kan håndtere i steinrulle?

Noen å nikke til

Så kjenner jeg altså allerede to stykker jeg kan nikke til på gata og kanskje slå av en prat med, Patrik eiendomsmegler og fru Olsson. 

Eller kanskje det er frøken. Jeg er vant til begge deler. I oppveksten min var det fru Bye og frøken Alm. De var søstre. Det spiller ingen rolle, bare en detalj som plutselig dukket opp som et minne nå. Frøken Alm var den som lærte meg å lese.

Hvem hadde vel trodd at jeg skulle havne her?

Pussig

Jeg går til bilen. 

Pussig, tenker jeg. For et par timer siden kjente jeg ingen her. Og Årjäng var et navn uten innhold.

Men nå er jeg som et frø i jorden som så vidt har begynt å spire.