Blåbærsuppe

 

Bevare meg vel, altfor mørkt. Hva gjør jeg nå?

Det snør. 

Jeg sitter i den nye leiligheten og kikker ut på en dag som ennå ikke har startet. Årjäng ligger i et mørke, omtrent slik norske småsteder gjorde da jeg selv var smågutt. Lite lys og mye natt. En og annen adventstjerne lyser opp i vinduene. Også adventstakene da, som svenskene aldri får nok av. 

Utsikten fra kjøkkenvinduet mitt. Garasjene har beholdt sin opprinnelige fargesetting fra 1950-tallet, ellers er det hus og hager fra de siste 250 år. Ikke nødvendigvis bare vakkert, men det forsterker kontinuiteten i et lite samfunn.

Mørket

Men ellers? Jeg ser snøen falle. Store flak som bringer stillheten med seg. Slik har det vært i flere dager nå. Jeg liker det. Mørket og stillheten forteller deg at nå skal du hvile. Mørket er min venn. 

Men jeg hviler ikke. Jeg har vasket og malt i mange dager nå. Det er min måte å ta leiligheten i besittelse på. Ta regien og gjøre den til min. Skape et hjem jeg kan nikke gjenkjennende til. Etablere en klippe i en fremmed verden.

Å vaske seg inn er for meg nærmest et rituale. Det er slik jeg finner meg til rette.

Gammelrosa

Spannet med linoljemaling var mer enn 20 år gammelt. Ja, det stammer helt fra den gangen Nordengen ble fargesatt og vi fant en gammelrosa på tømmerveggene i stuerommet. Siden har jeg fortsatt med samme farge på kontoret mitt i Bøndernes Hus i Løten og nå til slutt, stua her i Årjeng. Gammelrosa er som mørket, en farge som gir ro.

Jeg likte godt at en farge ble oppkalt etter meg. Det varte ikke så lenge, men spannet finnes fremdeles, men nå er det tomt.

"Sjur"

Opprinnelig var det Allbäck, en svensk produsent av linoljemaling, som blandet fargen etter en flis jeg sendte via Torill Løvstad i Molo Bygningsvernforretning. Tilbake kom et spann som het "Sjur", siden de ikke hadde gammelrosa som standardfarge i sortimentet sitt fra før. Fargen eksisterer fremdeles, tror jeg, men jeg forsvant fra etiketten.

Guri malla, hva er det jeg har gjort? Det ble skikkelig mørkt og helt annerledes enn de rommen jeg tidligere har fargesatt med rosa. 

Blåbærsuppe

I Årjäng tok fargen seg helt annerledes ut enn i Nordengen og minnet mest om blåbærsuppe etter første strøk. Eller mørk rosa, på grensen til lilla. Jeg ble litt perpleks. Hjelpe meg, kan jeg leve med dette? Vel er det lite dagslys på denne årstiden, men tross alt. 

Å gjengi farger som fotografi er en utakknemlig oppgave. Her er fargen etter andre strøket. 

Utgangspunktet

Leiligheten har vært pusset opp og malt mange ganger siden bygningen sto ferdig i 1953. Opprinnelig må standarden har vært enkel, men skikkelig. Ikke noe jåleri. Dette byggeriet var et tiltak i bolignødens Sverige etter krigen. Reist før Miljonprogrammets drabantbyer, som først kom noen år senere. 

Min gård ligger i Storgatan og ble reist i tre etasjer som en forlengelse av et allerede eksisterende gateløp. Fra balkongen min kan jeg se følge butikkrekken nedover til veien svinger vestover ved sykehuset. Fasadene ble gitt ulike farger, slik 50-tallet kunne finne på.

Hvem kan tro at denne resepten kan bli til gammelrosa? Men det ble den. Etter hvert.

Tapeter

Det ser ut som om tre vegger i stua har vært tapetsert, mens den fjerde alltid har vært pusset og malt. Svenskene elsker jo sine tapeter, så kanskje var dette fikst og moderne en gang. 

Tapetene har også et preget mønster som gjør overflaten ujevn og ruglete. Fint, tenkte jeg, siden det har vært boret og sparklet mye her gjennom årene. Jeg kaller det patina og prøver meg ikke på noen ansiktsløftning, men  heller dekker sårene til med det jeg har av bilder og andre blikkfang. Dessuten, jeg liker det rustikke, spor etter menneskene før meg. Når du har passert 70 år, er rynker tillatt. Også for hus.

Per Anders Gjørsli i utsalget sitt på gården i Furnes. Jeg har samarbeidet med ham i mange år og sann mine ord: Han er en trollmann når det kommer til maling og farger.

Hm, hva gjør jeg med dette?

Men mørkt ble det der inne. Jeg klagde min nød og søkte råd hos Per Anders Gjørsli i Tradisjonsmaling på Hedemarken. Han er en trollmann når det det kommer til farger og maling. Vi, det vil si han, blandet opp et nytt spann og lysnet fargen en tanke før jeg tok andre strøket. 

Hjalp det?

Ikke godt å si, for den mørke høsten ble plutselig avløst av den lyse vinteren nå etter nyttår og alt ble mye vennligere. 

Første strøk ferdig og enda litt mer sparkling. Tussmørket skyldes også at gulvet stjeler mye lys. 

Lysinnfall

Men, når sant skal sies, er det fremdeles mørkere her inne enn de andre rommene jeg har malt tidligere med gammelrosa. Felles for dem er at det har vært hjørneværelser med lysinnfall fra to og tre kanter, her er det bare vindu mot vest. Til overmål er balkongen min skjermet av et tak, som stjeler dagslyset fra Vår Herre.

Ikke så galt

På den annen side, når høsten er et faktum, kan en mørk hule være hyggelig å trekke inn i. Bilder og bokhyller vil etter hvert bryte de mørke flatene jeg ser nå. Kunstnerboligene jeg gjennom årene har besøkt, har ofte virket dystre og mørke sommerstid. Men når høsten tvang kunstnerne inn fra glassverandaene, var det i disse værelsene de svingte glassene i mørke vinterkvelder. Og da ble rommene plutselig hyggelige krypinn, omtrent som Mellom-Europas bodegaer. 

Systembolaget ligger hundre meter nedi gata, så jeg har kort vei til trøsten.

Nei da, du bruker ikke rull med linoljemaling. Men, jeg gjorde det likevel fordi underlaget uansett var ujevnt.

Noe annet?

Siden veggene har vært malt mange ganger før og dessuten var ujevne og tapetserte, brukte jeg skumgummirull etter råd fra Gjørsli. Linoljemaling krever under andre omstendigheter pensel, eller en omgang med fordriver etterpå. Om du likevel sverger til rull.

Her gjorde fordriveren ingen forskjell og malingen gikk som en drøm. Den tapetserte soveromsveggen pusset jeg ned etter første strøk og rullet med lett trykk ut strøk nummer to. Rommet er atskillig lysere enn stua og vender mot øst.

Feltmanér. Hva skal jeg ellers kalle det når jeg sover på gulvet mens arbeidet pågår? Det er som å være student igjen. 

År null

Det er litt tilbakestilling til tidligere faser i livet, dette her. Men jeg liker det. Jeg har ligget meg stiv og støl på gulvet i entreen, mens malingen langsomt tørket ellers i leiligheten. På soverommet ble det en lys, matt grønnfarge som kommer som standardfarge fra Ottosson Färgmakeri.

Jeg har malt benkeplaten svart. Det gir den en karakter og en funksjon i helhetsinntrykket. Svart fungerer som kantluking i blomsterbedene sommerstid.

Verken fugl eller fisk

Entreen er lys og uten direkte dagslys og forblir så. Det siste rommet, kjøkkenet, lar jeg også være som det er. Et kjøkken tåler fint bruksspor på skuffer og skap. Flere eiere har malt det før meg, så jeg nøyer meg med å møblere det varmt og male benkeplaten svart. Svart er som krydder i mat, det spisser det som ellers verken smaker av fugl eller fisk. 

Linoljevoksen har fått de finerte dørene til å gløde igjen. Litt voks på en svamp er alt som skal til.

Gløden

Dørene er de originale, og av det finerte slaget som kjennetegnet funksjonalismen. De bar preg av mange års bruk, de også, men jeg salmiakkvasket dem og brukte deretter linoljevoks. Nå gløder treet i dem, slik det opprinnelig gjorde. Som leiligheten ellers er det enkelheten som gir dem verdighet.

Dørene er smalere enn jeg er vant til, men nettopp dette gjør at entreen ikke virker liten. Dessuten er det godt med takhøyde her og det bidrar også til at det som ellers er lite, vokser.

De dobbelte dørene gir leiligheten et raust preg, en velkomst du ikke venter. 

På vei

Vi skifter jord på potteplantene for at de skal vokse og trives. For meg er leiligheten ny jord rundt gamle røtter.

Og enda har jeg knapt startet. Det gjelder å være i bevegelse.