Din auksjon har startet ...

Å flytte betyr og avhende. Gi bort, kaste, men også selge. På auksjon.

Tilbakeblikk

Januar 2026: Det er bare minutter til de kommer - folkene fra Blomqvist nettauksjon på Fornebu. Jeg sitter i leiligheten i Suhms gate. Ser meg rundt. Synes fremdeles det er mye igjen. Det er en onsdag ettermiddag i januar. Det har begynt å skumre utenfor. Fristen for utflytting nærmer seg. Jeg er hektisk, på grensen til fortvilet.

Du aner ikke hva du har før du skal flytte. Fra bakerst i skapet og innerst i buffeten hentet jeg frem saker som ikke hadde sett dagslys på årevis.

Ingen hemmelighet

Trengt innimellom alle tingene på spisebordet har jeg ryddet en plass til pc'n og meg selv. Rundt meg står det saker som enten skal selges, flyttes med til Årjäng eller gis bort. Eller kastes. Det siste sitter langt inne og handler mest om papirer og noen klesplagg. 

Jeg gjør ingen hemmelighet av at jeg skal selge. Tvert imot. Dette er en ny erfaring for meg. En erfaring jeg har tenkt til å dele med deg som leser dette. Jeg skal selge hos Blomqvist.

Kommunikasjonsansvarlig Andrea Forsberg hos Blomqvist bøyer seg over et trykk jeg har tatt med for vurdering.

Tredje generasjon

Som kjøper på auksjon er jeg en rutinert mann, men som selger nærmest en novise. Derfor intervjuet jeg i januar  Andrea Forsberg, kommunikasjonsansvarlig, men også fjerde generasjon i familiefirmaet Blomqvist.

- 90 år, sier hun. - 90 år i samme familie, men firmaet selv har passert 150 år.  På veggen henger portrettet av Anders Vik. Han som kjøpte Blomqvist i 1936 og startet ferden mot Norges største auksjonshus.. Blomqvist selger kulturarv, men er også selv kulturhistorie. 

Blomqvist nettauksjon på Fornebu har alt et samlerhjerte begjærer.

Hvorfor selge på auksjon?

Men altså, ingen hemmelighet fra min side. I det skiller jeg meg fra mange av Blomqvists øvrige kunder, sier Andrea. 

- Det er mange grunner til at folk selger, men ofte er store livsendringer en overskrift. Arv, skilsmisse, økonomisk uføre, trangboddhet, flytting eller rett og slett bare et ønske om å bytte ut noe av det du eier med noe annet. 

Gjenkjennelig

Jeg kjenner meg igjen i flere av kategoriene, men vil tilføye at det bor mye frihet i å ta avskjed med ting. Nå, når det er blitt sommer og alt begynner å bli lenge siden, kjenner jeg fremdeles ingen savn eller anger. Og alle som har flyttet etter mange år på samme adresse, vet hva jeg snakker om. Å flytte er som en pågående livskrise. Til slutt er du helt på randen. Og da føles Blomqvist som en hjelpende hånd. Som terapi. Som en oase i en ørken av sortering og rydding, av valg og beslutningsvegring.

Jeg tok med meg noen smakebiter ut til Fornebu først for å høre hvordan de vurderte. Noen av bildene ble med hjem igjen.

Rutinerte folk

Diskresjon, det er altså derfor de kommer kjørende i en anonym varebil som parkeres et stykke unna inngangen. Ingen naboer skal fange opp at Blomqvists kunder selger sine kostbarheter. Når det nå ringer på døra nede, er det tre stykker av dem. To eksperter som skal vurdere, henholdsvis billedkunst og gjenstander, dessuten én som pakker, bærer og kjører. Det er et effektivt lag, vant til å jobbe sammen, rutinerte og profesjonelle, skånsomme i sortering av det som er salgbart på auksjon. Eller ikke. Et slikt besøk forutsetter imidlertid at jeg har gjort noen forberedelser. 

I perioder var det nesten ufremkommelig i leiligheten. Da auksjonsfirmaet  kom og hentet med seg tingene, kjentes det nesten som en lettelse.

Forberedelser

Og det har jeg. De siste dagene er skapene tømt, grovsortert og pakket vekk med det jeg med sikkerhet skal beholde. Men alt det andre overlater jeg til dem. Blomqvist er nåløyet. 

Før de dukker opp denne januardagen har jeg allerede vært der ute med noen bilder. Mest for å se om jeg eier noe av verdi. For å høre hvordan de resonerer.

Litt koketteri er det fra min side. Tegninger av kunstneren Bjarne Melgaard, for eksempel, vet jeg at de vil ha. Men hva med trykkene jeg en gang kjøpte hos Holst Halvorsen kunsthandel på midten av 1990-tallet? Er det også salgsvare? 

Det var det ikke.

Rutinerte hender sorterte, registrerte og pakket sakene i medbrakt emballasje. På noen timer var det hele overstått.

Kuriositeter

Nei, de tar ikke imot hva som helst og det beste er å skru ned forventningene. Hva tidligere generasjoner har fortalt deg om verdi og sjeldenhet, er nesten irrelevant. Det er vår tids vurderinger som gjelder. 

Fordelen med en overmøblert leilighet er at du aldri slipper opp for samtaleemner når det kommer fremmede på besøk. Engelskmennene kaller det "conversation pieces".

Tematiske auksjoner

De senere årene har de startet med tematiske auksjoner. Satt fokus på norsk produksjon, design, kunst og håndverk. Hentet frem igjen store navn, tidsepoker og gitt honnør til dem som en skjøv utviklingen fremover. Det var hos Blomqvist at keramikeren Erik Pløen (1925-2004) nylig satte prisrekord. Og ddet var hos dem at maleren Anna-Eva Bergmann (1909-1987) satte prisrekord.

Men også hele privatsamlinger formidles og selges, slik som Gunnar Teig-Olsens samling av gammelt norsk glass og sølv eller kunsthistoriker Johanne Huitfeldts samling av kinesisk porselen. Men nå snakker vi samlere langt unna mine kuriositeter. 

Bildene er skikkelig pakket og reiseklare. 

Ingen samler

Nei, jeg er ingen samler. Ikke i ordets alvorlige forstand. I stedet har jeg handlet av hjertens lyst. Plassert tingene hjemme  hos meg, lenge før jeg har kunnet legge min hånd på dem. Ikke sjelden har det skjedd på impuls, men det har knapt ført til noen anger. Et livsmotto blant auksjonsgjengere er gjerne at du bare angrer på det du ikke kjøpte eller fikk fatt i. 

Smerten minner litt om de kjærestene som ikke ville ha deg. 

Andrea løfter ned et maleri av Østfoldkunstneren Halvard Haugerud. Jeg kan ikke dy meg for å fortelle historien bak kjøpet. For mange år siden.

Litt mimring

I 30 år, kanskje mer, har jeg vært en budgiver. Til å begynne med satt vi i salen og bød på tingene. Bilder, møbler, vaser og bestikk ble båret inn og ut av podium eller pekt på langs veggene. I salen satt vi, auksjonspublikumet, med nummererte spader. Noen var diskret i sin budgivning, andre gjorde ingen hemmelighet av sine bud og viftet i vei. En auksjon kunne vare i timevis. I forkant hadde det vært visning der du kunne ta tingene i øyesyn.

Publikum var av mange slag. Antikvitets- og kunsthandlere, samlere, museer, innkjøpere og - glade amatører som kanskje hadde sin debut i auksjonsmarkedet denne ettermiddagen. Det var folk vi kjente av navn og rykte, kjenninger vi følte oss trygge på og fremmede ansikter som vi analyserte og plasserte.

Det kan se fint ut ved første øyekast, men er det for mange nagg og sprekker blir porselenet med hjem igjen.

På auksjon

Det var rene kunstauksjoner og såkalte "dekorative auksjoner", der utvalget var mindre kresent, men ofte morsommere og mer tilgjengelig. På 1980-tallet, i jappetiden, ble auksjoner en sosial begivenhet. Et sted å vise seg frem. Folk pyntet seg som om det var en fest i vente.

Av og til kunne det gå et sukk gjennom salen, dersom noe gikk høyt over vurdering. Og telefonbudene? Under auksjonene kunne det sitte et helt kobbel av folk som ringte opp budgivere som ikke kunne - eller ville - være til stede. Når budet falt, tok mange i salen pennen fatt og noterte tilslaget. 

Slik er det ikke lenger. I dag sitter vi som oftest bak hver vår skjerm, legger inn bud anonymt, betaler på nettet og henter i ensomhet. Auksjonen som en sosial arena er, med noen unntak, borte. 

- Ikke helt, sier Andrea, - vi har fremdeles klassiske auksjoner i våre gamle lokaler i Tordenskiolds gate. Da rydder vi bort pizzarestauranten som ellers leier lokalene og kjører auksjon med forhåndsvisning, folk i salen og auksjonarius på podiet. 

- Men verden er en annen. Før internettets tid var kunst- og antikvitetshandlerne et fast innsalg på auksjonene. I dag er de nesten borte. Før kunne du hente hjem ting på én auksjon og selge på en annen. I dag har alle tilgang til de samme auksjonene og antikvitetsbutikkene har for det meste forsvunnet, en etter en. 

Selv Kaare Berntsen i Universitetsgata måtte kaste inn håndkledet for noen år siden.

"Saksisk blomst" heter et mønster som mange porselensfabrikker tidligere dekorerte servisene sine med. Håndmalt med forgylling, men hos meg? Aldri i bruk.

Trender

- Kan vi snakke om trender i auksjonsmarkedet også? 

Hun kikker litt ut i rommet: - Vi ser en interiørstil som igjen verdsetter farger, svarer hun. - Det er større variasjon i hva som selger. Interessen for de unike objektene øker og de beste tingene oppnår gode priser. 1980-tallets kunst opplever en fornyet interesse og også vi merker at "gjenbruk" er et tegn i tiden. Der folk tidligere gikk til antikvitets- og kunsthandlere, kommer de nå til oss. Og nettauksjonene har nok senket terskelen for å melde seg på som budgiver. Den siste  klassiske auksjonen omsatte for over 20 millioner kroner fordelt på 37 solgte katalognumre. Det er veldig bra.

I mellomkrigstiden steg populariteten til cocktails og likører. Glassverkene leverte tidsriktige og påkostede serviser. Men i dag? - Vi får ikke solgt dem, sa folkene fra Blomqvist.

Noe er som før

- Men noe er som før, fortsetter Andrea. - For eksempel regelen om at jo høyere kvalitet det er på tingene, jo større interesse ser vi. Samtidig finner nye kjøpergrupper og gjenstandskategorier veien inn i auksjonsmarkedet. Dagens budgivere er fra 25 år og oppover. Selgerne derimot, er gjerne voksne. Og vel så det. 

Hvem hadde vel sett for seg at joggesko, altså sneakers, skulle bli samlerobjekter? Eller teakmøbler fra 1960-tallet. Eller vin og brennevin? 

- Sammenlignet med noen tiår tilbake er auksjonsmarkedet langt mer differensiert, der noen tradisjonelle kategorier går tilbake, mens nye vokser frem. I 2025 omsatte Blomqvist for 260 millioner kroner. Med vin og brennevin snakker vi om hele 30 000 enkeltobjekter. Uten drikkevarer utgjør kunst- og gjenstandsmarkedet alene 16 000 objekter. 

Danske Alumina var kjent for sine frodige, fargerike dekorer. Men i dag har tiden løpt litt fra dem. Ogsp hjemme hos meg.

Hvordan gikk det?

Det er blitt juni og det meste av det jeg sendte på auksjon er solgt og har fått nye hjem. Er jeg fornøyd?

Veldig. Ikke nødvendigvis for tilslagsbeløpene, men for at tingene fikk en profesjonell behandling og presentasjon. At de fikk sole seg i fint selskap og løftet frem enkeltvis som små personligheter. 

Så forsøker jeg å kjenne etter om det ikke er et ørlite savn eller stikk hjertet, når  jeg ser gjennom bildene av dem. 

Men nei. 

Like lite som Oslo er et savn, er tingene det. Jeg tror det har med alder å gjøre. Det er ikke om å gjøre og eie lenger. Tingene har sluppet litt taket i meg. Visst er det fint å eie.

Men ikke for mye.

Så var det slutt. Leiligheten er tømt, vasket og klar for nye fortellinger. Men det er ikke jeg som skal skrive neste kapittel her.