Vi som går kjøkkenveien

 

Oppvaskmaskin? Nei takk.

"Nu til dags får man mere og mere øynene op for at kjøkkenet er boligens viktigste rum. Her har husmoren det meste av sitt daglige arbeid, og her tilberedes den maten som legger grunnen til familiens sundhet."

Faksimile av Marie Fearnleys bok fra 1938, "Lev livet lettere".

"Lev livet lettere"

Jeg har lagt meg journalisten og kvinnesaksforkjemperen Marie Fearnleys ord fra 1938 på minnet og er i gang med planleggingen av mitt eget nye kjøkken i Nordengen. Skjønt nytt og nytt, også her blir det gjenbruk, men mer om det senere.

Dobbelt opp

Det huset jeg kjøpte i 2004 hadde to kjøkkener. Det ene lå midt i huset og var nok det opprinnelige og det som fremdeles var i bruk. Men også i naboleiligheten, huset var den gangen delt i to separate leiligheter, var det innredet et kjøkken på 1930-tallet som senere ble avstengt og aldri rørt.

Mitt kjøkken ble innredet på 1930-tallet, men inkluderte ingen av funksjonalismens nye finesser.

Fra rom til rom

Det ble til at jeg tok vare på dette, mens kjøkkenet midt i huset ble gjort om til spisestue. I veggen mellom rommene satte vi inn en labankdør som gjorde veien kort fra kjøkken til spisestue. Samtidig åpnet den for at du kan sirkulere rundt i huset når vi er mange.

Kammerset er et hyggelig rom med lysinfall fra sør og vest.

Enkelt

Fordelen med dette huset er dets enkelhet og ukompliserte planløsning. Rommene er rene som hvite ark med ubesudlede vinduer, vegger, tak og gulver. 

Mjtt nåværende kjøkken er uten røropplegg, men med et enkelt (nytt) elektrisk anlegg. Den originale kjøkkenbenken som rommer et skap, er slått sammen av faspanel og kan enkelt kopieres og erstattes. Mitt kjøkken forteller om et annet stykke Norge enn funkiskjøkkenet mitt i Oslo.

Les også: "Sjarmen med gamle hus"

Der sengen står i dag, blir det oppvaskbenk og overskap.

Løst inventar

Bortsett fra et veggfast overskap (montert av meg), er alt inventar i dagens kjøkken løst og kan enkelt flyttes uten inngrep i vegger og gulv. Den nyrestaurerte vedkomfyren tar opp et hjørne, det er to vinduer mot henholdsvis vest og nord, en gasskomfyr og en benkeplate som kan slås opp og ned etter behov. 

På sørveggen står et lavt matskap av det svært enkle, hjemmesnekrede slaget. Sjarmerende, men ikke særlig praktisk. Mitt nåværende kjøkken er Marie Fearnleys motstykke, og forteller mye om avstanden mellom by og land i mellomkrigstiden, om klasseforskjeller, boligidealer og -realiteter. 

Labankdøren til venstre i bildet ble laget av det originale veggpanelet. Slik kunne slitasjen på veggen borre ved vedkomfyren  bevares og formidles.

Fra kammers til kjøkken

Jeg har tenkt til å bytte om på kammers og kjøkken. Kammerset vender ut mot veien, mens dagens kjøkken har utsikt til skogen. Fordelene ved en slik omkalfatring er flere: 

Først og fremst får jeg større plass til å bevege meg på. Dernest ligger kammerset rett inn fra yttergangen, noe som er praktisk når jeg kommer med varer utenfra. Dagslyset flommer inn fra sør og vest og dette gjør det til et kjøkken som umiddelbart virker hyggelig og lyst. Men ikke minst, det gir meg mer plass til skap og benker. Som Marie Fearnley ville ha sagt det: "Jo bedre et kjøkken er innredet, dess lettere går arbeidet for husmoren og dess mere tid sparer hun."

Skap og benker har stått lagret i årevis, men skal nå pusses opp og tilpasses.

Underkjent

Når hørte du sist at folk fullroste 50-tallshuset sitt? Mens vi gjenskaper sveitserstilen og nitidig restaurerer oss tilbake til 1700-tallet, glir oppmerksomheten stille forbi den nære etterkrigstid. 

Gjenreisningsbyene våre lider under manglende forståelse for kvalitetene som denne bygningsmassen representerer og 50-tallets boligarkitektur bygges om og forflates uten øye for de små finessene eller enkelheten som den rommer.

Gjenreisningen krevde rasjonering, moderasjon og nøysomhet. Bolignøden forlangte at hver kvadratmeter i nye hus og leiligheter ble utnyttet. Norske arkitekter skapte gode og rimelige boliger som prismessig var tilgjengelig for folk flest. 

Skråskapene rommer mye, men tar lite plass. Introdusert på 1930-tallet, men ble først vanlig etter krigen.

God, bedre, best

Kjøkkenrevolusjonen startet for alvor med lanseringen av det såkalte "Frankfurterkjøkkenet",  designet i 1926. Et slikt kjøkken kan du se i Nasjonalmuseets utstilling. Hensikten var å rasjonaliere husmorens arbeid og effektivisere husholdningen. 

Funkiskjøkkenet mitt i Oslo har beholdt det meste av sin opprinnelige innredning. På slutten av 1930-tallet var kjøleskap blitt standard innredning og rommet var ikke større enn at husmoren enkelt kunne bevege seg fra det ene gjøremålet til det andre. 

Serieprodusert

Innredningene var plassbygd, men seriefremstilt og ble en forløper for vår tids oppfatning av hva som er et hensiktsmessig kjøkken. Likevel, verdt å merke seg er at det utviklingen ville vært utenkelig om det ikke hadde vært for elektrisitet og innlagt vann. Det kjøkkenet jeg har i Nordengen i dag, var usigelig gammeldags allerede da det ble innredet.

Les også: "Når et småbruk er til salgs"

Fortsettelsen

Funkiskjøkkenets idealer ble videreført etter krigen og resulterte i at 1950-tallet kan skilte med noen av de beste kjøkkeninnredningene vi har sett i norske hjem. Gjennomtenkte, praktiske, solide og stilrene. I dag begynner de å bli en sjeldenhet, men i det nye folkehjemmet etter krigen var de standard utstyr i forskjellige variasjoner.

Rivningshuset på Hamar ble oppført på 1950-tallet og rommet en leilighet i hver etasje. 

Rivningshus

Det er en skjebnens ironi at mine kjøkkeninnredninger stammer fra husholdninger som en gang var kunder hos faren min på Disen i Hamar. Et helt kvartal med 50-tallshus skulle saneres og erstattes med en redsel av et boligkompleks, sjarmerende nok døpt "Kastanjen". 

En av villaene rommet to intakte leiligheter, og dette inkluderte også originale kjøkkeninnredninger. Stygt malt, huttetu, men ellers med skuffeseksjoner, skråskap og oppvaskbenker i rustfritt stål. Tross 70 års intensiv bruk, var det lite som heftet ved dem.

Kjøkkeninnredningen i 1. etasje var serieprodusert, men plassbygd. Stygt malt i senere tid, men ellers solid og velfungerende.

Demontert og lagret

Jeg fikk demontert begge innredningene og lagret dem på en låve her i Løten. Det varte og det rakk, men ganske nylig sorterte vi ut de seksjonene som var brukelige til mitt formål og kastet resten. Innredningene er plassbygd og delvis utført i heltre, delvis i møbelplater, som er like solid som heltre.

Kjøkkeninnredningen i 2. etasje var mindre, men ellers like solid som den i første etasje. 

Bygges om

Noen av seksjonene må bygges om før de kan monteres inn i mitt nåværende kammers, men det er visst ingen stor sak. Det blir oppvaskbenk og overskap på nordveggen, en mindre skuffeseksjon, komfyr og gryteskap mot vest. Et bord under vinduet mot sør, henter jeg med meg fra kontoret, mens kjøleskapet blir stående på kottet sitt i 2. etasje som før. Ingen oppvaskmaskin. 

For den som måtte lure på det.

Skråtaket i 2. etasje gjorde at overskapene var montert rett over benkeplaten. Smart, ikke sant?

Men først ....

Men først må innredningene altså bygges om, pusses ned og males med linoljemaliung. Jeg har valgt meg en olivengrønn farge, som jeg tidligere har benyttet på noen hagemøbler. Den er livsbejaende, men rolig. Alle tidsriktige beslag, knotter, håndtak og armatur må skaffes på nytt og kan hende skal ikke alt være så "tidsriktig" heller. Dessuten må jeg koble på rørlegger allerede nå, slik at det ikke blir krøll senere. 

Joda, det har dukket opp andre gjenbrukskandidater også, men 1950-tallets innredninger utmerker seg ved høy kvalitet.

Hvorfor ikke et nytt eller nyere kjøkken?

Blir det rimeligere å gjøre det på denne måten? Vi får se!

Blir det morsommere? Ja, utvilsomt.

Allerede ved å skrive dette, har jeg har jeg trukket opp linjene i den fortellingen som dette blir til. Et nytt kjøkken i Nordengen rommer også fortellingen om husene i Disen Hageby på Hamar. En gang var de tidstypiske og moderne, men så ble de liggende så altfor sentralt til og derfor innhentet av byutviklingen. 

Disen Kolonial

Men dette er også historien om huset der Disen Kolonial en gang hadde sine lokaler og som trassig ble liggende da utbyggerne la sin hånd på resten av kvartalet. Den bygningen som en gang var den største, er merd ett blitt en av de minste, men signaliserer et mot og en selvfølelse jeg kan assosiere Disen Kolonial med. Vi gir oss ikke. 

Aldri!

Fotografer før du demonterer. Jeg hadde bilder som gjorde det lett å plukke ut alt som ikke skulle kastes.

Ringen sluttet

Husmødrene som regjerte i disse kjøkkenene, var kunder hos faren min. På disse benkene har det stått melkeflasker, poser med nykvernet kaffe, esker med såpepulver og bakepulver. 

Alt henger sammen med alt, og nå er ringen sluttet.