Den nye hverdagen

 Nå, hvordan går det nå egentlig med livet på andre siden av grensen? Ble det som ventet?

Jeg kjenner etter. Spørsmålet kommer ikke overraskende og svaret minner om en selvangivelse. Hver eneste dag kikker jeg ut av vinduet eller inn i baderomsspeilet.

Så spør jeg med et granskende blikk: - Trives du, Sjur? 

- Ja, jeg tror det. 

Et morgenrituale.

Egentlig er det én og samme gård, men fargesettingen gjør at den oppleves som separate bygninger i samme kvartal.

Lungt

Årjäng fungerer. Lite sted. Stort omland. Mye skog. Annerledes, men likevel kjent. Ingen trafikklys. Et menneskelig tempo. Eller som en av mine nye naboer sa da jeg presenterte meg: - Årjäng er lugnt. 

Og det er sant. Årjäng er rolig og omlandet mørkt. Den svenske landsbygda er like beksvart som den norske var da jeg var liten. 

Jeg har brukt det jeg hadde av møbler fra før. 

Hjemlig

Egentlig har ikke flyttingen medført noen revolusjon i hverdagen. Leiligheten er mindre enn den jeg flyttet fra, men også mer gjennomtenkt og arealeffektiv. 

Tingene rundt meg er ganske visst blitt færre, men bildene henger tettere på veggene nå enn noen gang tidligere. Bilder som i mange tilfeller sto stuet vekk fordi jeg forsøkte å vise en slags høflig moderasjon. Det gjaldt om ikke å dynge ned. Ikke gi folk pustebesvær av samlerglede. 

Dessuten, murveggene i Oslo var umulige å feste noe som helst i. Det minste hull kunne ende opp som et vulkansk krater.

Utsikten østover mot soloppgangen, er den hyggeligste. Et soverom behøver ikke bare å være en seng og et nattbord.

Sammensurium

Nå derimot, har jeg boret i vei, plugget inn skruer og hengt opp i flere høyder. Et sammensurium av uttrykk, men jeg liker det. Litt rotete fordi folk trives best når linjer brytes. Og folk er viktig når det kommer til hjem og innredning. 

Jeg har 1900-tallets  kunstnerboliger som et slags forbilde. Ustriglede hjem med tydelige spor av mennesker og levd liv.

Den forrige eieren hadde satt inn igjen de originale dørene mellom stue og entré. Det var en detalj som løftet hele leiligheten. Og som gjorde at jeg falt for den.

Blåbærsuppe

Borte er også bekymringen for at de nymalte veggene ble for mørke og minnet om blåbærsuppe. Nå viser det seg at bildene har fått en rolig bakgrunnsfarge som yter dem rettferdighet. Det er egentlig blitt hyggelig. "Koselig" for å bruke et kjært, men belastet norsk uttrykk.

Gammelt møter nytt. Eldre bebyggelse i Årjäng har aldri innordnet seg kvartalsstrukturen, men minner oss om det landskapet som var her før.

Sporene

Jeg har dessuten så smått begynt å orientere meg i Årjäng. Midt på dagen går jeg turer i alle himmelretninger for å skaffe meg et begrep om stedet, historien og landskapet. Jeg kunne ha valgt bilen, men beina fungerer best når jeg skal ut på slike ekspedisjoner. 

Som kulturhistoriker har jeg en fordel når jeg skal forstå det jeg ser. Før jeg leser meg opp på lokalhistorien, selve fasiten, forsøker jeg å danne meg et inntrykk, en idé om stedet, husene og menneskene her på egen hånd. 

Det handler om å slå rot. Gjøre stedet til mitt.

Storgatan går snorrett gjennom Årjäng og disiplinerer husrekkene på begge sider.

Stedet

Storgatan deler sentrum i to og boligområdene ligger som en krave rundt husrekkene på begge sider. Husene i Storgatan er jevnt over slitne. Tomme lokaler finnes, butikkdøden herjer også her. Men blomsterbutikken, frisøren, eiendomsmegleren og rekke andre virksomheter holder likevel stand. Her er ingen gågateambisjoner, men utenfor mine vinduer har kommunen plantet trær på begge sider av gata. 

En venn av meg med greie på vin berømmer utvalget i Systembolaget. Rimeligere enn i Norge og bedre utvalg enn i Charlottenberg. 

Systembolaget og Broms

Kan hende fordi Systembolaget ligger her i sentrum, er de andre butikkenes død forpurret. Dessuten har vi Broms på hjørnet. Broms er kafé og konditori med rause rekesmørbrød og kremkaker i flere størrelser.  

Kommer du til Årjäng, er det her du skal drikke kaffe.

Storgatan sett fra rundkjøringen. Husene er i to etasjer. Opprinnelig med butikklokaler i første etasje og leiligheter i andre.

Der veiene krysser

Rundkjøringen har erstattet det tidligere vegkrysset, og vitner om stor trafikk, men ikke minst at Årjäng fremdeles er sentrum for et større oppland. To matbutikker deler kundene mellom seg, den ene har betjent ferskvaredisk. Det er det lenge siden vi hadde i Løten. I det hele tatt, selv på et lite sted som dette, er utvalget av dagligvarer fenomenalt sammenliknet med det vi er blitt vant til hjemme. 

Det gamle jordbrukslandskapet ble bygget ned etter krigen, men lever videre som gressplener mellom lavblokkene.

Rekkehus og blokker

Et overraskende trekk er alle lavblokkene og rekkehusene. I Norge ville et sted på Årjängs størrelse ha vært omringet av boligfelt, men her er bebyggelsen mer konsentrert. Fra utgangsdøren til skogen bruker jeg knappe 10 minutter. Eneboliger finnes, selvfølgelig gjør de det, men de dominerer ikke. 

Kan hende har det alltid vært rikelig med serveringssteder i Årjäng, men i dag er mange av dem stengt.

Levebrød

Men hvor jobber folk? 

Bortsett fra sagbruket, bilverksteder, offentlig forvaltning, håndverksbedrifter og butikker, så vet jeg ikke. Min leilighet hadde ligget ute for salg i fem måneder og kanskje er det slik at det er flere hus enn folk her for tiden. Kan hende er gjennomsnittsalderen høyere her enn i mer tettbygde strøk.

Kirken er oppført i mur og ble reist  i 1850-årene. Den ligger litt sør for sentrum og troner på en liten rygg ved elven.

Silbodal

Opprinnelig het visst Årjäng Silbodal. Kirken har beholdt sitt gamle navn og ved veien står det skiltet til Silbodal kyrka. Dagens kirkested er av nyere dato. Den gamle kirken lå noen steinkast lenger sør, og finnes fremdeles som et inngjerdet område med enkelte gravsteder. 

Årjäng har fine eksempler på de siste hundre års boligarkitektur. Enkelte hus, slik som dette, kunne ha ligget hvor som helst i Sverige og likevel høstet anerkjennende blikk.

Sentrum

Å dømme etter bebyggelsen hadde Årjäng lenge et konsentrert sentrum som var bestemt av veiene som krysset hverandre her. Beliggenhet, kommunikasjon og handel skapte stedet. Selv her inne i sentrum må det ha vært gårdsbruk.  

Den som tar seg bryet med å kikke inn bak husene, finner uthus som forteller om et annet Årjäng enn dagens. 

En annen tid

Livet mellom husene var rammet inn av slakke beitemarker og store skoger. Her og der ligger det fremdeles eldre bygninger og slåtteenger som relikvier i landskapet. Det er et annet Sverige enn dagens. Et minne fra tiden før den store folkeforflytningen inn til sentrale strøk. En tid som lever videre i Astrid Lindgrens forfatterskap, men også i manges fortellinger. 

Her og der ligger det fremdeles små lommer med gammel slåttemark. Fremdeles artsrike, om enn ikke som før.

Lavblokkene 

Utbyggingen av spredte lavblokker ser ut til å ha startet tidlig på 1960- tallet. Samtidig gikk den opprinnelige sentrumsplanen i oppløsning, privatbilismen gjorde sitt inntog og store, litt øde plenarealer ga lys og luft nok til alle. 

Trollet utenfor hotellet var ukjent for meg, men for generasjoner av barn i grensetraktene har det vært et elsket reisemål.

Gateløpets fasader

Det gårdskomplekset jeg selv bor i ser ut til å være noe av det siste som fulgte tradisjonell byplanlegging, altså at fasadene fulgte og forsterket gateløpet. Etter oss og tett på E18, kommer det nyere hotellet midt ute på en parkeringsplass. Dessuten svømmehallen og Årjängstrollet som generasjoner av norske barn har sommerminner fra. 

Ti minutter unna min egen inngangsdør finnes dette. Stille flyter elven i utkanten av sentrum. Små steder har korte avstander.

Skogen

I jakten på turalternativer har jeg oppdaget den gamle jernbanetraseen. Den som en gang knyttet Årjäng til en større verden. I dag har ekspressbussene overtatt og jernbanesporet er blitt til en sykkel- og gangsti. Den slynger seg gjennom landskapet og er gjenkjennelig med sine lavmælte svinger og lange, rette strekninger gjennom skogen. 

Om toget er borte og sporet revet bort, forteller gatenavnet Järnvägsgatan fremdeles om jernbanen som en gang gikk her.

Neste stasjon ...

Av det gamle stasjonsområdet er det ikke noe tilbake. Borte ved Kyrkeruds folkhögskola er skinnegangen fremdeles bevart og om sommeren er det dresiner til utleie. Der borte er også utsikten over Moelvens sagbruk upåklagelig. Moelvens sagbruk finnes mange steder, men i Løten legger de ned virksomheten sin om dagen.

Landskapet rundt Årjäng er småkupert og fint for sykkelturisme. Ikke minst gjelder det den gamle jernbanetraseen.

Bøkenes verden

Jeg har lånt mine første bøker på biblioteket med eget lånekort. Det er godt bibliotek her. Folk bruker det. Gamle gubber samles rundt et bord inne i en krok. Snakker og humrer, slik gamle gubber på bygda gjerne gjør. Det er foredrag, kunstutstillinger, forfatterbesøk og musikkarrangementer. En av bibliotekarene her var den som reddet meg ut da dørlåset gikk i vranglås nylig.

Du slipper aldri helt hjemmefra i Årjäng. Furnes Jernstøperi overtok både Hamjern på Hamar og Moelven Jernstøperi i Moelv. Og kumlokkene har en lang historie på Hedemarken.

Trives jeg?

Joda, Årjäng begynner å ta form, men jeg må bli kjent med noen. Det er det neste prosjektet. 

Og bli kjent med noen.

Breakfast at Tiffany's. Det kan ha vært kø utenfor billettluken da den ble vist her i 1961. Kan hende var det også på bio'n at folk lot seg forføre av Audrey Hepburn? Det er ikke godt å si, men i dag står mellomkrigstidens kinotempel der ganske urørt og forteller om filmer som kom, forførte og forsvant. Heller ikke kinoen selv ble værende, men flyttet til Folkets hus.