Maharani

Orientens mystikk, fest, overskudd og glede. Maharani-glassene står fremdeles støtt på bordet.

Mot alle odds.

Jeg pakker, sorterer og kaster. Etter strømper og skjorter er det de andre skapene som nå står for tur. Du vet, de med kopper, skåler, glass og bestikk. Jeg har en guds velsignelse av dekketøy anno dazumal. Fine saker, bevares, men hvor mange gafler trenger et menneske?

Ut av skapet, inn på bordet

Jeg ryddet spisebordet for momsregnskap. Deretter var det å hale frem. Det første jeg måtte ta stilling til var Moser-glassene. Skjøre, fine, men når brukte jeg dem sist?

Dekketøyskapet var det neste som sto for tur. 

Å sortere

Men aller først: Hva innebærer det å skille seg av med ting? Hva betyr sortering når du skal flytte og har rundt 20 gode år igjen å leve? Dette siste er noe jeg har begynt å kokettere med i det siste. 

- 20 gode år i igjen, sier jeg voksenklokt. 20 år er ikke mer enn at du kan regne det om i dager. 7300. 

Sånn cirka. Etter det er det bare krans og kateter å se frem mot.

Bruksverdi

Sortere betyr i mitt tilfelle at jeg er kommet dithen at jeg skal ha bruk for det jeg nå beholder. Bruksverdi innebærer at det skal være fint å se på eller praktisk i bruk, men helst begge deler.  Å spare på det fine dekketøyet til høytid og fest er forkastelig i min alder. 

Schønberg Erken

Kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken kunne ikke ofte nok understreke hvor viktig det var at måltidet tok seg vakkert ut, at det var duk på bordet og blomster i vasen også til hverdags. 

Trolig hadde hun lest den svenske forfatteren og pedagogen Ellen Keys essay "Skönhet i hemmen" som i årene rundt 1900 misjonerte enkelhet og funksjonalitet, nærhet til naturen og en ærlig estetikk i hjemmene.

Moser representerer en århundregammel håndverkstradisjon.

Moser

Men så var det meg da!

Første gang jeg støtte på navnet "Moser" var som student på en togtur til Praha. Dette var før murens fall på 1980-tallet og jeg, eller kanskje det var vi, tok toget fra Oslo via Berlin med Transalpino. Reisen kostet 600 kroner tur-retur og tok et par døgn. Jeg hadde aldri vært bak jernteppet tidligere og var vel tvilende til om jeg skulle komme meg ut derfra igjen. I årene som fulgte ble det likevel mange flere turer.

Også Norge har en en tradisjon for glassproduksjon tilbake til 1700-tallet. Vidar Koksvik på Tjura i Solør er en nålevende kunstner som tar opp i seg og fornyer denne arven.

Et annet Europa

Øst-Europa var for oss et annet sted. Dystert. Et undertrykt Törnrosdalen vi bare kjente som et grått gubbevelde med skinnluer fra Dagsrevyen. 

Den gamle verdens kulturbyer, slike som Gdansk, Warszawa, Budapest, Leipzig og Dresden hørte historien til, bombet og fortrengt ut av min generasjons kunnskap og bevissthet.  

Maud Forsblad er annen nålevende kunsthåndverker som står støtt i tradisjonen uten og bli hemmet av den.

Norske pass

Turen gikk via Gøteborg og fergeforbindelsen Trelleborg-Sassnitz i Rügen. Der ventet grensevakter, skarpt lys, kommandostemmer, granskende blikk og stramme uniformer. Med våre norske pass overlevde vi likevel det som skulle bli vårt møte med det andre Europa.

Tidlig på 1990-tallet blåste Karen Klim, opprinnelig dansk, denne organiske glassbollen. 

Bahnhof Friedrichstrasse

I Berlin ventet togbytte. Ofte søkte vi tilflukt en dag eller to i vest og måtte da passere gjennom labyrinten i Bahnhof Friedrichstrasse. I ettertid har jeg lest at denne overgangen mellom øst og vest bevisst var konstruert slik at folk skulle miste retningssansen. 

Og det gjorde du.

Til en juleutstilling på 1990-tallet dekket Kunstnerforbundet i Oslo opp et bord med blant annet lysestaker av kunsthåndverkeren Ulla-Marie Brantenberg. Sårbare, men svært dekorative.

Brunkull

Hoppet vi over Vest-Berlin, var det et nytt tog videre fra Berlin Lichtenberg til Praha via Dresden. Dresden var den gangen bare en skygge av hva den hadde vært før krigen. 

De østtyske togene hadde kupeer, var passelig rengjort, hadde svakt lampelys og seter trukket med voksduk. Lukten av brunkull rev i nesa og fulgte oss hele veien.

Benny Motzfeldt møter Severin Brørby. Begge toneangivende i sin samtid som eksperimenterte med nye former og uttrykk.

Karlovy Vary

Fra Praha ligger Karlsbad, eller Karlovy Vary som tsjekkerne kaller den, bare halvannen time unna. Den fortapte kurbyen, før krigen flittig besøkt av bemidlede gjester, lå der og slumret under en dyne av nostalgi, svulmende stukkatur, forfall og gamle minner. 

Som studenter kunne vi med vår vestlige valuta og svarte vekslingskurs ta inn på Grand Hotell Pupp. I dag et utilnærmelig etablissement for vanlige økonomier, men den gangen nedslitt, tilgjengelig og gammelmodig. Oppvarterne så surt på oss ved frokosten.

Glass

Men Moser?

Jeg hadde aldri hørt navnet. Et delt Europa hadde ikke bare glemt hva Moser en gang hadde vært, men også underslått at glassverket etter krigen hadde fortsatt sin arbeidsintensive og eksklusive produksjon uten tanke for kalkyler.

Moser representerer perfeksjonismen. Ikke alltid så fabulerende og kreativ, men utført med stor presisjon og håndverksskikkelighet.

Juvelen

Her, som så ofte ellers, må vi til den industrielle revolusjon for å finne starten, selv om glassblåserkunsten i Bøhmen går lenger tilbake enn som så. 

Moser-fabrikken ble en av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarns flaggskip. Et sted der generasjonene avløste hverandre i samme yrke, hvor design, håndverk, materialkunnskap og stolthet hadde vært ledestjerner, upåvirket av historiens gang ellers. Fabrikkens museum var, oppdaget jeg, som et anegalleri. Også det norske kongehuset hentet et glassservise herfra i mellomkrigstiden, men hvem husket det i 1987?

Moser står i en mellom-europeisk tradisjon der alle flater dekoreres. 

Glass

Kanskje var det her jeg virkelig fikk øynene opp for glass som materiale, som håndverk, som uttrykk og kulturhistorie. 

Utstillingen i museet var imidlertid ikke mye å rope hurra for den gangen, men interessen min var vakt. Tilbake i Praha spaserte jeg for første gang inn i utsalget deres på Na Příkopě, en overdådig utstyrt herskapsleilighet møblert med bord og montre fylt med glass fra vareutvalget. I dag regnes butikken som en av byens eldste og Moser har igjen plassert seg blant verdens ledende glassverk. 

En nordmann vil kanskje mene at en del av dekoren deres kan bli i overkant, men liker du håndverk, liker du også Moser.

Fargede glass hører også Mellom-Europa til. Enten gjøres dette ved at glassmassen farges eller ved bruk av overfangsglass, en teknikk der  mønsteret slipes gjennom det overliggende glasslaget. Her er det imidlertid klart glass.

Maharani

Jeg kikker nedi esken på glassene jeg nettopp har pakket. De er skjøre og tynne med et intrikat mønster av blomster og girlandere. "Maharani", heter denne modellen. 

Når jeg googler navnet finner jeg ut at det betyr "dronning" på hindi. Mønsterets opprinnelse går tilbake til 1895 da et servise skal ha blitt bestilt av en indisk fyrste. 

Siden har andre notabiliteter sendt inn sine bestillinger og da Moser nylig skulle markere sin 100-årige tilstedeværelse i Praha sentrum, var dette serviset en av modellene de valgte seg ut. 

Grønn glassmasse blåses og slipes til transparente  og smaragdgrønne drikkeglass i et begrenset opplag. Hvert glass er unikt, produsert med presisjon slik tradisjonen krever. Salget skal visst nok ha gått strykende. 

Beholde?

Men hvilken skjebne skal de få? 

Slike glass er tungvinte sett med dagens øyne, så klart. En oppvaskmaskin vil knuse dem. Selv vasker jeg dem varsomt for hånd med svamp, zalo og varmt vann. Jeg tørker dem med et linhåndkle og polerer dem en ekstra runde før de finner veien tilbake til bordet.

Jeg snur et glass på hodet og studerer detaljeringen i dekoren. 

Uten landegrenser

Moser representerer et stykke Europa mine skap. En tysker, en nederlender, en belgier eller en franskmann vil alle kunne nikke gjenkjennende til glassene. Moser har til alle tider har appellert til et internasjonalt publikum. Deres produksjon kjenner ingen landegrenser og har vært et forbilde for mange andre fabrikker.

Symbolverdien

Men for en kulturhistoriker?

"Maharani" eksisterte allerede da keiser Franz Josef tok med seg dobbeltmonarkiet i graven. Glassene gremmet seg over første verdenskrigs brutalitet, men skålte i glede da president Tomáš Masaryk proklamerte den nye staten Tsjekkoslovakia etterpå. De fantes da Klement Gottvald omdannet landet til en sosialistisk folkerepublikk etter 2. verdenskrig, men også frihetens vinder feide inn over Praha i 1968, men endte i en sørgelig russisk invasjon. Og da friheten igjen ble feiret i Prahas gater, ja, da deltok de også. 

En fremmed

"Maharani" rommer ikke bare edle dråper, men også det moderne Europas historie. 

Og gjør at jeg kjenner meg litt mindre borte på et sted hvor jeg ellers er en fremmed.