Sporene etter Klara

Hva blir igjen av et menneskes liv? Ikke mye.

Hun het Klara. Klara Agnethe Johannesdatter Busmundrud. Født den 22. januar 1891, ett eller annet sted i Minnesota. Det var en torsdag, i folketroen en magisk dag, men det har neppe betydning i denne sammenheng.

Klara ble den førstefødte av fire barn, alle sammen jenter. Foruten henne, het de Ingeborg, Olga og Jenny. Kanskje hadde alle sammen også mellomnavn, slik Klara hadde, men også det er slik jeg foreløpig ikke vet.

Barndomshjemmet hennes i Busmundrud, Åsmarka i Ringsaker kommune. Trolig fotografert av Klara selv.

Uansett, de vokste opp på gården Busmundrud i Åsmarka, en grisgrendt skogsbygd øverst opp mot snaufjellet i Ringsaker kommune på Hedemarken. 

Klara giftet seg etter hvert med bestefar, Lauritz Harby. Også han kom fra Åsmarka. Det var slik det var, den gangen. De gikk som regel ikke så langt.

I glass og ramme

Første gang jeg begynte å interessere meg for henne, var da jeg som smågutt oppdaget at bryllupsbildet deres sto i kjelleren hjemme på Hamar. Stuet vekk, men ikke kastet. Ganske skittent og temmelig medtatt. 

Stuet bort, men ikke kastet. Bryllupsbildet deres kom til å henge på stueveggen i Mesnalien, men hjemme hos oss var det ingen veggplass å finne.

Hun i mørk kjole

Jeg vasket det og satte det opp mot veggen, gransket ansiktene deres, men uten å se spor av verken lykke eller sorg. Hun sitter i en kurvstol iført en mørk kjole. Han står trofast ved hennes side iført en mørk vadmelsdress. 

Kan hende er det ikke bryllupsbildet deres likevel, snarere at de bare bestemte seg for å gå til fotografen. I alle fall finner jeg ingen ringer på fingrene deres, men hun har til gjengjeld en stor nål på brystet.

Jeg studerte ansiktene deres, prøvde å lese følelser ut av ansiktene.

Typisk for tiden

Motivet er tidstypisk. To, ikke alltid unge, mennesker kikker alvorlig inn i fotografiapparatet og blir foreviget. Ekteskap kunne være så mangt i en tid uten sosiale sikkerhetsnett, men jeg tror Klara og Lauritz ville ha hverandre. 

Og de var både unge og jevnaldrende.

Med eller uten "h"

Usikkerheten rundt henne oppstår allerede ved hvordan navnet hennes skal staves korrekt. På gravsteinen ved Åsmarka kapell står mellomnavnet Agnethe meislet inn uten "h". Likevel støter jeg på henne som Agnethe med "h" når hun  omtales av andre.

Gravstedet deres finnes fremdeles ved Åsmarka kapell i Ringsaker. 

Sjekke opp

Jeg finner ut av det, det er ikke det, men jeg tror dette ofte skjer med mennesker som er nesten glemt. Vi husker ikke lenger hvordan de egentlig skrev navnet sitt. Vi må slå opp, sjekke og aktivt undersøke om det var slik eller sånn. Det forteller om en avstand, om tiden som er gått. 

Jeg kommer til å sjekke det. Etter hvert.

Lauritz som middelaldrende og Lauritz som ung.

Lauritz

Det er litt det samme med Lauritz. Navnet hans kan skrives enten med "z" eller "s" til slutt. Men fordi han var en mann som sendte julekort med bilder av ungene, vet jeg at han selv foretrakk "z". "God Jul og Godt Nytaar. Hilsen fra os alle. Lauritz", skrev han som julehilsen til en slektning. 

Var det fordi Klara var travelt opptatt med juleforberedelsene at hun ikke signerte julekortene?

Men ....

Hvorfor signerte ikke Klara? De var vel to om dette og det var trolig hun som hadde tatt bildet av lille Oskar i snøhaugen. 

Nei, selv på noe så prosaisk som et julekort leter jeg forgjeves etter henne.  Men altså: Lauritz med "z" heretter, selv om navnet på gravsteinen ble feilstavet til "Lauriz".

Min kusine Kari Harby Jevnaker er den som samvittighetsfullt har samlet historier og fotografier.

Mors familie

Jeg tenker tilbake på oppveksten min. Mors familie var alltid tilstedeværende, ikke bare fysisk, men også som referanser. 

Stadig vekk kunne hun fortelle historier fra sin egen barndom, sitere en onkel eller tante på noe som en gang var blitt sagt. Ikke minst faren hennes, Alf,  som skal ha vært både tørrvittig og underfundig, men også en livsklok mann med en velutviklet sosial intelligens og samvittighet.

Jeg husker ham imidlertid bare som en tynn og gammel kropp på en divan, der han lå syk av Parkinson. Men etter at han døde i 1970, levde Alf videre hjemme hos oss gjennom mors minner. Klara gjorde ikke det. Ikke Lauritz heller. Hvorfor ikke?

Også dette er en undring jeg bærer på.

Det døve øret

Jeg tror kvinner har en annen fortellertradisjon enn menn. At kvinner i større grad er familieorienterte når de snakker om fortiden. Og kvinner snakker om andre ting med sine døtre enn med sine sønner, som oftere vender det døve øret til når anekdotene fra fortiden serveres.

Harbyene har vært kjøpmenn i generasjoner og driver fremdeles handel på Fagernes i Næroset, midtveis mellom Moelv og Sjusjøen. Her er det Mari Harby som pakker ut varer på disken.

Alder

Det jeg sier stemmer ikke helt. Jeg var selv en liten gutt som likte å høre om gamle dager og trivdes ved de eldres bord. 

Krigen, for eksempel, var en nærværende del av min barndom. Jeg behersker fremdeles krigens topografi i  Moelv, selv om landskapet er totalt forandret siden den gang. 

"Under krigen" var en fast formulering blant alle dem som hadde opplevd den. I mors familie, vel og merke. Far, enda så berørt familien hans var av den, snakket lite om også den.

Men tilbake til menns manglende gehør for det gamle og familiære. Også interessen min forsvant i løpet av tenårene, men har dukket opp igjen nå i modne år. Det er derfor jeg vil vite mer om Klara. Jeg vil ikke at hun skal bli borte for meg.

For oss.

I den gamle huspostillen har generasjonene før meg skrevet ned navn og årstall for fødsel og død like siden 1830-årene.

Et par oppdagelser

Er jeg alene om min fasinasjon for henne? Var Klara Agnethe egentlig allerede glemt for evigheten? Det kunne se slik ut nå til å begynne med. 

Men skinnet bedro. Selv om jeg skriver dette helt i starten av arbeidet, har kusiner og fettere begynt å trekke ut gamle kommodeskuffer, kikke inn i skap, sortere bilder og lese dokumenter som en gang hørte hjemme hos Klara og Lauritz i Mesnalien.

Henriette Schønberg Erkens "Stor Kokebok" utkom første gang i 1914 og senere i mange utgaver. For generasjoner av kvinner var den til inspirasjon og oppmuntring. Dette er Klaras eksemplar.

Et menneske dør to ganger

Skal vi tro jødisk tradisjon, dør et menneske to ganger. Første gangen fysisk, og deretter enda en gang når navnet ikke lenger nevnes. Slik kunne det fort blitt med Klara også. 

Men, driftige mennesker setter alltid spor etter seg. Og Klara var, til tross for sin unge alder, en samfunnsengasjert småbarnsmor. Så når jeg står her ved den gjengrodde stien hennes og kikker inn i det ukjente, så er jeg ikke lenger alene. 

Saker og minner dukker opp, slik som dette serveringsfatet i sølvplett. Vi tipper det var en bryllupspresang til Klara og Lauritz. Det har tydelige bruksspor og ikke lenger blankt. Likevel hentes det fremdeles frem når det skal være en aperitif før middag.

Omsider

Med meg har jeg andre etterkommere og slektninger som alle sitter med brikker som skal på  plass i puslespillet. Mange, mange tiår etter at Agnethe og Lauritz døde, samler de omsider etterkommerne rundt seg, slik de selv aldri fikk oppleve.

Mens de levde.