Når knopper brister

'

Det er en rekkefølge på tingene. Særlig om morgenen.

I mange år har jeg knapt reflektert over at det er slik det er. At jeg har blitt en mann som trives best på opptråkkede stier. Derfor fylles morgentimene i Nordengen med faste gjøremål. Ritualer, om du vil. Særlig nå de første ukene om våren.

Spansk kjørvel smaker anis (lakris) og fungerer godt som ingrediens i te. Som plante må du imidlertid holde styr på den. Plutselig har du den alle steder.

Fyre opp

Morgenen starter med å fyre opp. I slutten av mars kan det være isende kaldt og det gjelder å få liv i glørne fra kvelden før. Selv nå i mai er det kuldegrader. Og en fin morgenstund rommer derfor følelsen av varme som erobrer rommet og lyden av flammer. Klokken pleier å være er sted mellom fem og seks. 

Verandaen er rommet som er litt ute, men også litt inne. Morgensolen gjør den også til sommerens frokostrom.

Mitt sanselige paradis

Ritualene er forbeholdt livet i Nordengen. Den første halvtimen går derfor gjerne med til å konstatere at det er slik jeg vil ha det. At stillheten og mørket her er kvaliteter jeg ikke har andre steder. Det er fint med komfort, men som liv betraktet får jeg assosiasjoner til en lang, sakteflytende, mudrete elv. 

Nordengen derimot er et levende hus med lyder og lukter, et sanselig paradis der livet kjennes på kroppen. I mars er dagen knapt synlig ved disse tider, men når vi nå skriver mai, skinner sola rett inn i ansiktet mitt allerede i fem-tiden om morgenen. 

Våren betyr hagearbeid sent og tidlig. Og morgenstunden på verandaen handler ofte om planlegge det som skal gjøres. Eller burde ha vært gjort. 

Kolestrol

Så er det kaffe. Kaffe av det usunne slaget. Kaffe som får kolestrolnivået til å rase i været. Jeg tusler ned på kjøkkenet, fyller opp espressokannen, tar den med opp og utnytter varmen jeg allerede har på vedovnen. 

Det tar tid, bevare meg vel. En ny halvtime er gått før jeg kan sette meg til i stolen, stikke bena under Jøtulen og langsomt drikke av bollen med sprekk. 

Alle som har en fast kopp til morgenkaffen, vet hvor viktig form og tykkelse på porselenet er. Feil kopp, blir feil start på dagen. Derfor hegner jeg om denne bollen. 

Kaffe av det usunne slaget, men gruten gir næring og vekst i bedene.

Tid

Også dette tar tid. Selvfølgelig gjør det det. Nå som våren er på sitt vakreste er imidlertid kafferitualet flyttet ned på verandaen med pledd og puter. Den kjølige lufta, av og til med et vinddrag, kjennes mot kinn og panne. Jeg leser nyheter på nett eller bok, men myser like mye utover den bølgende skogen, hagen, det skakke gjerdet og de tørre grenene på rognebærtreet.

Å vaske verandaen etter vinteren, er et av ritualene i Nordengen. Etter hvert fylles den med pelargonier som hentes ut fra sitt vinteropplag.

Tåke

Enkelte dager kan det være morgentåke over Rokosjøen. Ulldotter som hviler lavt over sjøen, men som langsomt oppløses og glir vekk mellom trærne når dagen gryr. Våtmarksområdet nedenfor huset summer som en flyterminal nå om våren. Mange skal videre, har bare mellomlandet her, og gjør seg nå klare til ferden nordover.

På denne tiden er mjødurten liten og unnselig, men den kommer seg fort. Som smakstilsetning i te er den uvurderlig.

Skogen

Så er det turen. Den samme veien hver dag, men to turer er likevel aldri like. Den tar en halv time. Ganske nøyaktig. Jeg kikker opp i trærne, ser hvordan museørene langsomt blir til blader. Jeg følger med på bregnene i veikanten, på blåbærlyngen og på hvitveisen. Dette kunne jeg aldri gjøre i byen. Jeg går ganske sakte, jeg skal ingen steder. Bare frem og tilbake. 

Urtene finklipper jeg ned i kannen, slår over kokende vann og lar teen trekke i åtte til ti minutter.

Frokost

Vel hjemme igjen er det frokost. Og aldri er våren mer nærværende enn da. For allerede nå tidlig i mai begynner matauken i hagen. Jeg klipper inn spede mjødurtblader, blander dem med friske blader av spansk kjørvel, bringebærskudd og litt svart te. Så slår jeg kokende vann over og lar det hele trekke i kannen åtte til ti minutter. Kjørvelen smaker anis, mjødurten vanilje, bringebærbladene tilfører kanskje en anelse sødme. Men uansett, denne turen med saks trekker meg rundt i hagen og jeg noterer meg alt som har skjedd her i løpet av nattens mulm og mørke.

Har jeg et favorittre? Ja, lerketreet. Etter vinteren ser det pistrete ut, men når det grønnes, bærer det hele våren i seg.

Dagen som venter

Så er det en ny halvtime med frokost, før jeg kan starte dagen. Solen har klatret opp på himmelen, den har begynt å varme og dagen venter.