Eternitthuset

 

Når tar en fortelling slutt?

Gårdbruker Hanne Guåker og arkitekt Geir Dingstad studerer tegningene. Kikker bort mot huset og deretter ned på tegningene igjen. Han noterer ned ønskene hennes for et tilbygg, foreslår at det kanskje kan flyttes over gårdsplassen og knyttes til landhandelen i stedet for til bolighuset. Hun svarer at hun må tenke på det, men at det er interessante tanker.

Arkitekt Geir Dingstad og gårdbruker Hanne Guåker diskuterer byggeplanene hennes. 

Møllerdammen

Så vasser vi ut i åkeren, hopper over grøfta, skritter til motsatt side av veien og kikker inn mellom trærne mot en oppdemmet, men igjengrodd dam. Lokalhistorie. En gang sørget vannet i Nerlibekken for kraft til to bygdesager og to møller nedenfor. Den gangen var det Andreas Arnkværn som gjorde vei i vellinga her i Lushattdalen. Nå er det Hanne. Det er blitt liv der det lenge har vært stille.

- Rikt dyreliv av alle slag, sier Hanne. 

- Vi håper på å få finansiert en restaurering av Møllerdammen.

Vi nikker. Jeg synes stemningen der er dyster og at den minner om de dødes tjern. 

Hannes lille landhandel er en treårig markedsundersøkelse og holder foreløpig til i en ombygd Moelvenbrakke og en kjølekontainer. Til høyre ser vi en snipp av Bruli, huset der Aud og Ole bodde.

Der veier møtes

En gang var Bruli på Nes i Ringsaker et lokalt sentrum. Det var her veien til Tingnes og Stavsjø skilte lag, hvor folk møttes og nyheter ble spredd utover Neslandet. 

Litt oppi bakken for der vi står, minner en mølle fremdeles om travlere tider. Der lå også Dal Handel. På et gammelt foto ser vi bygningen slik den var. Da bilrasjoneringen ble opphevet i 1960 stilnet det langsomt av og bilene kjørte forbi der folk før hadde stoppet opp. Generasjoners ferdsel til fots eller med hest var forbi. Dal Handel holdt ut lenge, men til slutt ble også den historie.

Hanne Guåker.

Hannes landhandel

- Dette er foreløpig en markedsundersøkelse over tre år, sier Hanne og sikter til prosjektet "Hannes lille landhandel". Butikken hennes er vår tids svar på gamle Dal Handel. For et drøyt år siden ominnredet og kledde hun inn en kjølekontainer og en gammel Moelvenbrakke til et selvbetjent utsalg av lokale grønnsaker og matvarer.

- Det burde være en menneskerett, sier hun. Og vi nikker  igjen.

 - Alle bør kunne kjøpe lokalproduserte matvarer der de bor. Og prisene må ikke være uoverkommelige for vanlige forbrukere. Produsenter, enten det er bønder eller gartnere, skal kunne selge produktene sine uten mange og fordyrende mellomledd. Hannes landhandel skal vise om det lar seg gjøre og hvilke forutsetninger som eventuelt må ligge til grunn.

På kjølerommet kan kundene selv gå inn å handle med seg ferske grønnsaker rett fra bondens åker.

Blomkål og gulrot

Dette er filosofien bak Hannes lille landhandel. Kort vei fra jord til bord, men også å beholde lokal kunnskap om matproduksjon i bygda. 

Dersom bare én bonde i kommunen dyrker kål eller gulrot, blir produksjonen såbar. Jo mer ensrettet norsk landbruk utvikler seg, jo flere bruk som forsvinner, jo mer utsatte blir vi når det oppstår plutselige endringer og overraskelser. 

Naturgitte forhold avgjør hva du kan dyrke, klimaendringene byr på nye utfordringer. Lokal kunnskap og erfaring er essensielt. Det handler om beredskap, men også om et vennligere og tettere samfunn.

I butikken kan du plukke med deg pakninger med seks, ti eller tolv egg. Hos Hanne, derimot, kan du kjøpe hele brett med ferske egg. Rett fra produsent.

47 leverandører

- I en vanlig matbutikk kommer varene alle steder fra, du aner ikke hvem som egentlig har produsert maten, hvem som har foredlet råvarene, hvilke veier den har tatt før den havnet på bordet ditt. Her derimot, her kjenner jeg alle leddene, alle som leverer inn varer for salg. Og jeg prøver å formidle kunnskapen ligger bak varene.

Per dags dato har Hanne 47 leverandører. Disen Kolonial er én av dem.

Hannes lille landhandel ligger der veiene fra Tingnes og Helgøya, Stavsjø og Brumunddal møtes. Sentralt. Og lett synlig.

.

Beredskap

- Dette handler til sjuende og sist om selvberging, sier hun, - og lokal beredskap i en begripelig målestokk. Jo kortere vei, jo større forutsigbarhet og trygghet for oss alle.

Men Hannes landhandel tilbyr mer enn bare varer i en hylle.

47 produsenter leverer nå varer til landhandelen.

Grønnsaker og kompost

- Derfor formidler jeg også ulike måter og dyrke nyttevekster på, fortsetter hun og peker bort på noen grønnsakssenger og komposthauger som folk kan studere på egen hånd. Vi må ta vare på matjorda.

- Så gjenstår det å finne ut om denne modellen også er økonomisk bærekraftig. Derfor markedsundersøkelse. Det endelige svaret får jeg i 2026.

Overveldende respons

Honning, frukt, grønnsaker, såper, egg, saft, kjøtt, melk, syltetøy og fersk surdeigsbakst to ganger i uka. Du får ikke alt hos Hanne, men ganske mye. 

Og det det går unna. Responsen har vært overveldende, bekrefter hun. Formidabel. Medieinteressen også. Parkeringsplassen er utvidet til det dobbelte. Hun har truffet en nerve. Og en jevn strøm av biler svinger inn foran utsalget mens vi står der og snakker. Hun nikker gjenkjennende til dem alle sammen.

Huset i Bruli ble opprinnelig kledd med panel og malt med fiskeolje. Den trakk til seg fluer og lot seg ikke overmale etterpå. Svaret ble eternitt.

Om Aud

Alt henger sammen med alt, men det vil du først oppdage lenger ned i denne teksten. For nå skal det handle om noe helt annet. Om huset hennes Aud, som Hanne nylig har kjøpt. 

Eiendommen grenser inn til hennes egne jorder og ble en gang skilt ut fra gården hun driver. Auds hus ligger bare et steinkast fra Hannes lille landhandel og er derfor vevet inn i planene hennes.

Bruli fikk nye hjørnevinduer. De gamle ble gjenbrukt på verandaen. Ellers er huset seg selv likt.

Huset

Det du først ser fra veien er et 50-tallshus som ganske snart ble kledd med eternitt. Noen vil mene at det er et temmelig ordinært og enkelt hus. Ett av mange. Og at det kunne ha ligget hvor som helst. Det vil si at det er representativt for en type bygninger, en frittstående enebolig på bygda.

Enkelte av vinduene er av nyere dato, men ellers er det forbausende autentisk. Halvannen etasje, saltak med oppløft mot sør, en innglasset veranda og hjørnevinduer i første etasje. Og altså kledd med eternitt.

Aud ble 101 år gammel, men på dette fotografiet er hun ganske ung. Foto: Privat.

Surrogat

- Det skal ha blitt malt med tran eller hvalolje da det var nytt på 1950-tallet, forklarer hun. 

Ulempen var at oljen aldri tørket, trakk til seg fluer, men ikke minst, ødela for senere maling. Eternittplatene kom huset til unnsetning. Ole, mannen til Aud og Hannes grandonkel, skar og monterte dem opp selv.  Uten noen form for beskyttelse, selvfølgelig.

For hvem kunne ane noe om konsekvensene den gangen?

Eternitten ble lansert som vedlikeholdsfrie og var en velsignelse for huseiere som satt med nedslitt ytterkledning etter krigen.

Eternitt

Ole jobbet som håndverker for Olav Selvaag i Oslo og ble introdusert for både eternitt og glassvatt der. Etter krigen dukket eternitten opp som fasadeplater, takplater, ventilasjonskanaler og blomsterkasser. Den fikk stor utbredelse utover på 1950- og 1960-tallet. Navnet "eternitt" sier sitt og stammer fra latin "aeternius" som betyr "evighet". 

Og det var det det ble reklamert med. Eternitt var materialet du ikke behøvde å vedlikeholde.

Eternitt ble også produsert som et alternativ til takskifer. 

Asbestose

Men ingen ting vokser inn i himmelen. Eternitt var en plate av sement forsterket med asbestfiber. Asbest har brannsikre egenskaper og derfor attraktiv som byggemateriale. Selv om oppfinnelsen var av østerisk opprinnelse, ble platene her i Norge produsert ved Norsk Eternit Fabrik på Slemmestad i Asker utenfor Oslo. 

Et flyfoto fra 1960-tallet viser Bruli og det omfattende hagebruket som ble drevet på eiendommen den gangen. Foto: Widerøes Flyveselskap A/S.

Skiferstein og trepanel

Eternitten etterlignet skiferstein på taket og trepanel på veggene. I Sverige kom gjennombruddet allerede ved Stockholmsutstillingen i 1930, mens den her hjemme først ble vanlig etter krigen. Produksjonen med asbest i platene opphørte i 1978 etter at lungesykdommen asbestose ble observert og diagnostisert. Eternittens anseelse stupte og hus som Auds ble plutselig både stygge og helsefarlige. Ole utviklet lungesykdommen kols allerede på 1960-tallet og ble innlagt på Rikshospitalet, forteller datteren Lise. 

Bruli sett fra øst. I bakkant skimtes Hannes landhandel.

Hvorfor eternitt?

Men hvorfor tenke eternitt i det hele tatt?  Svaret finner vi i hvalolje, sier Hanne. 

- Aud og Oles hus ble opprinnelig malt med maling der hvalolje ble benyttet som bindemiddel. Og dermed forflytter vi oss til en annen del av Norgeshistorien.

Partering av hval. Foto: Digitalt museum/Severin Worm-Petersen.

Hvalfangst

En gang var hvalfangsten i arktiske strøk regnet som stolt norsk historie. Det var vår ære og vår makt, Norge på alle hav. Hvalfangsten skapte sagnomsuste formuer  og brakte velstand til byer som Tønsberg og Sandefjord. 

Hvaloljen ble opprinnelig utvunnet i hvalkokerier av spermhvalen og brukt som lampeolje, men etter hvert ble fangsten utvidet til andre hvalarter og oljen brukt til andre formål, deriblant annet maling som erstatning for linolje.

Når jeg sjekker opplysningen nærmere, leser jeg meg til at det under krigen ble produsert krisemaling der surrogater erstattet tradisjonelle råvarer, slik som linolje. Etter krigen fortsatte varerasjoneringen og importrestriksjoner. Linolje ble først frigitt i 1952. Har vi forklaringen på hvorfor Aud og Ole kledde huset med eternitt? At huset deres ikke hadde godt av hvaloljen?

Jeg tror det.

Går du tett inn på Bruli, finner du tidstypiske detaljer som dette dørhåndtaket.

Tidsvitne?

Kan vi kalle Aud og Oles hus et tidsvitne? Vanligvis forbinder vi begrepet med mennesker som har opplevd, sett eller deltatt i historiske hendelser. Men også hus snakker. Det gjelder bare å lytte og tolke de sporene som finnes. 

Hanne sammen med Aud og Oles datter, Lise Godager Hansen.

Referansen

Aud var et menneske Hanne ofte referer til. Auds livsførsel og levesett er noe hun ofte løfter frem som en rettesnor for seg selv. 

Men hvem var Aud? 

Hun kom til bygda som butikkjomfru i Dal landhandel. 

- En lys og lett sjel, sier Hanne. Det var det hun gikk for å være. Et friskt pust. Mild og bestemt på samme tid. Nøysom, men aldri gjerrig. Rettskaffen. Aud giftet seg med Hannes grandonkel, Ole, og dermed ble de også i slekt. 

Aud døde i 2024, 101 år gammel, men som referanse lever hun videre. Og huset er et uttrykk for Auds personlighet. Enkelt og skikkelig. Ujålete.

Hos Hanne følger vareutvalget sesongene,

Noe å lære

- Vi har alle noe lære av Aud, sier Hanne for å utdype det jeg nettopp har skrevet.

- Hun hadde kanskje ikke de beste kortene på hånda, siden hun var født utenfor ekteskap. Men kanskje ble navnet hun ble døpt, Aud, også hennes ledestjerne. Aud ble til dåpen oppkalt etter en av mellomkrigstidens store stjerner, skuespillerinnen Aud Richter (1893-1974). 

- Hun var alltid fornøyd, fortsetter Hanne. 

- Aud mente en skulle være tilfreds med det en hadde. Og, ikke minst, den en var. Vår egen tid strever etter altfor mye. Det er ting, ting, ting. Et stadig jag etter mer, noe bedre og noe større. Vi reiser og reiser, men leter fremdeles etter roen. Aud derimot virket så trygg i seg selv og i valgene sine. Hun var seg selv fullt ut. Så livsklok, reflektert og erfaren. Aud prøvde ikke være noen andre enn seg selv og var upåvirket av alt det som vanligvis gir sosial status. 

- Og Aud var sterk, både fysisk og psykisk, avslutter hun. 

- Det må ha vært en nedarvet stamina i henne. Oldemoren hennes skal ha gått på bena fra Finland til Norge. 

Plukk selv. Ovenfor landhandelen har Hanne anlagt blomstersenger der folk kan plukke med seg blomster hjem.

Nøysomhet

Er huset pent? 

Kan hende ikke, men det er fortellende. Aud og Ole er historien om det Norge som vokste frem etter krigen, om generasjonen som ristet av seg okkupasjonstiden og bygde velferdsstaten stein for stein. I 1953 kunne de flytte inn i sitt eget hjem. Det var det året teologen Ole Hallesby rystet Norge med sin dommedagspreken i NRK.

Men i Bruli var det bare fryd og gammen,