Beredskap

 

Torstein Torsteinson, 1928.

Hva forteller et kaninbur?

Uthusene i Nordengen ligger på den dystre delen av eiendommen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det har til nå vært det stedet du bare går til når du har et ærend. Alltid neglisjert, alltid et sted for lagring og uthus, for kompost, ved og avfall. 

Mellom uthusene. Litt mørkt, litt avsides og alltid litt rotete.

Et dystert sted

Slik var det nok før min tid også. Åse nabo forteller at det for henne som barn var litt skummelt der nede. Mørkt og skyggefullt under trærne, men også det stedet der kaninene bodde. 

Og unger liker kaniner. I alle fall levende kaniner. Kaniner har navn, kan snakkes til, klappes og koses med. Men kaniner kan også spises og i norsk kulturhistorie slår det meg at kaninens plass som husdyr og matauk er undervurdert. 

Honnør til kaninene

La oss starte med honnørordene. Kaniner formerer seg raust og hyppig, krever liten plass, er rimelige i kosten, vokser fort og kunne tidligere gi et viktig tilskudd til en ellers mager husholdning. Kaniner var matberedskap som ikke krevde all verdens forutsetninger. Kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken (1866-1953) kunne ikke få fullrost kaninen som ernæring.

Torstein Torsteinson, 1928. Jeg tipper det var hans egne kaniner som ble festet til lerretet.

Kunstnerens kaniner

Men hun var ikke den eneste som var begeistret. Kaniner har også fascinert kunstnere med sitt lune, stillferdige og medgjørlige vesen. Jeg trekker frem maleren Torstein Torsteinson (1876-1966) som et eksempel, en av våre glemte malere fra mellomkrigstiden.

Jeg tipper det var livet i hans hjemlige kaninbur han skildret da han i 1928 signerte maleriet jeg har gjengitt innledningsvis. 

Hva du ser? Mamma kanin med alle (fem) ungene bak burets nettingdør. En lodden familieidyll. Torsteinson slo seg ned i Asker etter at han vendte hjem fra Paris i 1925. Og i Asker var det plass til kaninhold. 

Potter, jord og planter. I mangel av en arbeidsbenk samlet det seg gjerne foran inngangen.

En arbeidsbenk

Men dette skal ikke bare handle om firbente ullldotter. Jeg har fantasert om en arbeidsbenk for ompotting og deling av planter like siden jeg kom til Nordengen i 2004. Til nå har slikt arbeid foregått foran inngangsverandaen. I uke etter uke har det stått potter, jordsekker og planter midt i glaninga fra veien. Til min ergrelse og kanskje også til andres.

Nordengen har vært i kontinuerlig endring siden jeg overtok eiendommen i 2004. En gradvis idyllisering som slike hus ofte blir gjenstand for.

Slike som meg

Men først etter at uthuset ble rehabilitert i fjor høst, ble det fart i planene. Egentlig ikke da heller, siden det var nå i mai at jeg for alvor begynte å rydde opp etter snekkeren. Sage opp alt som kan brennes, rake og pynte opp rundt husveggene, anlegge enda en sitteplass som jeg bare unntaksvis kommer til å bruke. Men det ser fint ut. 

Inngangspartiet i Nordengen med verandaen hvor kaffekoppen aldri er langt unna.

Pent, pent, pent

Og det er min hovedinnvending mot sånne som meg. Vi pynter på historien, fjerner forfallet, skitten, lukta, rotet og alt alt annet som ikke passer inn i drømmen om et gammelt hus. Fjerner litt av historien, retusjerer resten og gjør den hyggeligere og mer tidsmessig. Vi setter pelargonier i vinduene, etablerer staudebed ved inngangsdøren plasserer nostalgiske hagebenker i solveggen. Vi klarer ikke å la være. 

Nei, det så ikke pent ut, men fortalte like fullt en historie.

Medtatt 

Det var under pyntingen at jeg også kastet mine øyne på kaninburet. Det skjedde sist onsdag, onsdag 21. mai. Buret dekket hele gavlveggen på uthuset vis á vis. Skakt, medtatt, halvråttent og egentlig ikke brukelig til noe. Dørene hang og slang. I årevis har jeg lagret tomme blomsterpotter inne i burene. Av dem var det fire stykker. Et rekkehus for kaniner. Helt opp til 1970-tallet var de i bruk. Kanskje enda lenger. 

Menneskemat

De som var unger i nabolaget den gangen, husker kaninene i Nordengen og skal vi tro Wikipedia, var de i godt selskap. Kaniner har vært verdsatt som husdyr i Europa siden tidlig middelalder. I alle fall på kontinentet. 

I Norge steg kaninens popularitet som menneskemat betraktelig under den tyske okkupasjonen, men var slett ikke uvanlig før det heller. Både ull og skinn kunne anvendes, i tillegg til kjøttet. Kaniner var som høner, levende matberedskap

Godt, trygt og billig

Kaninburet i Nordengen forteller en historie som handler om fremveksten av det moderne Norge, om bygd og by, om kosthold, økonomi og ernæring, men også litt om hvordan vi har latt praktisk kunnskap forvitre. 

Henriette Schønberg Erken likte kaniner fordi det var god og billig mat. "Det er et ypperlig næringsmiddel", skriver hun i Stor Kokebok og holder det opp mot hønsekjøtt og storfekjøtt. "Kaninkjøtt kan lægges i sur melk, i kjernemelk eller eddik og vand 1 time før tilberedningen." 

Godt å vite for oss som aldri har flådd en kanin  på kjøkkenbenken.

Spiskammerets forlengelse

En gang fungerte kaninburet som spiskammeret og husholdningskjellerens forlengelse. Kaniner ga deg trygghet for maten neste dag og kommende vinter, akkurat som Norgesglassene i kjelleren gjorde det. Husmorskoler og sløydsaler ble etablert for at elevene skulle bli selvstendige og selvhjulpne. At de ikke skulle stå opprådde når snarveiene ikke var farbare. Praktisk kunnskap var en forsikring om at landets ressurser ble forvaltet forsvarlig og etter beste skjønn. Ikke uten grunn var husmorskolene lenge underlagt landbruksdepartementet.

Krigsårene

Sammen med kjøkkenhager, frukttrær, bærbusker og blåbærturer sørget kunnskapene for at det alltid var mat innen rekkevidde. Skåle og vedovner besørget varme og kokemulighet. De fleste i Norge klarte seg relativt bra gjennom krigsårene, takket være enkel teknologi, utstrakt matauk og kunnskap om foredling og oppbevaring av råvarer uten fryser og kjøleskap.

Nytt uthus skaper nye muligheter. 

Kaninburet

Burde jeg likevel ha bevart kaninburet, sett i lyset av det jeg skriver? Rehabilitert det? Vist litt konsistens i min bevaringsiver og kulturhistoriske interesse? 

Vel, nå er det uansett for sent. Onsdag 21. mai ble kaninburets siste dag i Nordengen. Det var en av de dagene da det blåste fra alle kanter, men likevel var for godt vær til ikke å foreta seg noe nyttig. Brekkjern hadde jeg ikke for hånden, men spett og slegge gjorde susen. 

Halvveis revet. Det gikk langt raskere enn jeg hadde forestilt meg. På en halvtime var jobben gjort og kaninburet historie.

20 års drømmer

Tross rikelig med spiker, gled tak og vegger fra hverandre når jeg ga meg i kast med jobben. Dørene ramlet ut av seg selv. På en halvtime var 20 års drømmer om arbeidsbenk og vegring mot riving nesten kvittert ut. Bit for bit bar jeg kaninburet bort på bålet i påvente av brenning senere.

14. februar 1949. Årstallet var det første jeg oppdaget.

Initialene

Når plassen var ryddet, kom neste overraskelse til syne. På gavlveggen dukket bokstaver og tall opp. Skåret inn i treverket. En melding fra fortiden, en hilsen fra noen som har levd her før meg. Jeg har opplevd dette en gang tidligere i Nordengen, det at noen med vilje har lagt igjen et spor. Den gang var det et utklipp fra en bokside surret sammen med en sytråd og plassert inn i husveggen. Ikke spør meg hvorfor.

Ferdig reist?

Tolker jeg historien riktig, sto uthuset ferdig bygd den 14. februar i 1949, altså for snart 80 år siden. Fire, jeg tipper karer, sørget for byggingen og skar bokstavene inn i veggen som en ferdigattest. "B.M", "I.O.", "O.S." og "F. M.". Når jeg googler vinteren i 1949, finner jeg ut at den var mild og snørik. 

Initialene er lette å lese på veggen, men ikke så fint skåret som årstallet.

Historien forskjønnes

Jeg rev kaninburet fordi det var stygt og jeg ville bruke plassen til noe annet. Samtidig fjernet jeg enda et spor fra Nordengens uskrevne historiebok. Spor som forteller historier om hvordan folk har klart seg her tidligere.

Jeg skriver "enda et spor" fordi en sammenligning av Nordengen i 2004 og nå viser to vidt forskjellige anlegg. Nordengen er blitt en idyll og et postkortmotiv, et nostalgisk gjemmested, løftet ut av hverdagen og inn i eventyret.

Nordengen fotografert i skumringen 26. mai 2025.

Selvhjulpene folk

Jeg vil tro at uthusene mine en gang ble reist av selvhjulpne folk. Folk som faren min og generasjonene før ham. De var ikke faglærte, men håndterte snekker- og tømrerfaget med den største selvfølgelighet, snudde hver krone og rettet ut spikeren før de brukte den en gang til. De koketterte ikke med klipt og smidd spiker. 

Det var ikke noe eksklusivt over verken arbeidet eller materialene. De brukte det de hadde for hånden og sparte på alt som kunne nyttes senere. Ikke sjelden fant de egnet virke i skogen selv.

De beste

Jeg derimot, har brukt de beste håndverkere til å reparere husene på tradisjonelt vis. Håndverkere med spesialkunnskap og verktøy. Håndverkere som ellers jobber med fredete bygninger og kirkebygg. Vi kaller dem tradisjonshåndverkere og de er eksperter på det som for et par generasjoner siden ofte ble regnet som allmennkunnskap. Kunnskap som gjorde at de fleste selv kunne sette opp og vedlikeholde uthus som mine

Wenche Lommerud viser frem verktøyskapet på nedlagte Kirkekretsen skole i Åsnes, Innlandet.

Den virkelige beredskapen

Jeg synes det er et tankekors og undrer på hvordan vi havnet her. For jeg er ikke alene. Det er jeg som er regelen og den selvhjulpne fyren som er unntaket. I alt snakket om beredskap, om hvordan vi skal møte en ny trussel om krig og nødsår, et liv med ustabil elektrisitet og vannforsyning, er det få som nevner at sløydsaler og husmorskoler en gang formidlet den kunnskapen vi nå trenger. Å være selvhjulpen betyr å klare seg når forsyningslinjene i  storsamfunnet kollapser. 

Få er i tvil om at det kan skje.

Henriette Schønberg Erken hadde 19 oppskrifter på kaninretter i sin Stor Kokebok (1919).

Om kaniner

Altså kan vi alle få øynene opp for kaninens velsignelse. Nå når kaninburet er borte, tar jeg jeg meg derfor tid til å lese meg opp. Med god pleie og riktig kost kan den bli opptil 10 år gammel, men best smaker den visst etter fem-seks måneder. Det siste har jeg fra kokebokforfatteren Olaug Løken (1854-1925).  

Oppskriftene innledes med det helt grunnleggende: Hvordan slakte en kanin.

Begeistring?

Om antall oppskrifter i kokebokens hennes er et uttrykk for hennes kaninbegeistring, vil jeg bedømme den som temmelig moderat. Jeg finner bare én oppskrift på kanin (1936-utgaven). 

Annerledes da med Henriette Schønberg Erkens Stor Kokebok i utgaven fra 1919. Hun visste å sette pris de små krabatene og opererer med ikke mindre enn 19 oppskrifter, noen av dem temmelig eksotiske, slik som "Kanin à la minute" eller "Kanin à l'americaine", men også "Kaninfrikassé", "Kaninstek" i flere varianter, "Kanin med karri" eller "Kanin med kaal". Kanin for alle anledninger, kanin i alle former. Kaniner for meg og deg.

Hvordan du slakter en kanin? Hun gir en bloddryppende innføring i det også.

Alle ting forteller en historie. At dette var den gamle benkeplaten fra mellomkrigstidens kjøkkeninnredning, tok det tid før jeg forsto.

Gjenbruk

Hva så med den etterlengtede arbeidsbenken? Under det rehabilterte uthuset dukket det opp en gammel benkeplate i heltre. Tydelig slitt etter mange års bruk og, skulle det vise seg, forgjengeren til den benken som sto i kjøkkenet da jeg overtok eiendommen i 2004. Overflødig, men likevel for god til og kastes. Derfor ble den gjemt unna i påvente av nye behov. Gudskjelov, for nå kom den til nytte. 

Arbeidsbenken fiks ferdig og i bruk.

På en lav trekasse

Jeg slepte den frem og løftet den opp på en gjerdestolpe som jeg også fant under uthuset. Jeg banket stolpen ned i bakken, kuttet den i 90 cm høyde, la platen over og skrudde den fast til veggen. Litt i høyeste laget, men når jeg står på en lav trekasse, fungerer dette optimalt.

På noen timer var arbeidsbenken blitt et faktum, stort sett skapt av gjenbrukte materialer slik tradisjonen er i Nordengen.

Men hvem ville vel ha funnet på sette opp en arbeidsbenk til hagebruk her før i tiden?