Hos Lennart

Det er vårdager over Hedemarken, her som ellers i landet. Jeg er på vei til Slettens Vøling i Romedal for å møte den nye smeden, Lennart Ben Luca Hoffmann. 

Lennart ringte nylig og fortalte at han skulle starte på jernbeslagene jeg har bestilt. Beslag som skal bære en medaljong i leirgods. Den er tung, gruelig tung. 

Ville jeg se, måtte jeg komme nå. 

En halvtime senere var jeg på plass.

Slettens Vøling har vokst til et lite tun med verksteder og lager. Ombruk av bygningsdeler er gjennomgangstonen i nybyggeriet.

Slettens Vøling

Lennart holder til i den nye smia til Sveinung. I det stille har det her ved Brynsåsen i Romedal, Stange kommune, vokst frem et lite håndverksmiljø rundt firmaet til Sveinung, Slettens Vøling AS. Verkstedene ligger som et tun hjemme på småbruket. 

Det av meste av arbeidet som er utført i Nordengen gjennom årene, er gjort av Sveinung selv eller karene hans. Sveinung etablerte Slettens Vøling omtrent ved de tider jeg startet Disen Kolonial. 

Gamlehuset til Sveinung har fått ny glassveranda, men hvem kan se det?`

Liv i husene

I takt med oppdragene har firmaet vokst. Det opprinnelig fraflyttede småbruket er blitt levedyktig igjen. Nye hus er reist, gammel bygningsmasse er rehabilitert og det er liv alle steder. Det er blitt slik et gårdstun burde være.

Lennart Ben Luca Hoffmann.

Smia

Smia til Lennart ligger i en ganske nyoppført verkstedbygning. Rødmalt og kloss inn i gårdsveien. Lennart er en vel bevandret smed som har jobbet med viktige restaureringsoppdrag rundt om i landet, blant annet låser og beslag ved stavkirkene våre. Dette er bygningsarv som bare de beste tradisjonshåndverkerne slipper til på. 

Det gløder i essa og varmen slår imot meg. 

Fire beslag

Min bestilling derimot er av det heller enkle slaget. Fire beslag til å feste et tungt relieff i leirgods på veggen. Riktig nok solide dimensjoner, nesten 70 cm i diameter og en tyngde på minst 50 kilo. Ingen naturlige fester. Løsningen ble å smi egne fester og deretter felle hele medaljongen inn i den panelte veggen. 

Det ser lekende lett ut når Lennart jobber, men den som har forsøkt seg som smed, vet at du skal kunne ditt fag. 

Glemsel

"Hvor lang tid tar det før en kunstner blir glemt?" Det er skribenten Mats Linders betimelige spørsmål når han omtaler keramikeren Sigrid Welhaven (1894-1991). 

I mellomkrigstiden var hun en etterspurt kunstner. Om du har lagt merke til lille bronsegutten på Vestkanttorvet i Oslo? Litt bortgjemt sitter han på en delfin mens det spruter vann rundt ham i fontenebassenget.

Det er  viktig at beslaget ikke skader den glaserte overflaten på medaljongen. Lennart har derfor foret beslaget med et mykt innlegg.

Sigrid Welhaven

Min medaljong er derimot utført i glasert leirgods og forestiller en ung kvinne som, slik jeg tolker det, må velge mellom en ung og vakker, men muligens fattig elsker og en eldre, grim, men velstående ektemann. Et gammelt tema i kunsten, der følelser står mot fornuft. Om ikke temaet, så er i alle fall uttrykket, formen, inspirert av Luca della Robbias (1399-1492)  medaljonger på hittebarnshospitalet i Firenze (Ospedale degli Innocenti) fra 1400-tallet.

I forkant har han laget en prototyp i tynt metall som beslagene måles opp mot.

Frodig 

Figurene er nakne og bare delvis dekket av et klede. Det hele rammes inn av en fargerik blomsterkrans. Uttrykket er frodig, overskuddspreget og sikkert komponert. Dessuten humoristisk og, for alt jeg vet, kanskje også selvbiografisk. Sigrid Welhaven var gift tre ganger gjennom livet.  

Men i dag er hun glemt. Det er i alle fall inntrykket både Linder og jeg selv sitter med. Høyst ufortjent, spør du meg. Jeg liker henne for lekenheten, for hennes åpenbare skaperglede, for hennes talent og håndverksdyktighet. Men ikke minst fordi hun så tydelig står i en europeisk tradisjon med tydelige referanser. Og keramiske arbeider i denne størrelsen er krevende å utføre, ikke minst når det kommer til brenningen. 

Lennart i smia, slik besøkende møter ham.

Lekende lett

Lennart har fyr i essa og et beslag er allerede ferdig når jeg står i døra. Han har laget en prototyp i blikk som han bruker som forelegg. Han jobber lekende lett. Eller rettere sagt, det ser lekende lett ut for en som selv ikke kan smi. Jeg har smidd én eneste krok i mitt liv, og særlig vakker ble den ikke.

Lennart sammenlikner med prototypen  i blikk og justerer deretter.

Prosessen

Lennart tar et råemne i jern, legger det i det glødende kullet. Straks etter begynner det å gløde, Så fisker han ut emnet med tang, legger det på ambolten og banker til formen er klar. Innimellom sammenligner han med prototypen, banker litt til, avkjøler jernet i et vannbad og fortsetter med den neste til alle fire er ferdige.

På mindre enn en halvtime er  alle beslagene ferdig.

Raskt gjort

På mindre enn en halvtime er hele bestillingen unnagjort. For å skåne det glaserte leirgodset forer han innsidene med en svart pute av skumgummi 

Så rusler vi over gårdsplassen til snekkerverkstedet der medaljongen venter. 

- Den passer, sier jeg. 

- Den passer, svarer Lennart.

Klar for montering på veggen.