Den gylne fasen
Ingen prosjekter er like. Men ellers har de mye til felles.
Romjulen er grubletid. Tommestokk og millimeterpapir, blyant og linjal. Jeg måler og noterer. Hvilke muligheter gjemmer seg i et rehabilitert uthus? Hva vil det si å være uthus på et småbruk uten jord nå på 2020-tallet? Kan huset speile meg og min samtid også?
Tja, si det!
Alt ved det gamle?
Det ligger noen føringer i utgangspunktet for ny bruk. Bygningen skal ikke endre karakter på utsiden. På dette er jeg ganske bestemt. Du skal fremdeles fornemme at dette er reist som et uthus og ikke som noe annet. Ovenfra veien skal det møte deg slik det alltid har gjort, mindre skakt, men like furet og værbitt. Dessuten må en fremtidig bruk harmonere med resten av tunet, hva nå det måtte bety.
Bak dørene
Men innendørs, hvilke muligheter byr det meg der? Uthuset i Nordengen er kommet til den gylne fasen i et prosjekt. Alt er på stell, men ingen ting er bestemt. Det er tid for å drømme. Og planlegge.
 |
| Uthuset fotografert tredje juledag 2024. |
35 kvadratmeter
Med kameraet i hånden sirkler jeg rundt bygningen. Fremdeles ligger det materialhauger og litt rot utenfor, men rommene innenfor er tomme. Vel 35 jomfruelige kvadratmeter til sammen. Det eneste som er sikkert, er at det ikke skal bli en ny opphopning av skrot her. En gang ryddet er alltid ryddet!
Det er tredje juledag i 2024, gråvær og passe kaldt. Det er egentlig første gangen jeg ser uthuset ferdig uten verktøy og håndverker. Det fremstår som staselig. Et nytt hus. Et uthus med stolthet og verdighet. En bygning som bærer sin alder godt. Jeg skjenker en takk til Kulturarv Hedmark og Kulturminnefondet som begge har har bidratt til å berge det fra videre forfall.
 |
| Et uthus er et hus som er reist uten pretensjoner om å være noe annet enn det det er. Innvendig venter rustikke vegger og rimelige materialer. |
Muligheter
Det er mørkt der inne. Jeg åpner begge dørene, først den ene, deretter den andre og jager mørket på flukt. Dette er bare en sondering, en kartlegging av muligheter der kameralinsen zoomer seg inn på detaljer som øyet ikke ser. Det er slik jeg jobber.
 |
| Redskap fra en annen tid. En gang var skogen viktig for dem som bodde i Nordengen. I dag er det bare redskapen under uthuset som minner om tidligere tiders arbeidsdag. |
Blanke ark
Jeg har gjort dette så mange ganger før, men da for andre oppdragsgivere. Det handler om å stille med blanke ark, høre hvilke tanker oppdragsgiveren selv gjør seg. Hvilke bilder finnes i hans hode? Eller i hennes? For ofte er det kvinner som er pådrivere for å sette i stand slike hus.
Noen ganger er det der et rehabiliteringsprosjekt starter. Hvor skal vi, spør jeg. Dermed er vi i gang,
 |
| Tunet på Bekken i Stange Vestbygd, en høstdag i 2022. Anlegget er nesten ferdig rehabiltert og klargjort for de første gjestene. |
Bekken i Stange
Noen ganger er saken klar, slik som da vi startet opp med Bekken i Stange Vestbygd. Det idylliske gårdstunet med to 1700-tallsbygninger hadde ikke vært bebodd siden 1970-tallet. Men den strålende beliggenheten og nærheten til Atlungstad Brenneri avgjorde saken.
Tunet var som skapt for stemningsfull overnatting. Travle bymennesker, golfere, akevittelskere, men også dem som bare søker stillhet og refleksjon. Lyset ved Mjøsa har begeistret generasjoner av kunstnere og himmelvelvingen her oppe fra gjør deg målløs.
 |
| På Hedemarken kaller vi det en "skut". Tilbygget kunne ha vært en kjøkkeninngang, et spiskammers |
Grepene
Omfattende råteskader i tømmerkjernen ble utbedret, det ble bygget til et bad, vinduer og dører restaurert, overflater fargeundersøkt og malt, et praktisk og hyggelig kjøkken innredet. Det høres enkelt ut, men prosjektet var omfattende og pågikk over flere år. For også den historiske forbindelsen til brenneriet på den andre siden av bekken skulle ivaretas gjennom grepene vi gjorde.
 |
| Gjennom vinduene i andre etasje til den tidligere administrasjonsbygningen ved Christiania Seildugsfabrik i Oslo kan vi skimte den nyrestaurerte lysekronen i direksjonsrommet. |
Seilduksfabrikken
Direksjonsrommet ved Christiania Seildugsfabrik i Oslo krevde en helt annerledes tilnærming, Det hadde stått nesten urørt siden det ble innredet i 1916. Seilduksfabrikken var rundt 1900 en av Oslos største industriarbeidsplasser med over 1000 ansatte. Flertallet var kvinner og for generasjoner av husmødre var linhåndklær fra Christiania Seildugsfabrik en selvfølge. Strie i ulike kvaliteter var en annen artikkel som gjorde fabrikken kjent utover landet. Fra dette rommet hadde man fulgt konjunkturene i norsk næringsliv med argusøyne. Herfra hadde en kjent på følgene av to verdenskriger og et Europa i brann.
 |
| Direksjonsrommet hadde stått nesten urørt siden det ble innredet i 1916. Alt ble gjort, men nesten ingen ting er synlig. Fremdeles slumrer rommet bak nedrullede gardiner. |
Bak gardinene
I dag rommer anlegget Kunsthøgskolen i Oslo, men direksjonsrommet overlevde alle ombygninger og lå der urørt inntil eierne grep fatt i det. Rommet ble nennsomt satt i stand, sikret, men ikke for ny bruk. Snarere ligger det der og slumrer bak nedtrukne rullegardiner i visshet om at det har avtjent sin daglige verneplikt.
Uthuset
Annerledes er det med uthuset mitt. Det ble trolig reist i en tid da Nordengen fremdeles var et småbruk med egen skog og jord. Sammen med to andre uthus, våningshus og en nedrevet låve utgjorde det et lite tun med sin definerte rolle og betydning. Det er beskjedent i størrelse, men fint lagt der hvor solen skinner lengst om sommeren. Men nå?
- Skikkelig bygd, sa Bjørn Steffen Sagmo, snekkeren, da han kikket på konstruksjonene og kommenterte dem.
Det var det jeg gjerne ville høre.
 |
| Fundamentene hadde rast ut og huset sto på hell. Takket være Kulturminnefondet og Kulturarv Hedmark er huset igjen i vater og fundamentene på plass. |
Tre mål tomt
I dag er det bare snaue tre mål tilbake av den opprinnelige eiendommen. Alle gjerder mot naboen er synlige fra stuevinduene mine og et slik faktum betyr gjerne at uthus er overflødige. Det er det vi ser alle steder i norsk landbruk. Gamle uthus forfaller eller rives, tun slites i stykker, historien viskes vekk.
Nytt kapittel
Men ikke her. Jeg står på terskelen til et nytt kapittel i uthusets historie. Jeg må finne en bruk som forsvarer kostnadene ved å sette det i stand, men som ikke ødelegger det jeg ønsker å bevare. Hvilke elementer gjør det til et uthus? Hvilke tiltak må jeg gjøre for at det skal kunne imøtekomme mine behov? Hva er egentlig mine behov?
 |
| Øverst på gavlveggene mot øst og vest er det satt av plass til en dør eller et vindu. Det ble aldri noe mer ut av det enn dette, men detaljen gir liv til veggen. |
I gang
Det er romjul 2024, arkene er blanke, jeg tygger på blyanten og noterer at døråpningen i rommet mot nordvest er 190 cm bred, at den har to dører, men at det ellers savnes vinduer der inne.
Jeg er i gang.