Warszawa og Lublin
Pussig, jeg fikk det samme rommet som sist jeg bodde her.
Castle Inn er verken et stort eller eksklusivt hotell, men det ligger sentralt til i Warszawas gamleby. Rommet minner mest om en klostercelle. Et enkelt værelse med utsikt inn i en bakgård og opp mot en grå himmel.
Sengen er den samme som sist, skrivebordet også. Rommet ligger i tredje etasje og kan ikke være mindre. Et beskjedent bad er det også her.
Selv om jeg liker å reise uten plan og retning, er det fint at noe er kjent fra før.
Les om å reise her.
1990-tallet
Jeg vet ikke hvor lenge det har vært hotell i denne bygningen, men dagens utgave må ha oppstått like etter jernteppets fall rundt1989/1990. Inngangen er diskret og resepsjonen ligger i andre etasje. Første etasje er opptatt av en folkekjær restaurant.
Bygningen er typisk for strøket: gjenreist etter krigens ødeleggelser. Den gangen korrigert og restaurert med vekt på fasader og uttrykk. Warszawa ble fullstendig rasert under og etter oppstanden i 1944.
 |
| Bygningen som hotellet mitt ligger i fotografert etter oppstanden i 1944. |
Som en fugl Fønix
Gamlebyens gjenreisning handler om identitet, om prioritering, kjærlighet til byen, offervilje og refleksjon rundt hva en by skal være. På det meste skal mer enn 1500 arkitekter, antikvarer og ingeniører ha vært involvert i arbeidet med rekonstruksjonen. Håndverkere ble kurset og sluset inn i arbeidet med å gjenreise denne delen av byen. Sivilbefolkningen bisto i oppryddingen.
Warszawa var en ruinhaug der folk bodde i kjellere.
 |
| Hva vil det si å bygge opp en by der alt er borte? Hvilke historier skal du velge når du rekonstruerer og restaurerer? Fra gjenreisningen på 1950-tallet. |
En by med arr
Et Warszawa uten en synlig historie var utenkelig. En gjenreisning var motstandskampens endelige seier over okkupasjonsmakten.
Gjenoppbygging var en nødvendighet. Hvordan skulle byen ellers kunne påberope seg en status som hovedstad i et fritt Polen om hele dens historie skulle være visket ut?
Det var slike spørsmål man diskuterte. Hvilke bygninger var viktige i Polens historie og landets identitet.
 |
| Dette er en endring fra sist jeg var her: Nye vinduer erstatter etterkrigstidens tradisjonelle typer. Og på nært hold ser de helt annerledes ut. Fra Gamlebyen i Warszawa. |
Under bomberegnet
Mens bombene regnet over byen, ble viktige bygninger og hele kvartaler systematisk dokumentert av arkitektstudenter. Bygningsdeler ble tegnet av eller demontert, hvis mulig. Ingen av studentene skal ha overlevd krigen, men deres arbeid gjorde at Gamlebyen etter krigen kunne gjenreises som en korrigert kopi av førkrigsversjonen.
Vel å merke utvendig.
 |
| Før og etter krigen. Takket være omfattende dokumentasjon allerede rundt 1900, men ikke minst under krigen, kunne Gamlebyen gjenreises. |
Et nasjonalt løft
Det ble lagt opp til at dette ikke skulle bli et museum midt i byen, men at folk skulle bo og leve i husene og at bydelen ellers ble utstyrt med de samme servicefunksjonene som øvrige deler av Warszawa.
Filmavisene dokumenterte fremdriften og gjorde et poeng ut av at det var en samlet nasjon som sto bak gjenoppbyggingen. For tradisjonshåndverket ble prosjektet en svenneprøve Polen har dratt nytte av til denne dag.
 |
| Et slikt skilt på husveggen betyr at bygningen er fredet. |
Nye prosjekter
Gjennom hele 1950-tallet ble arbeidet prioritert og fremdeles pågår det omfattende restaureringsarbeider. Nå er det Saski-palasset og Brühl-palasset som står for tur, bygninger viktige i Polens historie.
 |
| Jeg trer kameralinsen gjennom gitteret i gjerdet og fotograferer. De siste par årene er det gjennomført omfattende arkeologiske undersøkelser på Pilsudski-plassen i sentrum. Prosjektet har avdekket fundamentene til det tidligere Saski-palasset og Brühl-palasset. Hele anlegget skal nå gjenreises. |
Pilsudski-plassen
Omfattende arkeologiske undersøkelsene har avdekket fundamentene og de gjenreiste bygningskompleksene vil igjen gis offisielle funksjoner. Det er det som som gjør Polen til et interessant land å reise i: Historien er noe som foregår hele tiden. Den lar deg aldri hvile.
Les om historien her.
 |
| Pilsudski-plassen i sentrum av Warszawa, slik det vil fremstå etter gjenreisningen av de offisielle bygningene. Prosjektet har mange paralleller med slottsprosjektet i Berlin. |
Det glipper
Gamlebyen har fått status som verdensarvområde under Unescos beskyttelse. Derfor er det overraskende å se omfanget vindusutskiftninger og ikke minst, hva etterkrigstidens vinduer nå erstattes med. Jeg tipper at det er EUs energieffektiviseringsdirektiver som ligger bak, siden jeg ser den samme utviklingen i Sverige og Danmark. I Københavns forsteder er det knapt et gammelt vindu igjen.
Les om energieffektiviseringsdirektivet her.
Jeg fikk aldri snakket med noen om dette, men det er et gjennomgående trekk i alle byer. Enkeltbygninger skjermes, men ikke hele strøk.
 |
| Jeg kjenner ikke begrunnelsen, men selv i Gamlebyen erstatter nye vinduer de gamle i stort omfang. Og nye betyr, annen type hengsling, falske sprosser og livløse glassflater. En bagatell i dagens europeiske virkelighet? |
Kort vei
Det er praktisk for meg å bo her. Gangavstand til alt jeg ønsker å gjøre, herunder bydelen Praga over på den andre siden av Wisla.. Dessuten, bygningen ligger slik til at den ofte er avbildet. I bymuseets utstilling så jeg den på illustrasjoner fra 1800.tallet, ved århundreskiftet, under krigen og ved gjenoppbyggingen. Slik blir Warszawas historie litt min også.
 |
| Hotellet mitt, slik det fremstår i dag etter rehabiliteringen på 1950-tallet.. |
Jul i vente
På torget utenfor er julepyntingen i full gang. Et gigantisk grantre foran slottet viser seg å være et byggesett av plast, lys og glitter. Iøynefallende på kveldstid og en magnet på barn. Hele byen pynter seg. Kanskje er det enda overdådigere, eller kanskje jeg heller skal si mer ubeskjedent, enn hjemme. Om den polske landsbygda ligger grå og trist i stummende mørke på denne tiden av året, lyser byene opp.
 |
| Ingen overdådighet, men et hyggelig værelse med en radiator som gjør det mulig å holde varmen i den sviende kulden. |
Der dagen starter
Hotellets frokostværelse ligger innenfor resepsjonen og bestyres av to kvinner. Det minner om slike du kjenner fra italienske pensjonater. Høyloftet, litt upersonlig innredet med overskuddsmøbler og havarerte arvestykker.
 |
| Frokostværelset er høyloftet, kaldt, men ellers ganske hyggelig. Vi spiser i taushet og smugtitter på hverandre. |
Små bord og myke stoler
Vi som er gjester her sitter ved hvert vårt lille bord. Noen alene, som meg, andre er par eller flere. Takhøyden er formidabel og det trekker godt fra vinduene.
Frokosten varer derfor ikke lenger enn nødvendig. Fra taket bidrar en lampe med sin iskalde lyspære. Som asiatere ser polakker ut til å foretrekke skarpt, blåhvitt lys. Jeg ser det samme i private leiligheter når jeg går gatelangs om kvelden her.
I bakgrunnen spiller en radio polske slagere.
 |
| Dette er ingen frokost, men et bilde fra en utstilling i Nasjonalmuseet. |
Et ritual
Frokosten er som et ritual. Vi som er gjester kommer inn en etter en, nikker kort til hverandre, oppgir romnummeret til en av damene ved buffeten og får tilvist en plass. Der er det kunstferdig dekket opp med vår tilmålte frokost. To croissanter, yoghurt, et beger med honning og et med syltetøy, litt oppskåret frukt, et glass juice og kaffe etter eget valg.
Så spiser vi i taushet, vi som er alene. Parene snakker lavmælt sammen. Stemningen innbyr ikke til noe annet. Blikkene flakker mellom gulv, vegger og tak, men møtes aldri. Trekken fra vinduene gjør at frokosten ikke varer lenger enn nødvendig.
 |
| Byen gjennomskjæres av brede avenyer som blir til iskalde tuneller når østavinden setter inn. |
Byen
Warszawa er enorm i utstrekning. Flat og travel. Trikker, busser og undergrunnsbaner fungerer optimalt, men jeg surrer med navnene. Å spørre etter steder langt unna, gir ingen mening for meg og jeg tar jeg et kvartal av gangen. Som regel er det museer jeg skal finne frem til.
 |
| Det er variasjoner av dette gatebildet som preger store deler av byen. Gjenoppbyggingsarkitekturen er masseprodusert og gjør ikke noen forskjell på strøkene. Det har handlet om å skaffe folk tak over hodet. |
Storbyen
Etterkrigstidens Warszawa er organisert på en helt annen måte enn Gamlebyen. Brede avenyer ruter opp byen i ganske ensartede kvartaler ispedd mye grønt Jeg bruker Kulturpalassets spir og elven Wisla som orienteringspunkter. Finner jeg frem?
Joda, men jeg undervurderer hele tiden avstandene.
 |
| Kulturpalasset er en bløtkake, et signalbygg og en daglig påminnelse om Sovjetunionens nærvær etter krigen. Bygningen skal ha stått ferdig i 1955 etter tre års byggearbeider. 237 meter høyt og fremdeles en av byens høyeste bygninger. Sjarmerende? Ikke veldig. |
City
Det nye sentrum ser ut som verdensbyer flest. Høye hus, forblåste gater og utrivelige omgivelser som først og fremst er tilrettelagt for transport til og fra.
Boligblokker fra kommunisttiden ligger side om side med nye kontorhus. I motsetning til mange av Vestens storbyer, ser det ut til at ordinære småbutikker fremdeles klarer seg i konkurransen med kjøpesentrene i byens randsone. Det er en overflod av bakerier og små konditorier, fine mathaller og klesbutikker med nostalgiske vindusutstillinger.
 |
| Jeg fotograferer byen fra togvinduet. Warszawa skyline reiser seg over det flate slettelandet. |
Hektisk byggevirksomhet
Byggeaktiviteten er ellers hektisk, selv her i sentrum. Området rundt sentralbanestasjonen er et redselskabinett av høyhus og likegyldig arkitektur.
Men så, plutselig, kan det dukke opp en bygningsrest fra byen før krigen. De ligger der som ruiner fra en annen tid, bak gjerder, kanskje i påvente av rehabilitering. Jeg vet ikke. Den tyske okkupasjonsmakten ville redusere Warszawa til en provinsby, først og fremst et jernbaneknutepunkt med 100 000 innbyggere. En ny by skulle reises på tuftene av den gamle og ordren var total utslettelse.
 |
| Mellom alt nybyggeriet kan det plutselig dukke opp ruiner fra førkrigsbyen. Stort sett i elendig forfatning, men likevel for verdifulle til å rive. |
Bilfritt i Gamlebyen
Det er mye biler i denne byen. Alt er lagt til rette for at du skal kunne feie gjennom bydelene. I Gamlebyen er det imidlertid tilnærmet bilfritt, men nå i desember er gater og smug fylt til randen med turister og julemarkeder.
 |
| Gamlebyens gater smyger seg inn mellom husene. Utpå dagen fylles de med mennesker, men dette bildet ble tatt en tidlig morgenstund. |
En hjelpende hånd
Folk er lydige mot trafikklysene, bilistene hensynsfulle. Og paddeflate Warszawa er perfekt for sykling. I alle fall når vind- og temperaturforhold tillater det. Nettet av sykkelstier er godt utbygd, men nå i kulden er det ikke mange tohjulinger å se. Det er slike ting jeg noterer meg.
Hjelpsomheten er slående, både i butikker, museer og i restaurantene. Drosjesjåførene prater i vei, også på polsk om andre muligheter ikke finnes. De fleste snakker likevel bra engelsk her i Warszawa, mens det skorter litt mer på kunnskapene utover i provinsen. Skandinaviske språk går også bra hos mange.
I Lublin gikk det et generasjonskille på hvem som snakket i vei og hvem som møtte spørsmål med hoderisting.
 |
| Nasjonalmuseet ble reist i 1930-årene og overlevde krigen. Det samme gjorde samlingene som i dag omfatter mer enn 800 000 verker. |
Museene
Jeg er her for å besøke museer og studere kulturarv i praksis. Med en stor og truende nabo i øst spiller historien og minnene her en helt annen rolle enn hjemme. Historien kan leses i bøker, men også i gatebildet.
Selv der hvor alt synes utradert, slik som den jødiske ghettoen i sentrum. Borte, men likevel til stede.
 |
| Rapporten som ble formulert av tyske okkupasjonsmakten etter at opprøret i Warszawa-ghettoen var slått ned på forsommeren i 1943. |
Falstadskogen
 |
| En ensom gatelampe i Lublin lyser natt og dag natt til minne om jødene som en gang befolket denne delen av byen. I dag finnes det knapt spor etter strøket som en gang lå utenfor bymurene og nedenfor slottet. |
 |
| I Polin, det jødiske museet i Warszawa, er det lagt mye ressurser i å formidle den jødiske kulturarven. Ikke bare utslettelsen, men også mangfoldet i mellomkrigstiden og den lange historien forut. Her et rekonstruert gateløp, slik det kunne arte seg før krigen i en av de større byene. |
 |
| I dag er det lite som minner om at parkeringsplassen en gang var fylt av av hus og trange gater. Og mennesker. |
 |
| Stoffstykket med Davidstjernen som polske jøder ble tvunget til å gå med. |
Hvem skal fortelle historien?
Det var det de spurte seg om, de som dokumenterte Warszawa-ghettoens indre liv fra dag til dag under oppstanden. Et storstilt og systematisk dokumentasjonsarbeid pågikk parallelt med mishandlingen, sulten, deportasjonene og krigshandlingene ellers.
Materialet ble lagt ned i melkespann og metallkasser, og gjemt unna i dype kjellerrom mens opprøret raste over hodene på dem. Dette var i 1943. Etter krigen ble arkivene gjenfunnet og er i dag en vesentlig kilde til ghettoen indre liv.
 |
| Livet i Warszawa-ghettoen ble systematisk dokumentert av et korps med frivillige. Før oppstanden opphørte, ble materialet pakket ned i metallesker og melkespann og gjemt unna i håp om at noen en gang skulle finne dem. Det skjedde. |
Sal på sal
Museene er gode, jeg vil nesten kalle dem fremragende. Skal jeg nevne noen fremfor andre er de som formidler det 20. århundres historie, de beste. Og dai betydningen de som engasjerer mest. Det er lagt store ressurser i dem, ofte lokalisert til nye bygg hvor arkitekturen er symbolmettet.
 |
| Middelalderkunsten gløder i Nasjonalmuseets saler. |
Gull mot svart
Samlingene har, alle krigene til tross, klart seg overraskende bra. Utstillingene er nye, godt tekstet på polsk og engelsk, av og til også på andre språk. Lokalene er nyoppussede og det er en vettug bruk av teknologi som alltid fungerer. Ingen svarte skjermer eller knapper som ikke virker.
 |
| Fra det jødiske museet. |
Den estetiske utstilling
Dessuten, formidlingen er estetisk. Middelalderkunsten i Nasjonalmuseet for eksempel, gløder mot de svarte veggene. Den temporære fotoutstillingen i det jødiske museet var så mesterlig gjort at det ble advart mot klaustrofobiske og sterke opplevelser. Med god grunn. Det var om du selv beveget deg mellom kjellerrommene i det okkuperte Warszawa.
 |
| Nylig dukket det opp amatørfotografier tatt av en brannmann inne i ghettoen under opprøret. Bildene ble en sensasjon og stilles ut i en temporær utstilling nå. |
Mot vest
Polske museer dokumenterer i påfallende grad kontakten vestover, mot de skandinaviske land og Sentral-Europa. I maleri, skulptur og kunstindustri er påvirkningen tydelig, også i perioder der landet har ligget under russisk herredømme. Det samme gjelder arkitekturen.
 |
| Museene formidler tett kontakt mellom Polen og Vest-Europa. Her detalj av en keramikk-tallerken fra Delft i Nederland. |
Bygatene i Warszawa skilte seg ikke nevneverdig fra samtidens europeiske storbyer ellers, og ikke uten grunn ble byen sammenlignet med Paris når det kom til eleganse og kontinental ekstravaganse.
Hvor er Russland?
Det er like mye et påfallende trekk at kontakten østover, som må ha vært der, ikke har etterlatt seg seg mange spor i utstillingene. Først med Kulturpalasset gjøres sovjetisk innflytelse tydelig for meg. Den russiske katedralen på Pilsudski-plassen ble revet etter omfattende diskusjoner allerede i mellomkrigstiden og lever i dag bare videre på et skilt i nærheten.
 |
| Avdelingen for brukskunst og industridesign kunne like gjerne ha ligget i Norge eller Danmark og forteller om et Polen som først og fremst henvendte seg mot Europa. |
Ikke ett eneste bilde
Om jeg i ettertid skal kommentere noe, må det være at det ikke er ett eneste bilde jeg egentlig husker fra veggene, ikke ett som virkelig brente seg fast på netthinnen. Samlingene er fine, men kanskje ikke ekstraordinære. Dette til tross for både Cranach, Botticelli og Watteau på veggene i Nasjonalmuseet.
 |
| Jeg fotograferte, selvfølgelig gjorde jeg det, men det var få bilder jeg egentlig bet meg merke i. |
Lang, lang rekke
Interessant var det også å se hvordan neste generasjon polakker drilles i nasjonal kulturhistorie. Alle museene jeg besøkte var fylt med barn og ungdom i alle årsklasser. De satt, krabbet, tegnet, lyttet og glante og kjedet seg. Alt mens nonner og lærere skysset dem videre fra sal til sal. Utendørs var det byvandringer der det ble pekt, terpet og forklart.
 |
| Jødisk hverdag før krigen dokumentert i fotoalbum i det jødiske museet. |
Livet dokumentert
Det jødiske museet forteller også en historie om mangfold, om den smeltedigelen som Polen var før krigen. Museet er historien om et multikulturelt samfunn der jødene var et stort og synlig innslag i samfunnslivet, men hvor også russere, franskmenn, tyskere og skandinavere satte spor etter seg.
 |
| Det er vanskelig å unngå og det tok meg 20 minutter å gå rundt Kulturpalasset. |
Kulturpalasset viser vei
Jeg kommer til hovedbanestasjonen i Warszawa på ettermiddagen. Stasjonen er enorm, effektiv og moderne. Sist gang jeg var her, ble jeg kjørt rundt halve byen og deretter flådd for 450 kroner. Dasmen i resepsjonen himlet med øynene. Denne gangen siktet jeg meg inn på Kulturpalasset, tok bena fatt og navigerte etter spiret.
I alle turistbøker står det at bygningen er byens høyeste og kan hende er det sant. Uansett, finner du bygningen, finner du også veien dit du skal.
 |
| Det jeg liker så godt med Polen er overfloden av mennesker som er der for din skyld. Det er folk i billettlukene, folk som skyfler unna snøen med snøskuffer, folk som rydder, folk du kan henvende deg til og snakke med. Gamle mennesker ekskluderes ikke, slik vi gjør her hjemme. |
Toget
Ekspresstoget fra Gdynia tar tre timer og er 40 minutter forsinket ved ankomst. Det er som å fly. Toget er strømlinjeformet, elegant, hyggelig og det rikelig med betjening, samt restaurantvogn. Ved ankomst og avgang spiller de Chopin for å roe masete passasjerer. Du får utdelt vannflasker på turen, og kan spise godt om du blir sulten.
 |
| Gdynia er ingen vakker by, men det er noe realt ved den. Og militære fartøy lå ankret opp alle steder. |
Hygge
Til slutt må jeg fortelle om slumresalongen "Hygge". Det høres ut som Ikea, men den finnes om bord på Stena Line. For så vidt en bra opplevelse. To sjåfører som kjørte Norge - Polen flere ganger i måneden, var mitt eneste selskap. Den ene av dem likte både Hamar og Lillehammer, fortalte han. Hadde datter og svigersønn på Flisa og hadde selv anskaffet seg et hus i Tyskeberget på Finnskogen. Betalt kontant!
- Jeg vet hvor det er, sa jeg. - Jeg har vært der. Flere ganger.
Han lyste opp. Stillheten i skogen kan han ikke få nok av. Ikke utsikten eller dyrelivet heller. Han var blitt en venn av Skandinavia.
 |
| I stedet for å velge en billig lugar på bunn av båten, anbefales de nye liggestolene på 8. dekk. Forutsatt at folk sover og ikke prater. |
Sovet godt?
Men de to holdt det gående med prat seg i mellom hele natten.
To menn med dårlig hørsel.