Tidens nød og trengsel



Der dukket hun opp igjen, Conny Juell.

Dette er en historie vevet av mange løse tråder. Dagen i dag, lørdag 30. desember, er grå her i Innlandet. Mjøsisen eter seg sørover og passerer snart Gjøvik. Rekordkulde er spådd oss på den andre siden av nyttårsskiftet. Bombene regner over Ukraina.

En kandidat til det finske presidentvalget, Mika Aaltola, refereres i Nettavisen på at både Norge og Finland bør være klare om konflikten mellom Russland og Nato eskalerer. 

Kjenner jeg på den samme uroen som mine besteforeldre da de gikk til bords, nyttårsaften 31. desember 1939? 

Kanskje.

Høsten 1939: Henriette Schønberg Erken sender sin Kriseårets kjøkkenalmanakk 1940 ut i bokhandelen. Usikkerheten var til å ta og føle på.

Kriseåret 1940

Kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken hadde allerede døpt det kommende året til et "kriseår" da forlaget høsten 1939 sendte hennes kjøkkenalmanakk for året 1940 ut til bokhandlerne. Kriseårets kjøkkenalmanakk 1940, sto det på det vannavstøtende omslaget. Ingen visste hvor det bar, men mange var bekymret.

Henriette Schønberg Erken fanget stemningen og satte den på trykk.

Det var ikke bare nasjonene som rustet seg til det som måtte komme. Elektrisiteten revolusjonerte norske kjøkkener med komfyrer, kjøleskap og innlagt vann.

Tilfeldigheter

Tilbake i min egen tid består livet stadig vekk  av tilfeldigheter. Navn kommer og går, minner veves sammen til fortellinger som aldri tar slutt. Fenomener opptrer i stadig nye garderober.

Les også: Historien er noe som foregår

I  mørket

"Først Anna Bøes vei, deretter Borgentoppen".

Jeg stoppet bilen, leste meldingen en gang til og kjørte deretter sakte tilbake, mens jeg gransket veiskiltene. Dette var en kveld i november 2023. Jeg var langt ute på Askerlandet, et landskap som har endret seg til det ugjenkjennelige siden denne historien starter. En gang var dette tjukkeste landsbygda.

Varige spor

Takket være jernbanen ble Asker liggende så nær byen at kunstnere av alle slag kunne slå seg ned her til en overkommelig pris. Det kuperte jordbrukslandskapet med sine styvede løvtrær har satt varige spor i norsk kulturliv.

Les om kunstnermiljøet i Asker her 

Askerkretsen

På Hvalstad holdt Garborgene til, dessuten Otto og Tilla Valstad. På et veiskilt ser jeg navnet til maleren Gustav Wentzel også. En periode holdt også han og familien til her ute, visstnok i et hus jeg snart skal passere. Kunstnerne er senere blitt omtalt som "Askerkretsen" og omfattet mange flere av tidens kjente navn.

Tidligere riksantikvar Harry Fett, her på omslaget av tidsskriftet Kunst og kultur.

"Den nye dags komme"

Dette skjedde i tiårene rundt unionsoppløsningen i 1905. Landet var euforisk og fylt med selvtillit og håp. En av de begeistrede var tidligere riksantikvar Harry Fett (1875-1962). Han skulle senere betegne seg selv som tilhørende generasjonen av 1905, den årsklassen som ikke kunne gå til sengs den 7. juni, men som "måtte oppleve den nye dags komme i vår lyse sommernatt ute på gaten". 

Les om riksantikvaren Harry Fett her

P.W. Johannsens prøvetrykk med en scene fra Holbergs Epistler.

Litografen

Nok om det, tilbake i Asker finner jeg omsider adressen jeg søker. Gjennom en gammel port, forbi et tornerosesovende tømmerhus og deretter opp en liten bakke, så er jeg der. Gjennom stuevinduet ser jeg ham vente med bildet. I forkant har vi utvekslet meldinger om hva slags bilde dette kunne være.

Anna Bøes vei

I hans eie hadde det kommet fra besteforeldrenes hus, det huset jeg nettopp hadde passert. En gang hadde eiendommen tilhørt Anna Bøe, bladet Urds grunnlegger, første redaktør og opphav til gatenavnet "Anna Bøes vei" i nabolaget. Conny, egentlig Constance, Juell (1889-1947) ble hennes etterfølger i Urds redaktørstol og er i denne sammenheng en hovedperson.

Ukjent

Bildet jeg kom for å hente var et prøvetrykk, signert P. W. Johannsen (1870-1957). "P" og "W" står for Peter Wilhelm, ett til nå ukjent kunstnernavn for min del. I Norsk kunstnerleksikon leser jeg meg til at hans herkomst opprinnelig var tysk. Mellom 1909 og 1935 bodde i Norge. Deretter gjorde han danske av seg. 

En plass i historien

"Når han likevel fortjener en plass i norsk kunsthistorie, skyldes det hans fremragende fargelitografier av sentrale nordiske malerier", heter det videre om ham i kunstnerlekskonet. Nasjonalgalleriets direktør, Jens Thiis (1870-1942), var av dem som skal ha holdt sin hånd over ham.

Lite  miljø

Jeg tror de kjente hverandre alle sammen, den gangen. Om ikke personlig, så i alle fall av navn og omtale. Derfor bør det ikke være noen overraskelse at et blad som Urd med sine tidvis påkostede julehefter, hadde notert seg navnet P. W. Johannsen. Vi var en liten nasjon ytterst i verden. 

Men hvordan henger dette sammen? Hvor kommer Conny Juell inn?

Julenummeret 1941. Det var slutt på de påkostede omslagene.

Urd

Urd var bladet som lå i bunker på loftet hos mine besteforeldre. Det var et skikkelig roteloft. Iskaldt på vinteren, glovarmt om sommeren. Noen årganger fra 1930-tallet var bundet inn, men de fleste heftene lå strødd utover. Det var hit opp jeg søkte for skattejakt og fred. 

I ung alder sorterte og samlet jeg bladene i årganger, fast bestemt på å bevare dem for ettertiden.

Uredd

"Hakekors over Israel" het en føljetong jeg særlig bet meg merke i. Jeg husker ikke lenger i hvilket år den sto på trykk. Forfatteren ble hevdet å være en norsk dame, gift med en jødisk lege i Tyskland. Hun skrev om hverdager som ble stadig vanskeligere etter Hitlers maktovertagelse. Artiklene ble angivelig smuglet ut og levert av norske kontakter i redaksjonslokalene. Urds redaksjon lå den gang sentralt til i Horngården på Egertorget i Oslo. Conny Juell satte dem på trykk. 

Conny Juell tiltrådte som redaktør i 1933, men ble avsatt i 1940. Hun gjenopptok redaktørstillingen etter frigjøringen, men døde i 1947.

Redaktøren 

Som journalist var Juell en av våre kvinnelige pionerer med fartstid fra Tidens Tegn. Avisen var opprinnelig et organ for Frisinnede Venstre og en periode blant landets største. 

Det er imidlertid fra Urds spalter jeg kjenner henne. Her publiserte hun månedlig sin redaksjonelle leder. Ikke sjelden fylte den en hel side. Conny Juell skrev om vesentlige ting. Hun skrev om og til sin egen samtid.

Til Urd kom hun i 1933 og var bladets redaktør til hun ble avsatt av okkupasjonsmakten utpå året i 1940. Hun kom tilbake i stillingen en kort tid etter frigjøringen, men døde allerede i 1947. 

Opplag 60 000

På det meste hadde Urd et opplag på 60 000 eksemplarer som ble distribuert ukentlig til de ytterste skjær. Bladet ble nok lest av menn, men rettet seg hovedsakelig mot kvinner. Bestemor var én av dem som trofast abonnerte fra tidig i 1930-årene til det gikk inn i 1958.

Magasinet Urd

Det var abonnentene som holdt bladet gående økonomisk, annonsesidene dominerte aldri i Urd.

Portrettfoto

Jeg kjenner bare til ett portrettfoto av Conny Juell. Da det ble tatt kan hun ha vært tidlig i 40-årene. Min gjetning. 

Hun ser mild, men alvorlig ut med et ansikt å feste seg ved. Enkelt kledd. Når jeg studerer henne, setter hun blikket i meg. Øynene er granskende. Intense. Håret er kortklipt, fremdeles mørkt, stramt gredd bakover med markant sideskill. Ikke en krølle. Hun er en tidstypisk intellektuell, dessuten fremstår hun som en rakrygget person. En av dem du aldri tviler på. Conny Juell hadde et navn folk den gangen kjente og respekterte: Ugift. Selvstendig. 

Det siste er en egenskap jeg tillegger henne. Jeg liker folk som står støtt og oppreist, når andre føyer seg.

"Jeg tror"

Kort fortalt ble hun født i Namsos i 1889 og døde i Oslo i 1947, vel 57 år gammel. Sist jeg hadde noe med henne å gjøre, var da jeg kort skrev om henne i Nationen. Conny Juell var en av dem jeg mente ettertiden urettmessig hadde glemt, at hun var et menneske som sto for verdier vi aldri må miste. 

Les om Conny Juell i Nationen.

Hennes ettermæle i samtiden var overveldende. Da den tyske okkupasjonen var et faktum, sto hun opp. Som redaktør ble hun  kastet, men fortsatte likevel skribentvirksomheten under signaturene "Credo" (jeg tror) og "Spero" (jeg håper) til bladet måtte innstille i 1944.

Postkort fra Egertorget i mellomkrigstiden med Horngården som blikkfang. Urds redaksjonslokaler  lå i femte etasje. Kilde: Lokalhistoriewiki.no

Den nye tid

Da Horngården på Egertorget sto ferdig i 1930 etter tegninger av arkitekt Lars Backer (1892-1930), flyttet Urd inn. Den gang var bygningen nærmest for en skyskraper å regne med utsikt til hele byen fra de øverste etasjene. Fasaden mot Karl Johans gate var kledd med lysende, moderne neonskilt. Ett av dem besto av tre bokstaver og tilhørte Urd. 

Conny Juell må ha kledd de lyse kontorlokalene godt. Midt i byen, med en jevn strøm daglig av skribenter og kulturpersonligheter inn døren, sammen med abonnenter og lesere som søkte Alette Bulls strikketimer hver torsdag.

Vignetten som Conny Juell skrev under. 

Uro

Når jeg nå i julen leste hennes første redaksjonelle artikkel fra januar i krigsåret 1940, skyldtes det en nysgjerrighet for hvordan verden må ha artet seg på terskelen til en storkrig. Verden slik den ble oppfattet før vi fikk historiens fasit og etterpåklokskap. Kunne jeg kjenne meg igjen i uroen hennes? Ville hun ha kjent seg igjen i min? 

Lavmælt

Ordene hennes er lavmælte og saklige. Med innlevelse skriver hun om viktigheten av å bevare håpet, holde motet oppe. Tidens nød og trengsel meisles ut, men bare med små bokstaver.

Usikkerheten er likevel til å ta og føle på. Journalisten Conny Juell leser mellom linjene og kommenterer avisbilder av sovjetiske soldater tatt til fange i Finland. 

"De ser ikke ut til å ha hatt mange glade stunder i sitt liv", skriver hun og fortsetter; "og hvis det skulde være deres opgave å utbrede verdensrevolusjonen så må man si at make til sørgelige resultater av en samfundsomveltning har vel verden aldri sett". Moskvaprosessene og hungersnøden i Ukraina spøkte nok i bakgrunnen, men Sovjetunionens invasjon av Finland i november 1939 var høyst pågående og nærværende.

Hun skriver at tiden nærmest oppleves som et venterom, "de kjempende parter venter bare på motpartens sammenbrudd". 

Det skal et godt øye til for å lese dedikasjonen på bildet? Hvorfor fikk hun det? En takk? En gave? Hvorfor havnet det hjemme hos Anna Bøe?

Prøvetrykk

"P.W. Johannsen - bilde gitt til Conny Juell". Det var disse ordene som stoppet meg ved annonsen på Finn. 

Fire fotografier viste et bilde jeg ellers ikke ville ha festet meg stort ved. Motivet er hentet fra Holbergs Epistler. Et prøvetrykk, enkelt rammet inn og med en dedikasjon fra Johannsen til Conny Juell. "Frøken Cony Juel med vennlig Hilsen fra P.W. Johannsen", står det nederst til venstre. Ingen dato, ingen årstall.

På baksiden var det limt inn noen linjer hentet fra Ludwig Holbergs Epistler som utkom i fem bind.

Anna Bøes hus

Hvordan det hadde havnet i Anna Bøes hus, visste selgeren ikke noe om. Besteforeldrene hans hadde kjøpt tømmervillaen etter Anna Bøes død på 1950-tallet. Sammen resonerte vi oss frem til at bildet må ha fulgt med på kjøpet, akkurat som de talløse årgangene av Urd. Nå var det samme huset omsider ryddet og solgt. Han la ut bildet for salg. Jeg slo til som eneste interessent.

Menneskenes hjerter

"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager", er et ofte brukt sitat av Sigrid Undset. Heller ikke for er det uten gjenkjennelighet. 

Og kanskje er det derfor at også Conny Juell dukker opp når verden brenner rundt oss.

-------------------

Har vi glemt flere kvinner fra Namsos?