Kapellvokteren i Oset

 

– Nei, nei, ikke flere bilder nå. Bjørg Hagen gjør seg morsk, men stiller seg likevel opp i dørgløtten og kikker ut på meg. Vi er i Oset kapell ved Rokosjøen i Løten. Jeg knipser et par bilder til.

Jeg er førstemann ute, men Bjørg følger hakk i hel. Bilen hennes svinger inn foran porten og bråstopper. Ute av bilen har hun nøkler i hånden. Gamle nøkler som er merket av tidens tann og lang tids bruk. 

Nøklene er like gamle som døra.

Under en truende himmel

Oset kapell ligger der og kroer seg mot en truende regnværshimmel. Vi skriver mandag 7. august. Nyhetene er fulle av oppfordringer til at vi bør holde oss hjemme, skalke lukene og hente frem bøtter og kluter. Tidenes regnvær er i vente. Innlandet vil være særlig utsatt, men Bjørg og jeg holder likevel fast på avtalen og møtes kl. 15:00.  

Salen ligger i halvmørke selv på høylys dag. Kapellet har 70 plasser.

 Tussmørke

Vi går kjøkkenveien. Hun setter nøkkelen i låset, vrir rundt og gir døra en dytt. Den er treg, men ikke motvillig. Så står vi der inne i tussmørket. To vinduer mot sør og ett mot vest hjelper bare litt på dagslyset her inne. Kjølig er det også.

Innenfor kjøkkenet ligger salen. Også den i halvmørke.

I høyre hjørne står kapellets harmonium. Fremdeles i bruk. Og de rustne tonene hjelper oss gjennom salmene.

Enkelheten

– Gardinene her er en gave fra Ia Torgersen, sier hun og peker mot vinduene. Ia Torgersen er en norsk designer som bor og produserer tekstil her i Løten, ikke veldig langt fra kapellet. Gardinene er florlette, transparente og lyse. De kler godt enkelheten i rommet ellers. I koret er rullegardinene trukket ned. De er gulnet av elde.

Daglyset siver inn gjennom store vinduer. Likevel er det halvmørkt innenfor.

Store trær

– Det er fint her, sier jeg.

– Jeg liker enkelheten her inne, følelsen av at tiden står stille, føyer jeg til. Bjørg nikker og supplerer med at hun gjerne kunne ha bodd her. Hun har alltid hatt et hjerte for kapellet. Det er noe med roen og harmonien i huset. 

Vi kaster et blikk mot bjørketrærne på utsiden. De er blitt store, større en kapellet egentlig har godt av. De skygger. Dessuten, alle bygningskyndige vet at trær tett på hus ikke er noe lykkelig ekteskap i lengden.

Benkene kunne like gjerne stått i en park eller på en jernbanestasjon. Trolig kommer de fra Aadals Brug.

Vedlikeholdt

Oset kapell er vedlikeholdt, men ikke modernisert. Elektrisitet finnes, men ikke innlagt vann. Ute står den gamle vannposten, men Bjørg har med seg det vannet som trengs hjemmefra. Vi kommenterer yttertaket også. Sementstein på overtid. Porøs, men fremdeles tett. Tror vi. 

Oset kapell er en lavmælt bygning, panelt og hvitmalt i enkel sveitserstil. Omkranset av en campingplass på tre sider, men med et praktfullt utsyn over Rokosjøen.

Et blikk inn på kjøkkenet.

Et gammelt hus

I salen står benkene oppmarsjert på rekke og rad og skal angivelig gi plass til 70 mennesker. De ser ut som parkbenker av det gamle slaget. Støpejern. Hele interiøret her inne er holdt i lyse farger. Lyseblå vegger med okerfarget brystning, lakkert tregulv og hvitmalt tak. 

Gavlveggen mot sør. Vinduene er de originale fra byggeåret.

Bygningen skal være flyttet hit i 1875 og først brukt som skolestue. Ti år senere ble den vigslet som kapell og fikk tilføyd et lite kor. Der inne står altertavlen som kunstneren Selma Andersen malte og donerte til kapellet i 1934.

Stemningen, roen, tidløsheten og harmonien. Det er det som er Oset kapell. 

Innenfor alterringen pleier også døpefonten å stå, men nå er den midlertidig fjernet for fotografering og konservering. Edvard Munch skal ha blitt hastedøpt i den. Det skjedde mens den fremdeles sto i Løten kirke. Til Oset kom den først senere.

Pep var et "utrolig drøyt" vaskemiddel. I alle fall om vi skal tro det som står på pakningen. 

Holde varmen

Det er to vedovner her inne. En liten Jøtul på kjøkkenet og en større etasjeovn inne i salen. Den kommer godt med når det er messe her 2. juledag. Ved Rokosjøen kan kulden være bitende. Da må det fyres. I to dager før presten går på prekestolen. Veden tar hun med hjemmefra.

– Dørene er gisne. Du kan se ut gjennom dem. Even Norderhaug sier vi kan henge opp en portier vinterstid. 

Jeg gir min helhjertede tilslutning til forslaget, for også dørene hører bygningen til og har alltid tatt imot menneskene. Nye dører i et vindskjevt hus ser snålt ut. Hun trekker litt på skuldrene.

Hvor er nå de bildene? Ett eller annet sted har hun gamle fotografier Oset.

Skole og kapell

I 1918 ble det reist en ny skolebygning i Oset. Hun viser frem et gammelt bilde på telefonen. Det er nesten som et julekort. En rødmalt bygning i vinterskrud.  

Hun finner dem: Den gamle skolebygningen ble reist i 1918 og var et stykke øyensfryd.

Til tross for den nye skolen, ble kapellet fortsatt benyttet til verdslige ting. Dørene mellom kor og sal vitner om et anvendelig bygg til mange slags bruk.

Det var en gang... Elever og lærere med kapellet i bakgrunnen.

– Det var både håndarbeid- og sløydundervisning her inne på 1950-tallet. 

– Og valglokale. Det var den gangen folk pyntet seg for å avgi stemme.

Hus som Oset kapell var viktige når det moderne Norge ble meislet ut. Forsamlingslokalene var det stedet folk kunne treffes på nøytral grunn, der alle stemmer telte like mye.

Vi sitter ved kjøkkenbordet, men tar oss noen runder rundt, mens Bjørg forteller og forklarer.

Fint?

 – Er det ikke fint her? Hun gjentar det.

Jeg nikker og svarer det jeg allerede har nevnt på. Sier at enkelheten er motsatsen til det forbrukersamfunnet vi ellers har skapt oss i etterkrigstidens Norge. Her inne har hver gjenstand en mening og en funksjon. Oset kapell representerer det landet en gang var tuftet på. Også beliggenheten er sentral sett med fortidens øyne. Ved sjøen, der hvor veiene fra Østre og Vestre Skogbygd møtes.

Stilleben fra kjøkkenbenken.

Det store i det enkle

Malt tregulv i kjøkkenet, panelte vegger og tak. Salen har lakkert tregulv, malte panelvegger og tak. I koret er det vegg-til-veggteppe, temmelig alderdommelig, det også. Lysestaker, tekstiler og altertavle. Lag på lag med historie, lag på lag med vitnesbyrd om at folk alltid har hatt et nært og følelsesladet forhold til kapellet sitt.

Stabler med salmebøker ligger oppe ved prekestolen. 

Helheten

Alt er ikke like gammelt, men det henger likevel i hop. Det gamle harmoniumet står til høyre for koråpningen, prekestolen til venstre.  Også er det støpejernsbenkene. Jeg foreslår at de kanskje kommer fra Aadals Brug, men Bjørg vet ikke. De har alltid vært der og bruket brant ned en desembernatt i 1928 og ble aldri gjenreist. 

Gardinene kommer fra tekstildesigneren Ia Torgersen i Løten. 

Kirketjeneren

Hun har mer enn 30 år bak seg som kirketjener. I 1992 arvet hun ansvaret for Oset kapell etter moren.

Når jeg spør hva hun gjør, ramser hun opp: Gulvvask, støvtørring, fyring før messe vinterstid, legge frem salmebøker, plukke inn blomster, besørge vann til døpefonten og, mens det fremdeles var sedler og mynt i omløp, var også kollekten hennes ansvar. Fra skapet bak seg plukker hun ut en kvitteringsbok der hun og presten begge signerte for innkommet beløp etter hver messe. 

– Nå vippser folk i stedet.

– Ta vare på den, sier jeg. – Historie!

Bjørg legger boken tilbake og nikker.

Men det stopper ikke med dette. Ansvaret for prestekjortelen hører også til jobben. Hun peker bort på en kleshenger der det henger et hvitt stykke klede. Dessuten, det skal gjerne være kirkekaffe etter messe og derfor må det bakes og kokes med kaffe på kanner. 

En klassisk dørvrider fra mellomkrigstiden. Vi sier at tiden står stille i kapellet, men den som ser nøyere etter oppdager at tiden har satt sine spor. Vrideren er langt yngre enn døra.

Fast plass

Vi går inn igjen i salen. Hun setter seg ned på sin vante plass, ytterst på bakerste rad, nærmest kjøkkenet. Jeg tar bilde av henne.

Esken med tall i blikk hentes ut fra en hylle under prekestolen. 

Så går vi frem til alteret. Fra prekestolen henter hun ut en eske. Oppi ligger det slitte tall i metall. Hun nikker bort på tavlen over harmoniumet. Også det var en del av jobben tidligere. Henge opp og plukke ned søndagens salmenumre etter prestens anvisinger.

Noen bilder klarer seg godt uten tekst.

Uten Bjørg...

– Uten Bjørg stopper Oset, sier jeg. Det klinger ikke så veldig godt, men jeg tror det likevel er sant. Det er hun som passer på at alt er i orden her. En byråkratvenn av meg sier at uten frivilligheten stopper Norge. Alle vet at det er sant. Jeg stjeler munnhellet fra ham. Bjørg er en frivillig tjener i Oset. En som aldri fakturerer arbeidet sitt og heller aldri svikter.

– Vi burde hatt kaffe. 

Jeg rister på hodet og mener at det går bra uten. Vi er straks ferdige.

"Fått av Rokosjøens skøyteklubb". Inventarlisten har hengt der siden 1952.

Så åpner hun skapdøren bak seg enda en gang. På døren er det festet en håndskrevet inventarliste som opplyser om en donasjon med kjøkkensaker til kapellet. Papiret er gulnet og må ha hengt der lenge. "En kasserolle med lokk, to små kaffekjeler" osv. 

Vi kikker inn i skapet begge to, på flere generasjoner med kopper og krus. To og tre stablet i høyden.

Som det alltid har vært

Hun ser seg rundt før hun sier: 

– Kapellet skal være som det alltid har vært. Det er dette som gjør  Oset kapell til Oset kapell. Hun nikker bort mot vedkassa og den lave kjøkkenbenken.

– Og døpefonten skal tilbake. Om jeg så skal gå og hente den selv.

Hvorfor?

Hvorfor bryr hun seg? Hva har vært drivkraften i alle disse årene? 

Hun tenker seg om, skotter opp i taket og ut av vinduet.

– Nei, nei, nå for det være nok bilder for i dag!

– Det handler om rommene og huset, sier hun. 

– Om stemningen, lyset som faller inn gjennom vinduene. Enkelheten. At det ligger her. At det alltid har ligget her. At mange som i dag er døde, folk jeg kjente og likte, også brød seg om det. Når skolen ble nedlagt og revet, sto kapellet igjen. 

– Tiden opphører her inne.

Med seg i veska har hun med seg noen avisutklipp og bilder. Minner fra Oset.

Noen ord til slutt

Det er blitt lørdag 26. august. Jeg ringer og spør hva hun tenker om intervjuet. Kan vi publisere det? Hun svarer at hun har lest "så tårene spratt". Likevel, det er to historier som må med. 

Den første handler om Erling Schau, prest i Løten gjennom mange år. Til barnedåpene i kirkeruinen på Rokoberget ville han alltid ha vann fra Rokosjøen. Og Bjørg har i alle år holdt løftet hun ga ham og hentet med seg vann fra sjøen. Til denne dag. Det skulle nå bare mangle. 

Så var det barnebursdagene til datteren Hilde. Hun var født 2. juledag og i hele barndommen hennes ble ungene tatt med til messe i kapellet, der bestemoren hennes var kirketjener. Og ungene satt som tente lys, fra begynnelse til slutt.