Flortynt glass.

Jeg er der i god tid. Kurs i vindusrestaurering. Vi er fem kursdeltakere, pluss Roger Refseth, kurslederen.

Melhus i begynnelsen av mars. Gråvær, sur vind, sludd. Det er spådd snø til helgen. Mye snø, men nå er det bare fredag ettermiddag. Første kursdag. 

Prestegårdslåna i Melhus med låven (kurslokalene) til høyre. Låna er fredet etter kulturminneloven.

Kurslokalet ligger i låven til den gamle prestegården i Melhus. I det som en gang var fjøs. Stiftelsen Prestegårdslåna har du kanskje hørt om. Nå er virksomheten deres utvidet med et bygningsvernsenter. Det er hos dem jeg skal lære å restaurere vinduene mine, slik Harald Nissen og Grethe Zahl Kvakland har gjort det borti Grønsvea.

Les om Grønsvea her.

De er litt forbilder. Møysommelig har de tatt for seg vindu etter vindu. Fraktet dem med seg til byen og brukt timer på å få skikk på dem igjen. Utgangspunktet var temmelig sørgelig, men nå er de blitt husets øyne og sjel.

Mange mente at Grønsvea i Løten var tapt. I 2018 i så huset slik ut.

Grønsvea er blitt et av eksemplene jeg gjerne løfter frem. Når alle rister på hodet, men noen likevel bretter opp ermene, da er det grunn til å følge med. Selv er jeg fremdeles i startgropa. 

Med vinduene, vel å merke.

To blad vinduer

Med meg fra Løten har jeg to vindusfag som jeg reddet fra en container sammen med en drøss andre. De er ca 59 cm brede og 137 høye. Opprinnelig staselige vinduer som en gang må ha hatt en stolt eier. 

Rammene er satt sammen med trenagler som her og der er stikker hodet opp. I det hjørnet glipper det litt i sammenføyningen på den ene rammen, men det lar seg lett lime. Beslag og hasper er smidd. Hva skulle det koste å produsere noe slikt i dag?

I fjor høst gjorde jeg en tilstandsvurdering, så dette er neste skritt i prosessen. 

Det er  mye pent å si om grønne glass, men det skulle vise seg å være noe herk når jeg startet med dette vindusfaget.

Hvert av fagene har åtte glass, mange grønne og originale. Den første lærdommen jeg har trukket av denne helgen er at en glad amatør bør starte med de rammene som har knuste ruter i seg. Noter deg gjerne det.

Les om tilstandsvurderingen her.

Kittet satt hardt mange steder, selv etter at jeg hadde brukt varmepistol. Treskjærerverktøyet til John Lerli kom godt med.

Jeg er ikke uerfaren i dette.  Egentlig. Det er derfor jeg skal på kurs. Riktig nok ble alle vinduene i Nordengen egenhendig restaurert i 2005 av meg og min daværende kjæreste. Men det skjedde uten kurs.

Vinduene i Nordengen en junikveld i 2018. På avstand ser vinduene pene ut, men tettere innpå er det atskillig å sette fingeren på.

På nært hold kan du tydelig se progresjonen i arbeidet. Først ganske rufsete kitting, men etter hvert ble det bedre. Men helt bra ble det aldri. Vi var for ivrige med og bli ferdige. Det var for mye annet som også ventet. 

Vi var fem deltakere på kurset, hver tildelt en arbeidsbenk og et vindu, for dem som ikke hadde med seg sitt eget. Kristine Kaasa Moe midt i bildet og min arbeidsbenk til venstre.

I fjøset

Vi får tildelt hver vår plass i det tidligere fjøset. Arbeidsbenkene er slått sammen av gamle paller. De som ikke har egne vinduer, får tildelt ett fra Prestegårdslånas lager.

Stiftelsens styreleder, Kristine Kaasa Moe ønsker velkommen til kurs og medbringer rikelig med kake, sjokolade, kaffe og te. Det er bare å forsyne seg. Så mye vi vil.

Det skulle ikke mye skraping til før en brunfarge dukket opp under den grå. Det er lett å tenke seg at vinduene første gang ble malt opp da sveitserstilen ble moderne i siste halvdel av 1800-tallet og at de senere fikk et nytt, tynt strøk i mellomkrigstiden. Da var det grått som gjaldt. Ren gjetning fra min side.

Jeg er ivrig, så jeg starter med å skrape maling av ramme og sprosser før kurset har begynt. Vinduene er fargesatt med en tåkegrå farge, men er veldig furet og værbitte. Gammel linoljemaling spretter gjerne lett av og med en varmepistol er arbeidet en ren glede. Under det grå malingslaget kommer en brun farge til syne.

Ikke akkurat noen fagmessig fargeundersøkelse dette, men jeg skal uansett ikke tilbakeføre dem med noen av fargene. I Nordengen er vinduene ellers malt i en sval grønnfarge som egentlig ble valgt til noen benker fra 1930-tallet. Benker vi hadde til restaurering for et borettslag i Oslo. >Det er noen år siden. 

Herregud, et flatbrød er tykkere enn dette glasset! Det er nesten ugjørlig å få det ut av rammene uten å ødelegge det.

Fra Furnes på Hedemarken

Det jeg vet om vinduene er at de kommer fra et våningshus på Hedemarken. En av de større gårdene som på sent 1700-tall eller tidlig 1800-tall tok seg råd til store og mange vinduer. Det fulgte med varevinduer også, men de er av en langt senere årgang.

Roger Refseth var kursleder og er en erfaren vindushåndverker. Når glasset brast i hans hender, var det på en møte litt trøstefullt i det. Selv ikke Roger Refseth ...

Grønt glass

Det vindusfaget jeg starter med har sju grønne ruter og ett klart. Sånn sett et av de fineste fagene jeg eier. Grønnfargen skylles forurensninger i glasset som den gangen var ganske vanlig. I dag høyt elsket og verdsatt, men den gangen  regnet som secunda vare, kostbar annensortering, vel å merke. Med andre ord, store vinduer, med billig(ere) glass.

Når varmepistolen ikke bet på kittet gikk vi over til en speedheater. Jeg likte varmepistolen best.

Som en hårføner

Refseth sier jeg bør starte med å ta ut glassene, men aller først nummere dem før de tas ut. Med tusj merkes glassene med et nummer og en pil som viser hva som er opp og ned på rammen.

Jeg begynner med den klare ruten, den som åpenbart er av nyere dato enn de andre. Kittet er delvis sprukket opp og lar seg lett fjerne. Men noe, kanskje en annen type er stein hardt. Han henter frem en varmepistol og viser hvordan jeg skal gripe saken an. 

Så er det min tur. Jeg sikter meg inn på kittet og skjermer glasset for varmen. Jeg fører den langsomt frem og tilbake langs kittfalsen. Når jeg kikker inni tuten ser jeg et rødglødende varmeelement. En varmepistol ser ut som en hårføner,  men egner seg best til å fjerne gammel maling og kitt. Bare sånn til opplysning.

Neste skritt er å løsne kittet. Til det rekker Refseth meg en kniv jeg kan bruke.

Før vi startet demontering av glassrutene ble alle ruter nummerert med tusj. Du går lett i surr etter hvert.

En halvtime eller så

– Slik gjør du, sier han og plasserer bladet mot kittet i skrå stilling mens et hjul på baksiden følger sprossen bortover. Det er viktig at jeg ikke presser for hardt eller holder kniven i en stilling der glasset kan sprekke. Jeg prøver meg forsiktig frem. 

Joda, det gikk sånn måtelig. Vi forsto ikke hvor skjøre glassene er.

Kittet er varmt og mykt og bretter seg bort som snøen fra plogen. Kniven følger kanten av sprossen og presser kittet utover. Selvtilliten stiger. Når vi kommer til stiftene viser Refseth hvordan jeg enkelt kan nappe dem ut med tang uten å berøre glasset. En halvtime etter, kanskje mer, dytter vi glasset fra undersiden og lirker det ut. 1-0 i min favør. 

Det går så blodet spruter. Tapetkniven glapp og så måtte det plaster til. Ha alltid et førstehjelpskrin for hånden når du driver på alene.

Det sprekker lett

Grønt glass er verdifullt. Grønt glass er hele årsaken til at jeg har funnet veien til dette kurset. Det grønne, originale glasset er det som gjør restaurering av vinduene til kulturminnevern. I alle fall for meg. 

Grønne glass er vakkert, ingen tvil om det. Etter kurset er likevel oppfatningen min blitt mer nyansert.

Den første av de grønne rutene sprekker ganske raskt og selvtilliten faller til nullpunktet. Er jeg for hardhendt? Jeg flytter meg til neste rute og ber etter hvert Refseth se på saken. Lenge går det bra, men kittet sitter beinhardt. 

Av John Lerli, min nabo på andre siden, låner jeg en flatmeisel og av Refseth en tapetkniv. Tapetkniven glipper og venstre tommeltott striblør. Få steder blør så hjertelig som fingertuppene. Refseth liker egentlig ikke å se blod, men bandasjerer så godt han kan. Og jeg? Jeg fortsetter varsomt. Likevel går det galt med denne ruten også.

John Lerli på nabobenken hadde også med seg et vindu med grønne glass. Men hans var tykkere i godset og muligens hadde han også en lettere hånd enn jeg.

John Lerli er heldigere

Så går det bra en stund igjen, men jeg er for ivrig med varmen. Det er i alle fall det jeg tror at jeg er. Glasset tåler ingen påkjenninger. En fin sprekk kutter det ene hjørnet, men resten av ruta klarer seg.

Refseth plukker ut glasset uten å skade det mer, men det er for dette formålet likevel blitt en ubrukelig rute. Jeg kikker over på John Lerli. Han har også grønne glass, men ser ut til å ha et bedre håndlag enn meg. Når vi sammenligner hans glass og mitt, ser vi at hans er betraktelig tykkere.

Det skal så lite til før det sprekker. Og det skjer alltid rett før jeg føler at jeg er i mål med ruta.

Jeg overlater til Refseth å plukke ut de neste rutene. Han gjør det med vekslende hell. Ikke rart, glasset viser seg å være løvtynt, en millimeter tykt og knapt nok det. 

Arbeidet gir meg betenkeligheter. Skal jeg fortsette å knuse glass i dette tempoet, blir det mye arbeid og lite kulturminnevern. Dessuten, vil jeg virkelig ha vindusruter som er så sårbare? Om jeg noen gang skulle finne på å pusse vinduer, hva skjer da?

Hadde jeg nå enda valgt meg et vindu med enklere glass! Men rammene var fine. Ikke en råteskade, bare noen tørkesprekker.

En erkjennelse

Jeg forstår plutselig hvorfor ingen av vindusfagene er komplette med grønne glass. Jeg synes jeg kan høre den tidligere husmorens fortvilelse og husbondens forbannelse hver gang et glass knuste i vinduspussen. 

Og jeg forstår lettelsen den dagen vinduene ble plukket ut og satt på låven, mens solen skinte gjennom nye, klare ruter i kjøkken og stuer. Jeg tipper det skjedde på 1950-tallet. 

Vil jeg virkelig tilbake til dette som tidligere generasjoner har flyktet fra?

Så var det beslagens tur. De er smidd og grundig festet, skulle det vise seg.

Beslag

Alle rutene er ute. Omsider. 

Det er blitt to stabler på bordet, en med tre uskadede glassruter og en litt høyere med litt og mye knust glass. Jeg rister på hodet og tenker litt på å gi opp hele greia. 

"Kjerringkjeft" kalles dette verktøyet. Lerli napper ut den ene naglen etter den andre. 

Neste steg er å fjerne beslagene. De er smidd. En gang var norske bygder godt forspent med smeder. En av dem laget disse beslagene. 

Typisk for alt slikt hverdagshåndverk er at det ikke lenger er noen kjenner navnet på håndverkeren. Bare unntaksvis har smeder, gjørtlere, snekkere og alle andre etterlatt seg navn navn til ettertiden. Med klokkemakere derimot, forholder det seg annerledes. En digresjon mens jeg står her.

Hver av sidehengslene har en klinket nagle i tillegg til de øvrige. Refseth har ikke sett maken tidligere. Vi må kutte dem over om beslagene skal av.

Refseth spør om Lerli kan gi meg en hjelpende hånd. Selv om hjørnehjernene sitter godt, er det viktig å løsne dem, sier Refseth. Jernet ruster og kan føre til råteskader i treverket. Jeg nikker stumt og skjønner at det ikke er noen vei utenom.

Alle hasper og stormkroker ble plukket av rammen.

Treverket i rammen er tørt og enkelte steder sprukket.  Jernnaglene smetter ut en for en, ikke minst takket være verktøyet "kjerringkjeft". Lerli jobber, jeg glaner. Men på vindushengslene er en av naglene også klinket fra baksiden. Det har Refseth aldri sett før. Sikkert en styrke for vinduet, men nå et problem. Vi, det vil si Lerli og Refseth, beslutter å kutte dem over. Jeg ynker meg når de bøyer på beslagene for å komme til. Det går unna og til slutt ligger rammen naken tilbake.

Refseth hadde med seg primuser som brant malingen av beslagene.

Linoljebrenning

Refseth har rigget seg til med primus og oljekjele utendørs. Han legger beslagene på en rist over primusen og brenner av malingen. Deretter børster han av det siste med stålbørste før de legges i kjelen med linolje. Det freser når de treffer oljen, men straks etter fisker han dem opp igjen og tørker dem med papir.

Etter rengjøring med stålbørster ble de glovarme beslagene lagt i linolje et kort øyeblikk.

– Viktig, sier han. – Ellers blir det en oljehinne på dem. 

Dette er den tradisjonelle måten å rustbehandle jernet på. Fine og glinsende svarte bæres de inn igjen i påvente av ny montering.

Vindusrammen er snart klar for remontering av glass. 

Renske det siste

Etter beslagene er tiden inne for å renske vekk det siste av maling og kitt på rammen. Med varmepistol går det greit, også i kittfalsene der det stedvis sitter godt. Tiden går likevel. 

Refseth vil ha bort all gammel kitt og maling. Når jeg tror jeg er ferdig, er det likevel litt igjen.

Til slutt er rammen likevel godkjent og det store øyeblikket venter. Vindusruta skal inn igjen. Jeg er skeptisk og tenker at nå ryker vel de siste glassene. Derfor starter vi med det klare og nyere glasset først. Ruten er rengjort for kitt og støv før vi starter.

Som majones fra en tube blir kittet lagt i kittfalsen. Det er gjort i en håndvending, selv av meg.

Refseth legger kittet i kittfalsen. Det ser ut som en kakesprøyte når han danderer det. 

Deretter tar han et av de hele glassene og legger det på plass. Sprer fingrene og presser det forsiktig ned langs kantene slik at kittet tyter ut under glasset. Det sprekker ikke, legger seg bare pent på plass. 

Glasset legges i kittet og festes med kobberstifter.

Så setter han i kobberstifter som bankes varsomt inn i treet med en forfinet, liten hammer. Deretter følger en ny runde med mykt kitt som strykes på plass med en kittkniv. Forskjellig type kitt over og under glasset, uten at jeg ser forskjell eller forstår hvorfor. 

Uansett, med litt øvelse ser dette ganske pent ut. Ikke ferdig, selvfølgelig. Fem glass mangler, men likevel. 

Den andre rammen har litt bedre forholdstall. Noen har knust de grønne glassene før meg. 

Jeg gjør meg mine tanker.

Så pent kan det bli, men dette er Lerlis vindu, ikke mitt.

Hva gjør jeg nå?

Var kurset nyttig? 

Absolutt. Kokebokforfatteren Hanna Winsnes skrev en gang at en må kjenne arbeidet selv før en setter det bort til andre. Jeg er enig. Det er først nå jeg kjenner prosessen og utfordringene. Gamle vinduer handler om fagkunnskap. En håndverker som gjør dette hver dag, som har et egnet verksted, rutiner og verktøy, vil sikkert lykkes langt bedre enn Sjur på nybegynnerkurs.

Hva mer?

I ettertid tenker jeg at dette kurset var noe jeg burde ha lagt bak meg før jeg besluttet å gjenbruke vinduene i det nye tilbygget. Ikke bare fordi de er krevende å sette i stand, men også fordi grønt glass stjeler lys og stenger for sikten ute. Er det slike vinduer jeg vil ha i et rom som skal fange solen?

Enda en ting må jeg nevne, mer som en erfaring og et råd: Start aldri med de fineste vinduene først. "Øvelse gjør mester", sier et gammelt ordtak og da begynner du med glass som tåler en amatørs første hjelpeløse forsøk.  

Langt flere av vindusglassene overlevde i den andre rammen. Noen har vært uheldige før meg. Det er vel det som er sannheten.

Noen dager senere

Det er gått en uke og vindusrammene ligger fremdeles i bilen. Til sørveggen trengs 12 rammer, til sovealkoven fem fag. Til sammen 17 fag pluss like mange varevinduer. Jeg er to fag på vei. Ingen ferdige.

Enn om jeg reduserer ambisjonene og nøyer meg med de fem fagene i sovealkoven? Grønt glass der inne gir mening. Så kan jeg bruke nyere eller nye vinduer med samme mål som de gamle på resten. I stedet for grønt glass bruker jeg eldre, klart glass. Det kan løse floken med u-verdiene som ingeniøren nå sitter og regner på. Og det vil sparer meg for mye ergrelse.

Innkittingen gikk atskillig bedre enn å ta rutene ut. Ingen knuste. Til min overraskelse, må jeg tilføye.

Prosess

Det er slik denne prosessen har vært hele tiden. En idé oppstår, den prøves mot virkeligheten, faller eller overlever med justeringer. En profesjonell vindushåndverker vil utvilsomt oppnå bedre resultater enn meg, men til hvilken pris?

Siste hånd på rutene før rammen males. Men det er en annen historie.

Så der er jeg. Litt klokere, men også mer usikker.

Et tankekors til slutt

Toalettbygget ved Melhus kirke må være reist på 1990-tallet. Et lavmælt hus utstyrt med vår tids vinduer i vår tids kvalitet. De er pinlige.

Mine vinduer ble produsert for 200 år siden i et trevirke som fremdeles er like bra, men se på dette! 

Vår tids vinduer. Fra toalettbygget ved Melhus kirke.

Hva er det vi holder på med for tiden?