Kirkebrann

Lena Höglund stikker noen postkort i hånden på meg. Tre av dem viser kirkens enestående tak- og veggdekorasjoner, det fjerde kortet et enkelt kirkebygg som ikke finnes mer.

Livet kan være en serie av tilfeldigheter. Slik som da Ketil Kjenseth og jeg ikke tok til høyre nede i veiskillet, men i stedet kjørte rett frem og først stoppet ved et håndverksutsalg og et hagesenter noen kilometer senere. Det var mest fordi utsalget ennå ikke var lukket for dagen, men også fordi skiltet "Handelsträdgård" alltid virker forlokkende. Vi var dypt inne i Värmlands skoger, på vei til Linköpings domkirke og Henrik Sørensens omstridte altertavle fra 1930-årene. 

Södra Råda gamle kirke gjenreises i et tempo som middelaldermennesket ville kjent seg igjen i.

Brannen

– Fryktelig, sier Lena Höglund. – Det var en fryktelig opplevelse. En katastrofe. 

Kirken, Södra Råda gamla kyrka, en av Sveriges eldste trekirker gikk opp i flammer en novembernatt i 2001. Den var laftet i eldgammel furu og tekket med tjæret sponpanel utvendig. Brannen var påsatt og bygningen sto ikke til å redde. 

Lena Höglund

Verdensarv

Middelalderens malte dekor i kor og skip hadde plassert Södra Råda på kartet internasjonalt og kirken var under vurdering som verdensarvsted av UNESCO. Da dagen grydde var det bare noen forkullede rester igjen. 

Hun rister på hodet. Gjerningsmannen ble etter hvert funnet og tilsto illgjerningen. Men hva hjalp det? 

Kirkedøren er lav og plassert på kirkens sørvegg.

Enestående

– Dette er et enestående prosjekt, sier hun. Jeg prøver meg på en sammenligning med restaureringen av Gunnebo slott og trädgårdar utenfor Göteborg. Gunnebo er en herskapelig eiensom restaureres på 1700-tallsvis både hva materialkvalitet, teknikker og verktøy angår. Et langvarig prosjekt der forskning og praktisk arbeid går hånd i hånd. Har vi noe liknende å sammenligne med i Norge? Jeg tror ikke det. I alle fall ikke i det omfanget vi ser der. 

Selv om kirken var godt dokumentert før brannen, har arbeidene med rekonstruksjon gitt mye ny kunnskap om middelalderens byggeprosess og håndverkspraksis. 

Ikke reis forbi dette!

Lena insisterer på at vi må se bygget som nå reiser seg av asken. Ikke på noen måte ferdig, selvfølgelig, men absolutt begripelig. Pengesorger har forsinket prosjektet, det er så, men bygget er kommet under tak og vel så det. 

Sponorinntekter får prosjektet blant annet ved at publikum og næringsliv kan kjøpe stavspon til 200 kroner stykket.

Om vi møter henne der om en times tid kan hun vise oss herligheten? Hun jobber frivillig som guide der borte og har derfor nøkkel. Vi nikker bekreftende til at vi sees igjen. 

Detalj av smedarbeidet på kirkedøren.

Litt som Østfold

Landskapet er flatt med stedvis mye skog og minner kanskje litt om Østfold. Veien bukter seg fremover. Rundt en sving åpner utsynet seg og kirken kommer beskjedent til syne. Veggene er allerede grånet av vær og vind, men spontaket ser nytjæret ut. 

Kirken har en klassisk beliggenhet ved veien der folk har ferdes i uminnelige tider.

I veikanten

Tett innpå veien ligger den, med den gamle gravplassen dandert som en krave rundt seg innenfor et lavt gjerde. En materialstabel levner ingen tvil om at det fremdeles foregår byggearbeider der. Et steinkast unna er det satt opp skilter som forteller om både kirken, brannen og rekonstruksjonsarbeidet. "Den gamla kyrkan går inte att återskapa. Men vi kan återskapa kunskap och ett spännande och interessant besöksmål", heter det.

Lena Höglund viser frem et eldre foto av kirkens opprinnelige middelalderdekor i skip og kor.

Middelalderversjonen

Vi er der litt før Lena Höglund. Når hun kommer, henter hun straks nøkkel og sier at vi må se den innvendig. Visst er den vakker i landskapet, det er ikke det, men kirkerommet er fantastisk. Særegent. Takkonstruksjonen har vi neppe sett maken til og akustikken er spektakulær. Vi bør vite at det er middelalderversjonen av kirken som nå gjenreises, derfor er den ikke helt identisk med den kirken som brant ned. I perioder har 10 til 20 tradisjonshåndverkere vært i sving her. 

– Se smijernsarbeidet på døren, kommenterer hun. Vi bøyer hodet og trer inn i tussmørket.

Øst for kirken redegjør en en serie skilter for prosjektet og arbeidets ulike faser.

Arkeologien

Mens tomten ble undersøkt av arkeologer, ble det reist midler til en gjenreisning. I tre år ble det gravd her. Utgravningene avdekket stolpehull som dokumenterte at middelalderkirken ikke var den første på stedet. Det er det samme som vi ofte har erfart ved liknende kirkegravninger her i Norge. Årringsdateringer har vist at den nedbrente kirken ble reist mellom en gang mellom 1310 og 1323.  

Et utvalg av verktøyet som er benyttet ved byggearbeidene.

En autentisk gjenreising

Hva skal en kalle det som skjer her Söndra Råda? En autentisk gjenreising? Jeg fant på ordet nettopp. Höglund viser frem og forteller om verktøy som er produsert på grunnlag av tilgjengelig kunnskap om middelalderens trebyggeri i Norden. Det er blitt til ved at håndverksspor i eksisterende middelalderbygninger og på de brente stokkene er dokumentert. Skriftlige kilder er studert. Så er verktøyet tilvirket og testet ut, arbeidsprosesser er filmet, omtalt og beskrevet. På YouTube er en rekke filmer er lagt ut fortløpende, på hjemmesiden til prosjektet også (se under). 

Rekonstruksjonen omfatter også den nedbrente kirkens tekstiler, slik som dette teppet som er vevd av en lokal håndverker. 

Så tilføyer hun: – Bare av spiker til å feste taksponen med krevdes det 30 000 stykker. Alle er smidd etter forelegg som ble funnet i restene etter brannen.

Oppleves kirken som mørk uten kunstig belysning? På ingen måte. Snarere forsterker det sparsomme lysinnfallet følelsen av å tre inn i en annen verden når du skritter over dørterskelen.

Svalt 

Det er svalt der inne. Lukten av ferskt trevirke leker i neseborene. Furustokkene måtte hentes fra traktene rundt Torsby lenger nord i Värmland, sier Lena Höglund. Hvorfor? Fordi skogene rundt Södra Råda ikke lenger har stokker i den kvaliteten kirken opprinnelig ble reist med. 

Trekløverhvelvet gir rommet en fabelaktig akustikk. 

Trekløverhvelv

På et bord ligger et utvalg redskaper som brukes i arbeidet og inne i sakristiet er det plassert en modell av kirken. Ellers er det temmelig sparsommelig der inne. Og skumt, men ikke mørkt. Når vi lukker kirkedøren er det bare noen vindusglugger på veggene som slipper lyset inn. Det mest iøynefallende er likevel takkontruksjonen, den får meg til å tenke på Bysants. Det er et trekløverhvelv konstruert av naturlig bøyd virke. Romvirkningen er formidabel.  

Gulvbordene er ikke festet og bærer tydelige øksespor.

Øksede gulvbord

Jeg legger meg ned på gulvet for å fange inn gulvbordene med kamera. Det er som et landskap i seg selv som bukler seg bortover. Gulvet er ujevnt og bordene rått tiløkset, men allerede nå tydelig slitt. Når vi går over gulvet beveger bordene seg lett.

Kirkerommet slik det artet seg før brannen i 2001.

Dekormalingen

Om veggene i dag er nakne, var den nedbrente Södra Råda kyrka kjent for den rike dekormalingen fra henholdsvis 1323 (koret) og 1494 (skipet). De eldste i koret var signert "Anno Domini MCCCXXIII domino episcopo Petri regnante". Som så ofte er malerens navn borte og glemt, – men han må ha vært anerkjent og dyktig, sier Lena Höglund.

Døren inn til sakristiet.

Skipet var tilnærmet heldekorert med rundt 130 ulike scener, alle signert en og samme maler, mester Amund og årstallet 1494. På veggene var det motiver fra trosbekjennelsen, i taket et sant mylder av bibelske scener skildret i omgivelser fra mester Amunds egen samtid. Over korbuen kunne man se Kristus på dommens dag. 

Lena Höglund og Ketil Kjenseth kikker opp mot vindusgluggen høyt oppe på vestvestveggen. Fra telefonen til Ketil strømmer Gjermund Larsen Trios "Kjerkeslått". 

En jevn strøm

Det er kveld og lenge etter ordinær åpningstid. Likevel er det et jevnt tilsig av biler og folk som vil se. Lena Höglund lukker døren. Ikke for å stenge folk ute, men for at vi skal se hvordan lysinnfallet fra vindusgluggene virker for opplevelsen av rommet. Stemmene stilner, men plutselig høres Gjermund Larsen Trios spinkle toner. En melodi, "Kjerkeslått", fyller rommet fra Ketil Kjenseths telefon. En hilsen fra en tid til en annen.

I Södra Råda kyrka. 

  Lese mer, se: Södra Råda gamla kyrka