Turist på gjengrodde stier

En og annen bil har funnet veien ut i byens gater, men ellers er det tomt og stille. Strandgata en tidlig morgenstund i juli.

Hamar 1970 og Hamar 2022. Er det samme by?

– Er det en ert, så skal den stues, sa bestefar om bergensere. Hans svoger kom derfra. Egentlig tror jeg han mislikte både byen og folkene der. De var for stolte for ham, for meddelsomme og direkte, for tradisjonsbevisste, for humoristiske og spontane. Og jålete. Ikke minst det siste. Det var det han særlig holdt mot dem. 

Bergen var Mjøsbyenes rake motsetning, særlig Hamar og Gjøvik. Grå byer som begge var omsluttet av lave, tunge, grankledte åser. 

Det spirer og gror på Hamar. Her fra en av byens parsellhager.

Min barndoms by

Det er slik jeg husker min barndoms by, Hamar. Usigelig grå, nedslitt og ikke minst konform. Skal jeg sammenligne den med noe, må det være byer av samme størrelse i det tidligere DDR. Det var noe knugende og usikkert over den. En by som hang igjen i etterkrigstidens redsel for ikke å være bra nok, ikke by nok og som led av både saneringsiver og gledesløs boligbygging. 

Hulda Garborg tilbrakte noen barndomsår i denne bygården i Skappels gate (til venstre i bildet). Foto: DigitaltMuseum.

Verdifulle historier

Hamar betraktet sin egen historie med mistro og lot uten skrupler grabben radere ut kjente og kjære bygningsmiljøer, slik som Hulda Garborgs barndomshjem og bryggerieier Flakstads muntre sveitserstilsvilla i Skappels gate. Hver i sær verdifulle historier som kunne gitt byen karakter og særpreg i dag om de hadde fått bli stående.

Bryggerimester Gunerius Flakstads sveitserstilsvilla fra 1884. Tegne av arkitekt Holm Munthe som også sto bak betydelige byggverk som Holmenkollen turisthotell i Oslo.  Bygningen ble revet i 1971. Foto: DigitaltMuseum

I stedet ble den gamle bygården og den påkostede villaen utelukkende forbundet med fattigdom og klasseskille. Og det er jo gjerne slik at det vi definerer som kulturarv også er det som avgjør hvilke fortellinger som blir med videre.

Lyckliga gatan

Kanskje var det tiden, like mye som stedet, jeg vet ikke. 1970-tallet sto ikke akkurat gamle og særpregede bymiljøer bi. Ikke 1960-tallet heller. Det ble revet og herjet over hele landet, ja, over store deler av (den vestlige) verden. Trange gater druknet i biler, parkingsplassene åt seg inn i kvartalene, parkene forfalt og alle som hadde en mulighet til å flytte, forsvant ut til forstedene.  

19 år

Da jeg som 19-åring (1982) dro i militæret og senere ble student, skjedde det i trygg forvisning om at jeg aldri skulle vende tilbake. 

For mat og handel har Hamar lange tradisjoner. Her er Basarbygningen på Stortorget, men lenger øst i byen finner du et helt kvartal med restauranter og butikkutsalg. 

Men hva nå? I 2022?

Oppdraget

Dette er en rask rapport fra en turist på gjengrodde stier.

Nylig fikk jeg et hasteoppdrag hvor jeg med kamera skulle formidle hva tilreisende gjester kan foreta seg i nettopp Hamar. Restauranter og uteliv var ikke med i denne bestillingen. 

En morsom oppgave, tenkte jeg først. Nyttig også, for når det kommer gjester i Nordengen må jeg jo foreslå noe vi kan gjøre sammen.

Rain, rain, go to Spain ...

Med elendig værmelding sto jeg opp i otta og kjørte slalom mellom regnbygene fra Løten til Hamar. Byen hadde ennå ikke gnidd søvnen ut av øynene når jeg kjørte innover Vangsveien. Gatene var tomme og tause. 

Kirsten Flagstad skuer utover sin barndoms by. Hun hadde fast værelse på Hotell Astoria hver gang hun besøkte byen i voksen alder.

En sopran erobrer verden

Jeg kjørte målrettet til Kirsten Flagstad-museet i Kirkebakken. Kanskje er det Hamars eldste hus, en lavmælt to-etasjers, panelt trebygning rett nedenfor domkirken. Dette var hennes barndomshjem og kalles fremdeles "Strandstuen". Kirsten Flagstad ble senere en verdenskjent sopran. I 1935 debuterte hun på Metropolitan i New York. Angivelig reddet hun operahuset fra konkurs med sine forestillinger, men kanskje er det bare en myte. 

Kirsten Flagstad-museet ligger sentralt til i Kirkebakken. Lett å finne, raskt å se om du ikke har all verdens tid. 

Lite, men ikke kleint

Da jeg var smågutt var hagen foran dette huset okkupert av et utstillingslokale for biler. I dag er det anlagt et formelt, lite hageanlegg der bak et hvitt stakitt. Midt i det hele troner Flagstad selv. Akkurat denne dagen er hun grå av regnet, men tar seg ellers bra ut. Flagstad er av dem som har satt Hamar på verdenskartet. 

Mitt tips er at Flagstad-museet skal du besøke, enten du liker opera eller ikke. Det er et lite, litt selvgrodd museum, men morsomt. Museer viet én person kan ofte kjennes litt beklemmende i sin hyllest og beundring, men her er Flagstad-museet et unntak. Det handler like mye om opera som om Flagstad.

Billedhuggeren Flakstad

Vi burde hatt et lite museum til også, for billedhuggeren Nils Flakstad. Det var han som laget granittfontenen "Fiskeren" på østveggen av Oslo Rådhus. Han er en av sin generasjons fineste kunstnere og opprinnelig fra Hamar. Både minnesmerket over krigens falne og Hulda Garborg i Strangateparken er signert ham.  

Kjentfolk

Kanskje er det det som kjennetegner Hamar, det at den har fostret eller gitt rom til så mange talenter, så mange flinke og fremsynte folk. Elias Hofgaard, for eksempel, verken født eller død her, men i 25 år ledet han Hamar Døvstummeinstitut (Døveskolen) som lå på Furubakken ved Hamar sykehus. Jeg husker huset som en stor, tung, men ganske elegant sveitserstilsbygning. I 1985 måtte den vike plass for bilparkering, men historien om Hofgaard lever likevel sitt stille liv videre. 

Ragnhild Kaata og Elias Hofgaard. Foto: DigitaltMuseum

Verdenssensasjonen

Hundre år tidligere, altså i 1880-årene, lærte han den døvblinde jenta Ragnhild Kaata fra Valdres å snakke ved at hun la fingrene mot den andres kinn og lepper. Dette ble kalt "Hofgaard-metoden". 

Bravo, tenker du. Så flott! Jada, men det var først med filmen om den amerikanske Helen Keller at fortellingen fra Hamar ble til verdenshistorie, men da med Keller og guvernanten hennes som de store stjernene. 

Det var her vi gikk forbi når vi skulle trene friidrett på Midtbyen skole. Bygningen lå der tom og mørk. Lite visste vi om hvilken historie den egentlig representerte. Her under riving en vårdag på 1980-tallet. Foto: Jan Haug/DigitaltMuseum.

Tøff, tøff

Jeg fortsatte turen gjennom byen ut mot Norsk jernbanemuseum. Om togene ellers i landet er innstilt eller står, tøffer Tertitten trøstig av gårde på sitt smale spor hele sommeren. Et ekte damplokomotiv som fløyter og pruster seg frem og tilbake.

Tertitten går ikke langt, men til gjengjeld tøffer det avgårde på sitt smale spor hele sommeren.

Jernbanemuseet er velholdt og har fine, tidstypiske bygninger. Du kan klatre ut og inn av norsk jernbanehistorie, se både kuvogn og kongevogn. Som barn var jeg særlig opptatt av modelljernbanen der, men siden den gang er det også kommet til et minitog for små passasjerer utendørs også. 

Smale og brede spor på Norsk jernbanemuseum.

Museet ligger kanskje i den vakreste delen av Hamar, den delen som en gang tilhørte Storhamar gård, men som på 1900-tallet ble lagt ut til industriområde for Hamar stålverk og ferdighusfabrikken Nordviken Bruk i mellomkrigstiden. 

Jernbanens historie er også fortellingen om moderniseringen av Norge. 

En god stund etter krigen flyttet museet inn langs strandlinjen, fortrengte etter hvert campingplassen som lå der og sluttet seg til Hedmarksmuseet som allerede var gammel i området. 

Ikke for meg, men for unger er klatreparken stas.

Klatre 

Ikke bare er det bademuligheter i umiddelbar nærhet, også klatreparken finnes mellom furutrærne her nede. Liker du ingen av delene, rusler du heller mot Hedmarksmuseet og Domkirkeodden på fint anlagte gangveier.

Når du går fra jernbanemuseet mot Hedmarksmuseet, er dette dette synet som møter deg. Løtenbygningen fra Løaten prestegård med vernebygget i bakgrunnen.

Arkitektenes by

Det pussige med Hamar er at den til småby å være, har mye god arkitektur å vise frem. Jeg tenker ikke bare på Arne Korsmo og Sverre Aaslands "Villa Riise" fra 1935, en orange funkisvilla i mur som angivelig ble tegnet rundt et flygel. Den har bevart hele sin tomt med fjellhage og tennisbane intakt og ligger nede med praktfull sjøutsikt nede ved Storhamarstranda. 

Gammelt og nytt møtes ofte på Hamar. For arkitekturinteresserte har vi mye å by på.

Nei, vi har de ikoniske atriumshusene i Furubergvegen fra 1960-tallet (Are Vesterlid, Finn Bø etc), Sverre Fehns ombygging av Storhamarlåven til museumsformål og arkitektfirmaet Lund og Slaattos vernebygg over domkirkeruinen. Dessuten må jeg nevne den lokale funkisarkitekten Rolv Prags mange privathjem, forretningsgårder og institusjonsbygg.  Ettertiden har fart hardt frem mot mange av anleggene, men gi dem likevel en sjanse.

Tar du turen opp til Ajer nordøst for sentrum har vi også et tidlig eksempel på Arnstein Arnebergs fine boligarkitektur. Men også den er i de senere år blitt en skygge av hva den en gang var. 

Vernebygget med Storhamarlåven i bakgrunnen.

Skipsrederkontor

Vil du likevel se Arneberg på Hamar, kan du heller forbli i sentrum. Her kan du se hans restaurering av domkirken fra 1950-tallet. Temmelig hardhendt utført, vil vi mene i etterkant, men det er historien. Innvendig ser den ut som et skipsrederkontor fra samme periode, men intensjonen var nok å gjøre kirken verdigere og mer monumental enn den opprinnelig var tegnet som (av arkitekt Heinrich Ernst Schirmer i 1866).

Arkitekt Schirmer ville neppe ha kjent sin opprinnelige kirke igjen innvendig. Men kanskje var det arkitekt Arnebergs temmelig hardhendte rehabilitering i 1950-årene som gjorde meg til kulturhistoriker. 

I koret er det Henrik Sørensens altertavle som fanger blikket ditt, en repetisjon av Kristusfiguren hans i Linköpings domkirke fra 1930-tallet og etter hvert, også en rekke andre kirker. 

Mer, mer ...

Ellers? Særlig på 1960-tallet ble det bygget mye fint på Hamar, gjerne privathus på naturtomter, lavmælte og fint tilpasset omgivelsene sine. Børstad og Mæhlumsløkka er to boligstrøk jeg anbefaler for en rusletur til i dette henseende. 

Skolebyen 

Hamar bærer ellers preg av å ha vært en skoleby veldig lenge. Ikke bare katedralskolen og lærerskolen, men også landets første folkehøyskole ble etablert her, takket være den velstående og idealistiske Herman Anker og skolemannen Olaus Arvesen. Anlegget eksisterer fremdeles på Sagatun og er i dag fredet av Riksantikvaren. 

Merk deg gjerne at en skoleby ikke bare handler om institusjoner og elever, men like mye om mentalitet og grunnleggende verdier. I mange henseender har Hamar vært en både radikal og liberal by i verdispørsmål, ikke minst takket være biskopene vi har hatt boende her.

Kokebokforfatterinnen Henriette Schønberg Erken ledet innsamlingen som finaniserte bautaen for Hanna Winsnes på Vang prestegård. 

Matkulturen

Før jeg avslutter vil jeg legge inn et godt ord for kokebokforfatterne Henriette Schønberg Erken og Hanna Winsnes. Det var i Vang (som i dag er en del av Hamar), på prestegården der og på Dystingbo at det moderne norske kostholdet ble formulert og formidlet. 

Bak epletrærne kan du skimte Henriette Schønberg Erkens hjem, Dystingbo. En gang var "Dystingbo per Hamar" enbetydende med norsk matkultur.

Kan hende var det tilfeldig, kan hendes skyldes det Hedemarkens rike jordsmonn at det ble her de skrev sine kokebøker. Er du mer interessert enn bare å se bygningene de bodde i, kan du ta en avstikker til kokeboksamlingen på Domkirkeodden.

Om huset ser lite ut, er kokeboksamlingen innenfor betydelig.

Før jeg runder av

Hamar er ikke lenger den byen jeg husker den som. Den er verken grå eller kjedelig. Tvert imot er det en moderne by som har gjenoppdaget hvor den ligger og hvilke naturlige forutsetninger den har. Det syder av liv der sommerstid. 

Jeg kunne nevnt Kunstbanken, Kulturhuset, dikteren Rolf Jacobsens hjem, galleriet i Hamar sagbladfabrikk og sikkert enda mer. Men det får bli med dette. Noe må du også finne ut av selv.

Hamars kulturhus er av relativt ny dato og på dagtid bør du uansett kikke innom biblioteket. 

Er det likevel en ting jeg kan anbefale? Ja, en liten ting som ikke krever stort: Ta deg tid til å se solnedgangen over Mjøsa. Det er en fin opplevelse året rundt. Langs sjøen er det mye lys, mye vær og så mye himmel og horisont du bare kan ønske deg. Og den er aldri den samme fra dag til dag. 

Mye vær og mye himmel over Hamar i en morgenstund.

Det er derfor du skal komme tilbake.