Ved soloppgang


Ferie er blitt dyrere det siste året, melder NRK. Mange nordmenn kan få en smell på feriebudsjettet. Finnes det alternativer?


– Du har skaffet deg bra med jobb der, kan folk si til meg over gjerdet. Jeg nikker som regel bekreftende. Når det er oppholdsvær, fri og ettermiddag, ligger jeg i bedene og luker.

Morgendugg mot bare føtter gir en egen sitrende lykkefølelse. I det høye gresset setter jeg spor som forsvinner i slåtten.


Ved soloppgang

Men jeg gjør mer enn det. For gleden ved å eie en hage starter allerede ved soloppgang. Det første jeg starter med om morgenen er å ta meg en runde i hagen. Overgrodd eller ikke, det er alltid endringer, noe å legge merke til, noe som er nytt fra dagen før. Og lite kan måle seg med å vandre barføtt i en duggfrisk hage.

En hage bør ha mange rom og sitteplasser. Selv har jeg plassert ut benker og stoler, både her og der. Dette er for eksempel det første stedet vi sitter om våren fordi det blir tidlig bart nettopp her.

Det hemmelige fellesskapet

Jeg er neppe den eneste. Alle som eier en lidenskap eller er rammet av samlemani har et personlig forhold interessen sin. Vi som er skrudd sammen på denne måten utgjør et fellesskap, et usynlig forbund av entusiaster som vurderer hverandre etter andre kriterier enn folk flest. Vi noterer oss staudebedet, øyner over bokhylla eller studerer nysgjerrig verktøyet i boden. Dessuten, vi er alltid i bevegelse, alltid på leting, alltid på veien til noe nytt, annet eller bedre.

Lys og skygge endrer seg gjennom dagen og med årstidene. Når solen står i sørøst filtrerers lyset gjenn om bladverket.


Annemarta Borgen

Når den første turen er unnagjort i slåbrok, er det frokosttid. Og da er det ut igjen for å samle inn planter til teen. En av sommerens begivenheter helt fra tidlig vår er å klippe inn friske blader som skal trekkes i glohett vann. Dette er fast takst frem til sankthans, men ofte lenger ut på sommeren også, siden det fortsetter å spire nye blader til langt ut på høsten. Men best smaker teen ved disse tider. 

Den første boka jeg kan huske at virkelig gjorde inntrykk på meg var Annemarta Borgens Urtehagen på Knatten. Kan hende hadde jeg spadd i jorden før den utkom, men jeg leste den i filler da den kom i hus. Det skjedde i 1974. Jeg var ti år og fikk tildelt min egen haug med matjord.

Jeg tror egentlig at hagen på Knatten hadde det samme, litt viltre preget som jeg selv har i Nordengen. Det handler ikke bare om hagen, men også menneskene bak den. Og det skal være en sammenheng mellom det du ser utendørs og det som venter deg innenfor døren. Altså litt uoversiktlig.

Som så mye annet i livet, forsvant også boka på veien til voksenlivet. Likevel husker hennes joviale omgang med kulturhistorien og de løsslupne dyrkingstipsene som kanskje fungerte på Knatten, men ikke på Hamar. Annemarta kastet ut noen frø og opp grodde det en eksotisk hage. Jeg prøvde det samme, men med et helt annet resultat. Det viktigste frøet slo likevel til, det frøet hun sådde i meg.

Hver morgen den samme runden i hagen med saks for å hente inn friske blader til te.


Mjødurt

Tilbake i Nordengen: Først går jeg ned på enga og samler blader av mjødurt. Av utseende kan bladene minne om rognebærtreets, men det er før den vokser seg høy og kroner stilken med en kremgul blomsterdusk. 

På smak er den både bitter og søt, men har også en eim av vanilje. Jeg bruker både blader, stilk og blomst. Den skal ha en rekke velgjørende egenskaper, men i min husholdning er det for smaken den brukes. 

Årsskuddene av solbær smaker utpreget solbær. Buskene mine ser forkrøblet ut av høstingen, men leverer generøst hele sommeren.

Solbær

Så går jeg videre til solbærbuskene hvor jeg klipper med meg noen av årsskuddene. Lysegrønne og fine er de og det smaker umiskjennelig av solbær av dem i teen. Også disse er tilskrevet mange gode egenskaper, men la oss heller gå videre til den spanske kjørvelen. Den sprer seg lett og er egentlig et skikkelig ugress du må vokte på om den ikke skal ta over hagen din. Et godt råd er å fjerne blomsterstilkene før de går i frø.

Spansk kjørvel er et skikkelig ugress, selv når du er påpasselig med å fjerne frøene. Den belønner deg rikelig med smak om du tar deg bryet med å høste av den. 

Lakris

Til te er den likevel uovertruffen. Jeg bruker både stilk, blomst og blader og jeg plukker med meg en skikkelig bukett. Smaken er søtlig anis, altså lakris. Bladene er dunete og lett spraglete og ikke til å ta feil av.

Når jeg har en passe bukett med urter, finklipper jeg dem rett i tekannen.

Bringebær og brennesle

Er jeg ferdig? Nei da, det hender jeg supplerer meds årsskudd av bringebær, brennesle og epleblader, men ingen av dem bidrar noe videre med smak. I potter har jeg dessuten stevia og sitronmerian, men de vokser langt saktere enn jeg bruker av dem, så ganske snart må de skjermes for saksen. 

Når urtene er finklippet, tilsetter jeg en klype brun te for fargens skyld. Deretter slår jeg over kokende vann og lar det trekke en ti minutters tid.

Noe mer som skal oppi?

Mynter? 

De hører med, jeg vet, men av en eller annen grunn får jeg dem ikke til i Nordengen. Plantene forsvinner etter det første året og nå har jeg gitt opp.

Når jeg har en passe bunt med blader og stilker, finklipper jeg dem i kannen, tilsetter litt brun te for fargens skyld og slår over kokende vann. Teen trekker i ti minutter, mens jeg smører brødskiver. 

Så er frokosten klar.


Om litt er teen klar.