Vårtegn

Jeg må le, der jeg kjører oppover bakken mot Nordengen. Flere titalls centimeter med snø fremdeles. En annen verden enn nede i bygda. En annen verden enn Hamar. I Oslo blomstrer krokusen.

Snøen gir langsomt tapt. Umerkelig, men du ser likevel forskjell fra den ene dagen til den andre. 

Likevel, selv om snøen rekker meg til godt opp på leggen, ser jeg vårtegnene alle steder. De bare flekkene som vender ansiktet sitt mot sørøst, grønnfargen i furutreets barnåler, knoppene på kirsebætreet som er vokst seg ørlite grann større.

Du ser på veggen at den lever i solen. I fjor var den trehvit, i år mer gyllen.

Men det er noe med lyset også. Det er i ferd med å gå fra blått til varmt. Når ettermiddagssolen skinner på sørveggen er det ikke lenger vinteren som erter panelbordene. 

Kanskje er det bare innbilning, men bladkroppene er ser bittelite større ut.

Fuglesangen. Det kvitrer alle steder, men jeg ser dem ikke. De sitter rundt omkring og kommenterer besøket mitt. Sangen er muntrere, ivrigere og gladere enn sist jeg var her..  

Også lys og skygge bærer bud om vår.

Inne er også stemningen blitt en annen. Sola varmer huset hele dagen. Den rå kulda i veggene er borte.  I all sin ensomhet virker huset likevel bebodd. 

Ingen tegn til liv langs husveggen foreløpig.

Men egentlig er våren en ubarmhjertig årstid. Alt synes. Støvet ligger som et slør over sommeren som snart er på tur.