En nostalgisk reprise?
 |
| Det hører høsten til å rydde sammen hagemøblene. Jeg vasker dem og setter dem tørt for vinteren. |
Første møte er i morgen. Hva skal jeg si til ham?
Noen uker
Det har gått noen uker. Langsomt er Nordengen pakket sammen for å møte vinteren. Jeg merker hvordan huset endrer seg, hvor lett det er å krype sammen på noen få kvadratmeter og at det ikke kjennes verken ukomfortabelt eller trangt.
Tvert imot, folk har klart seg bra med lite fasiliteter før også. Antikkens Diogenes fra Sinope levde med bare en tom tønne til husrom. Kildene kaller ham en eksentriker. Kan hende det, men budskapet hans er mer aktuelt enn på lenge: Lev livet på enkleste og billigste vis. Klar deg med få ting.
 |
| Slutten på en sesong handler om å forberede seg på den neste. |
Anno dazumal
Kanskje er det dette arkitekt Dingstad hadde i tankene når han i går sendte meg en rekke bilder av tidligere tiders kjøkkener. Han hadde saumfart DigitaltMuseum. Fotografier i svart-hvitt av nyskurte gulv og vegger. Husets hjerte og stolthet, den regionen ikke alle i en husholdning hadde et like sterkt forhold til, men som alle var avhengige av. Og blir det jul uten duftene fra et kjøkken?
 |
| Jeg stjeler et bilde fra e-posten til Dingstad. Det er kanskje det mest opulente av dem alle, men viser likevel hvor lite et påkostet kjøkken rundt 1900 rommet av utstyr. Foto: Digitalt Museum. |
Hvor mye trenger jeg egentlig?
Rett skal være rett, mange av dem var hjemmehørende i herskapshus, men hans poeng er hvor enkelt utstyrt de likevel var. At i kokekunsten kommer du langt med et kokekar, en sleiv, en morter og en kniv. Alle som har åpnet Henriette Schønberg Erkens Stor Kokebok fra 1914 vet hvilke menyer slike kjøkkener kunne frembringe. Og hvem husker ikke Karen Blixens Babettes gjestebud? At vår tids utstyrshysteri i kjøkkenveien handler om helt andre ting enn matkultur.
Praktiske nyvinninger
Dingstad og jeg er helt på linje i dette. Det er derfor jeg har plukket ned to gamle kjøkkeninnredninger. De ble produsert i en tid da husmødrene ble regnet som en yrkesgruppe med krav på skikkelige arbeidsforhold. Det var en tid som tok opp i seg praktiske nyvinninger, men som skjermet kjøkkenet for jåleri og statusjag. I alle fall langt på vei.
 |
| Et blikk ned i min egen kjøkkenskuff. Rotete og langt mer innholdsrik enn jeg egentlig behøver. |
Av kjøkkenmaskiner eier jeg en stavmikser, en elektrisk kaffekvern og en miksmaster etter mor. Utover dette er det forrige generasjons verktøy som fyller mine skuffer og skap. Sleiver, kniver og visper. Boller og kar i hopetall. Og gryter. Stålgryter av tysk fabrikat fra før krigen.
Generasjonene før meg
Gjennom årene har jeg plukket med meg altfor mye av slikt. Hvorfor? Fordi jeg liker slitasjen som langvarig bruk har gitt dem. Jeg liker minnene de bærer i seg og erfaringen de representerer. Men det handler også om kontakt med maten, med håndverket og råvarene. Om den handlingsbårne kunnskapen som tradisjonelt ble overført mellom generasjonene før meg.
 |
| Det handler ikke nødvendigvis om å kopiere, men forstå hvor verdiene ligger. Her et kjøkken gud-vet-hvorfra. Foto: Digitalt Museum. |
Bildene fra Dingstad viser noe mer også. Visst er det ryddige kjøkkener, men de glimrer ikke. Veggene er ikke nymalte og strøkne. Interiørene skinner ikke som kulisser til formstøpte liv. De er utført i materialer som skulle tåle bruk og slitasje. Et kjøkken ble innredet for å vare, for å håndtere. Støpejern, keramiske fliser og solide, plassbygde benker og skap utført i heltre. Tydelige bruksrom, men ingen skam over slitasjen. Snarere vil jeg anta at det knyttet seg en viss stolthet til den. Både kjeler og komfyr skinner fordi noen har pusset og gnidd på dem.
Hvorfor arkitekt?
Mange kvier seg for å bruke arkitekter. Det medfører kostnader og ekstra tid, sier folk. Jeg hører ikke til dem. Jeg er en forsvarer av fagkunnskap, av erfaring og gode evner, av frihet og mangfold. Et hus som Nordengen fortjener og bli forstått. Bli tolket av en som kan lese det usagte.
Jeg kan nok se kvalitetene jeg også, men å videreføre dem, la dem oppstå i nye former, ligger utenfor mine evner og kunnskaper. En arkitekt derimot kan skape en opplevelse eller en stemning allerede på tegnebordet, mens jeg gjerne oppdager dem i etterkant som en bonus av et heldig valg.
 |
| Mitt nåværende kjøkken er enkle greier. Å varme vann til oppvasken tar en halv time på gasskomfyr. Meningsløst, vil mange si. Men det holder en kunnskap og en erfaring ved like. Et begrep som "smedfingre" er fremdeles gyldig her inne. |
Jeg skal intervjue Dingstad i morgen. Ufarliggjøre ham for deg som leser. Jeg vil spørre ham om hvordan han opplever dette prosjektet, om hvilke kvaliteter han nå ser i Nordengens hus og beliggenhet. Hvilke utfordringer mine ønsker og behov representerer og hva et tilbygg bør være. Men like mye må jeg vite hvilke stadier denne prosessen egentlig består av. Hva jeg som eier bør ha tenkt gjennom. Og kostnadene, selvfølgelig. Banken vil be om budsjett, både for tegning og bygging. Sist, men ikke minst: hvor krysser mine ønsker gjeldene byggeforskrifter og hva gjør vi om de kolliderer?
 |
| Norsk mat- og drikkekultur opplever et mangfold og en oppmerksomhet vi skal langt tilbake for å finne maken til. Men hvordan føre denne utviklingen over i bygningsvernet? Her er stolte ølbryggere på en messe nylig. |
Jeg skriver mye om (norsk) mat- og drikkekultur. Den blomstrer for tiden. Utvalget av oster, syltetøy, øl og akevitter går til himmels. Kvaliteten og nyskapningen er på stigende kurs. Optimismen og livsgleden råder. Tradisjon og fornyelse lever side om side. Men hvordan overføre dette til noe så konkret som Nordengen? Hvordan hindre at tradisjon og uttrykk i tilbygget ender opp som en nostalgisk reprise? Nordengen skal ikke fremstå som en virkelighetsflukt, et glansbilde på en fortrengt historie.
Jeg vil at huset skal absorbere det levende livet, men skjerme meg mot jag og det som ubedt stjeler min oppmerksomhet.
Nordengen skal være mitt speilbilde av tiden, mitt lille Svartlamon.
