Tenk om ...

 "Vanlige folk på handletur på IKEA. Trenger kommoder. Og skap når man er på flyttefot".

Shopping

Det var sent torsdag kveld. Jeg sjekket siste nytt fra NRK og det var da jeg så det. Instagrammeldingen fra ekteparet Solberg/Finnes på travel handletur. Shopping. De kikker mot meg gjennom kameralinsen. Hun har kastet jakken. Det kan være hektisk og varmt på Ikea. Det vet alle.

Ikke noe forhold

Jeg har et ikke-forhold til Ikea etter hvert. Jeg oppdaget at det som var fint i salgsutstillingen, falt gjennom når det kom på plass hjemme hos meg. Ikea kler Ikea best, og tåler egentlig ikke andre møbler, verken nye eller gamle. Dessuten, det var slett ikke så billig. Jeg fikk akkurat det jeg betalte for. 

Pluss all jobben.

Ikke var det spesielt hyggelig heller. Skarpt lys, endeløse køer og profesjonell vennlighet. Så derfor: Vil jeg ha noe som virkelig er både billig og bra, handler jeg Finn.no. Eller på auksjon. Da får jeg gode ting, av og til er de også unike, til en brøkdel av verdien.  

Har møblene sjel?

Jeg tror Ikeas tafatte møbler handler om mangel på sjel. Du masseproduserer ikke et møbel som skal selges billig over hele verden ustraffet. Du kan ikke legge en vilje i utførelsen eller i materialene. Heller ikke blir det et personlig uttrykk om du skal tekkes alle. Det er som med posesuppe, den verken lukter eller smaker. Det er mat uten nerve. Ikea lager møbler uten liv. 

Brukte møbler, egne eller andres, forteller historier om du baretar deg tid til å lytte.

Slekters gang

Ingen forventer at møblene skal vare. Visst kan de resirkuleres, men slett ikke arves. Derfor takker mange loppemarkeder nei til Ikea. Det er ikke bryet verdt å bære møblene inn, for så å bære dem ut igjen etterpå. 

Denne stolen lå sammen med tre andre i en kontainer. Så ble de reparert og er nå klare for nye 150 år.

Men dette skal ikke handle om Ikea. De er der fordi noen ønsker det og Erna Solberg er en av dem. Erna handler på Ikea og forteller det til hele verden på sosiale medier. 

Men tenk deg følgende: Tenk deg at målet ikke var å opptre som "vanlige folk", men heller som en tidligere statsleder med visjon og refleksjon? En som har villet verden noe med sitt virke.

Hvor mange knappestøpere har vi igjen i Norge?

Neste generasjon

Tenk om den tidligere statsministeren hadde benyttet anledningen til å slå et slag for norsk håndverk. Eller for gjenbruk. Eller for verdien av kvalitet og yrkesstolthet. Tenk om hun hadde brukt sin nye rolle og status til å løfte frem neste generasjon? I åtte år har det handlet om sysselsetting, om bosetting, om vilkårene for norsk håndverk og industri, om konkurransebetingelser, om forholdet til Kina, til miljø og klimakrise.

Men nå?

Håndverk er visuelt, men det krever at øynene forstår hva de ser.

En av oss

Vel, nå er det slutt på de uforpliktende festtalene. Hun er blitt én av oss andre, en av folket. Hun mente egentlig ikke at vi skal kjøpe norske varer fordi de er gode, fordi det er bra for sysselsettingen eller miljøet. Eller fordi det innenlandske markedet er viktig. Eller fordi vi har et relativt renslig arbeidsliv som er regulert gjennom avtaler og tariffestet lønn. Det spiller ingen rolle om kommoden kommer fra Kløfta eller Guangdong. 

Ikke nå lenger. 

Så mye verktøy trengs for å produsere Disen Kolonials tradisjonelle hagemøbler. Malingen kommer i tillegg.

Ikke alle forunt

Det er ikke alle forunt å bestille møbler fra en møbelsnekker, sier du kanskje. Men Erna Solberg er ikke noen hvem som helst, verken sosialt eller lønnsmessig. Dessuten, dette har ikke nødvendigvis noe med inntekt å gjøre i det hele tatt. Det er fravær av verdier, men særlig av troverdighet. 

Gründeren

I stedet for IKEA kunne hun ha benyttet anledningen til å fortelle om den nyutdannede møbelsnekkeren som skulle lage hennes helt unike kommode og et skap som kunne romme både kjoler og skjørt. Erna kunne gitt et ungt menneske en mulighet til å bli en vellykket gründer. Hun kunne brukt sin posisjon til å løfte frem en representant for neste generasjon. En som både våger og vil. Som med krum nakke investerer i eget verksted og maskiner. 

Det skal håndlag, tålmodighet og flid til om resultatet skal bli bra.

En statsminister

En tidligere statsminister i Norge er ikke noen hvemsomhelst. Ikke nasjonalt, ikke globalt og heller ikke i Bergen. Hun har ledet en av verdens sterkeste økonomier. Et land som hver 17. mai kler seg opp i sine bunader som nå kan havne på UNESCOs liste over immateriell kulturarv fordi håndverkskunnskapen som ligger til grunn for tradisjonen forvitrer. 

Det er ingen selvfølge at norske bunader fortsatt skal lages i Norge om vi lar være å ta grep. Hattemaker, knappestøper, gullsmed, sølvsmed, skomaker, syersker og brodøser. Tekstilhåndverk i Norge sysselsetter ofte kvinner og betales langt under den verdien deres arbeid og kvalifikasjoner burde tilsi.

Detalj av mannsbunaden.

Mannsbunad fra Hedemarken

Husfliden Hamar relanserte nylig en mannsbunad fra Hedemarken. Den er et klenodium, utviklet og rekonstruert av Odd Arnfinn og Helga Tømmerholen i Løten. Nitidige undersøkelser, lange kvelder, tålmodighet og etterrettelighet lå til grunn for arbeidet som første gang ble presentert i 1986. Den er et livsverk etterlatt oss fra noen som aldri ga opp. Som mente at dette var viktig for folk og land. 

Sting for sting. Det er måneders arbeid bak en bunad.

Unge bunadstilvirkere hos Husfliden fører nå Tømmerholens arbeid videre. Det er håndsøm og atter håndsøm, timer med nål og tråd. Den vil koste et sted mellom 80 000 og 100 000 kroner, men til gjengjeld varer den i generasjoner. Plaggene kan legges ut og inn, repareres og suppleres fordi kvaliteten er enestående og fordi det finnes folk som fremdeles mester håndverket.

Hva var det hun gjorde?

En tidligere statsminister har en unik mulighet til og bli sett og hørt. Til å sette dagsorden. Til å sette fokus på grunnleggende verdier som er viktige i et samfunn. Men var det det Erna gjorde torsdag kveld?