Kjøkken, bad og glassveranda

Det regner ikke. Det høljer. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Bestillingen til arkitekt Geir Dingstad begynner å ta form.

Tydelig bestilling

Jeg må sammenfatte alt jeg har skrevet, tenkt og sett i løpet av sommeren. 

Ring, ring

Vi har snakket sammen flere ganger på telefon den siste tiden. Bestillingen må være tydelig. Visst skal det være rom for tvil, men også den må være synlig slik at vi kan diskutere løsninger. For en som er glad i ordene kan dette bli en prøvelse. Jeg er en mester i å snakke meg ut på viddene, fylle tekstene mine med digresjoner og betraktninger som har en fragmentarisk tilknytning til det egentlige temaet.

Arkitekt Geir Dingstad kom på befaring i sommer. Nå skal sommerminnene bli til konkrete byggeplaner.  

Rydde

Først det helt overordnede, jeg må ha et tilbygg som gir meg mulighet til å ha det ryddig. Inntil ganske nylig var de nye loftsrommene mine eksemplariske. Alt på sin plass og og ikke for mye noe sted. Personlig preg, ja. Overlesset? Nei.

Det siste lasset med mors vinballonger. Men det krever sin plass når det ikke skal avhendes. 

Men nå etter at vi har ryddet og delt etter mor? 

All ledig plass er opptatt med esker fordi jeg har hamsteren i meg. Mye var altfor godt til og kastes. Altså forsvant det ned i esker og inn på kottene. Du kjenner deg sikkert igjen. Forrige generasjon hadde det plantet i seg, min egen generasjon står midt oppi en klimakrise og snakker varmt om sirkulær økonomi. Derfor blir både hjulvisper og filleryer med videre. Kontoret mitt er et katastrofeområde. Bilen er det samme. Maleverkstedet flyter. Jeg kan ikke fortsette slik, jeg vet. 

Dette er ikke mitt lager, men det kunne fint ha vært det. Trengselen er den samme.

Spiskammers og dekketøy

Min første bestilling er derfor at han må tenke lagring, altså skapplass. Smart oppbevaring. Skap eller til og med egne rom. Før i tiden bygget de hus med kott og loft. I dag er dette skrelt vekk fra de fleste byggeprosjekter, men jeg vil at han ser på oppbevaringsmuligheter i nybygget. Jeg kaller det det, muligheter for oppbevaring.

På 1950-tallet var en skikkelig husholdningskjeller fremdeles en selvfølge. Jeg har allerede to jordkjellere. I stedet for husholdningskjeller ønsker jeg meg er spiskammers. Ikke kjeller i nybygget, noterer jeg til Dingstad.  

Spiskammers

Et gammeldags spiskammers, for eksempel. Til kjøkkenmaskiner, gryter jeg ikke bruker til daglig, kakeformer og miksmaster. Ikke stort, men med hyller fra gulv til tak. Bestemor hadde et slikt. Jeg tror det var østvendt med et lite vindu som hadde myggnetting hele sommeren igjennom. Det luktet alltid emment der inne, men var ellers uhyre praktisk.

Dekketøy

Men også et veggfast anretningsskap. Hvor mange sausekopper har ikke fått nagg i nebbet sitt fordi det var trangt om plassen i skapet? Altså vil jeg at han tenker egne skap for dekketøy, smidig plassert der hvor du minst merker dem. På Sælid gård ved Hamar har de et eget rom for slikt også. Men det er langt fra Sælid til Nordengen, også i denne sammenheng.

Badeværelse

Dette har jeg tenkt mye på. Femten år uten innlagt vann har gjort meg besatt av tanken. Badet skal være minst mulig, men effektivt utnyttet til en servant og et badekar med dusjmulighet. Det er slik jeg lever i Oslo. Jeg sitter oppi karet og dusjer. Det går fint for Sjur på 57, men for Sjur på 82? Jeg vet det strider mot all fornuft, men det er nå jeg lever. Det er nå jeg kan sitte i badekaret, kikke ut på skogen, på skumringen, på solen som forgyller hagen med sine siste stråler og månen som stiger opp over horisonten. Altså vil jeg ha vindu(er) på badet. Med en vinduspost som er i høyde med badekaret. Vinduet skal vende mot nordøst. Servant og badekar skaffer jeg brukt. Det handler om ombruk og sirkulær økonomi. 

Men vaskemaskinen og varmtvannsberederen, hvor skal de stå? Jeg vet ikke. Dener foreløpig hjemløse. 

Garborgenes badeværelse var ikke stort. Det behøver ikke mitt heller å være. Men det skal ha utsikt og derfor vindu på høyde med badekaret. Christine Daae i bakgrunnen.

En liten tilleggskommentar: Jeg har intervjuet Tone Bratteli om hva jeg som gammel mann bør tenke på i forbindelse med nytt bad. Ikke så rent lite, viste det seg. Jeg kommer tilbake til den samtalen i et senere innlegg.

Separat toalett?

Jeg har tidligere sagt at jeg vil ha et separat toalett. Marie Fearnly anbefalte det varmt i Lev livet lettere (1938). Hun tenkte nok først og fremst på hygiene, men jeg har mine egne greier. Jeg kan ikke utstå doseter som er varme etter forrige besøk. Ikke lukten heller. Min gamle utedo, derimot, den som mange besøkende kvier seg i det lengste for å avlegge et besøk, den synes jeg er praktfull. Når rosene blomstrer utenfor i juni sitter jeg med åpen dør og nyter synet. Altså vil jeg ha et vindu på do. Lite? Nei, hvorfor det? Utsikt fra do forskjønner livet. 

Separat toalett er ingen nye oppfinnelse. Her fra et rivningshus på Hamar fra 1948.

Men dersom separat toalett er svært fordyrende skal han vurdere å smelte bad og toalett sammen. Jeg er ingen krøsus og hvem kjenner morgendagens økonomiske realiteter?

Kjøkken

Jeg skriver dette i ledige stunder mellom en dateringsundersøkelse, relansering av mannsbunad fra Hedemarken, empireovn fra Valdres, hagemøbler som skal males og sendes og, ikke minst, artikler som skulle vært ferdige for lengst. 

Er det ikke det ene som venter, så er det det andre. Her hagebenker kopiert for et lysthus på Hedemarken.

Jeg lever av mangesysleri. Hele mitt liv handler om å forflytte seg, enten mentalt eller fysisk. En tradisjon forteller at jeg har taterblod i årene. At rastløsheten ligger meg i blodet og at friheten er en livsbetingelse. Kan hende er det sant, kanskje ikke. Jeg tror det første. Det er i så fall på morsiden jeg må lete etter forklaringen. 

Kjøkkener finnes i alle hus. Her er et fra Stavangerkanten. Ganske urørt siden det ble innredet på 1920-tallet.

Nordengen skal derfor bli min "base". Det var det de kalte det på 1980-tallet, jappene som alltid var så travle og lot seg intervjue i glossy magasiner om karriere og livsstil. Men Nordengen skal først og fremst bli et hjem. Et sted å vende tilbake til. Et sted der tiden går saketere enn i verden utenfor. Et hus med egne lukter og lyder. 

May Linn Clement 

Helt siden høsten i fjor har jeg tatt vare på tre nummer av ukeavisen Dag og Tid. May Linn Clement som tegner for avisen, skrev så morsomt om veien til sitt nye 50-tallskjøkken. En skikkelig retro innredning, men praktisk i forhold til vår tids behov. Jeg saumfor tekstene hennes for gode råd.

Tre artikler skrev May Linn Clement om veien til sitt nye kjøkken i Dag og Tid. Nå er det min tur.

To innredninger

Ikke for å skryte, men jeg sitter selv med to hele innredninger fra et rivningshus på Hamar. Altfor lave benker og skikkelig slurvete malt på 1990-tallet. Men ellers? Dønn solide, skikkelig håndverk og materialer. Nyere beslag og knotter, men det lar seg fikse.1950-tallet hadde klare oppfatninger av hva som var et hensiktsmessig kjøkken. Og det var lite jåleri. 

Den ene kjøkkeninnredningen før demontering.

De ble demontert og lagres på låven til Ida i Løten. De er i heltre, opprinnelig plassbygd med skråskap og skyvedører. Jeg ønsker å gjenbruke dem helt eller delvis. Med en møbelsnekkers kjærlige hånd og min egen linoljemaling skal de gjenoppstå i fornyet prakt. Jeg tok med zinken også, men har i tillegg en fra naboens leilighet i Oslo. Den er fra 1930-tallet og passer kanskje dårlig. Jeg vet ikke. Men Fridtjov var en så hyggelig nabo like til han døde. Kan vi fortsette naboskapet på mitt kjøkken, blir jeg mindre alene. Jeg som skal bli 82 år må sikre meg et arsenal av minner mens jeg enda står oppreist.

Og her er den innredningen som kanskje passer best til mitt formål. Men tilpasses må den uansett. 

Jeg skriver gjenbruk av overskap og kjøkkenbenker. Hva mer?

Glassvegg

Det skal være et lyst kjøkken. En gang så jeg en fransk film med handling fra Algerie hvor en glassvegg med dobbelte dører skilte to stuer. Det ga en lys og luftig leilighet. Elegant, vil jeg si. Jeg har sett det samme her hjemme også, sist på Matkvartalet i Hamar sentrum hvor kjølerommet med grønnsaker ligger bak en slik vegg. Altså lar en glassvegg med sprosseinndeling og dobbelte dører seg skaffe på Hedemarken også. 

Jeg er en kraftkoker av rang. Med kjeler som putrer i timesvis. Glassveggen er svaret siden tilbygget skal ha to hovedrom som er nært forbundet med hverandre og trenger gjennomlys. 

Stort eller lite kjøkken?

Jeg må tenke mer på kjøkkenet. Jeg er vant til mitt funkiskjøkken i Oslo. Det er seks kvadratmeter stort og fungerer aldeles utmerket til sitt formål. Det er bare en hake ved det, det ble tegnet i husmorens gullalder. Det var aldri meningen at flere skulle oppholde seg der inne. Nå derimot er kjøkkenet blitt både stue og spisestue hos folk. Jeg hører hva arkitekt Dingstad tenker om saken, men skriver at jeg må ha plass til kjøleskap og komfyr og at han setter av plass til oppvaskmaskin, selv om jeg ikke vil ha det. Ikke nå, i alle fall. Men hva med Sjur på 82? 

Dessuten vil jeg ha en takhøyde som gjør at jeg kan vaske taket. Jeg er gammeldags, og en såpeforhandler som meg må vaske for egen dør. Vaskbare flater er et must på en kjøkken. Der er jeg helt på linje med 1930-tallets tenkning.

Og til slutt en utgang til en terrasse mot sør. Dørene har jeg allerede fra et 1950-talls hus hvor snekkeren nettopp hadde byttet dem ut. Fine, dobbelte dører.

Det er ingen grunn til å knipe inn på takhøyden. Her fra Valstads hus. 

Det store rommet

Likevel, det er måltidet som er viktig, altså bør de tilstøtende rommene til kjøkkenet vies oppmerksomhet og plass. Glassverandaen. Og det nye soverommet nede som skal romme det samme som det nye loftsrommet oppe. Altså sove, leve og spise i ett og samme rom.

Vinterstue og sommerstue

I det gamle bondesamfunnet var det mange steder i Norge vanlig at gårdene hadde en varm og lavloftet vinterstue og luftigere sommerstue. Når våren kom, flyttet de bare over gårdsplassen. Det liker jeg. Fremtidens reiseliv kommer til å se ganske annerledes ut enn det vi har vært vant til å se nå. Altså får jeg bevege meg rundt i eget hus i stedet for ut i verden. Om vinteren vil jeg sove nede, men ved påsketider flytter jeg opp og sover der hele sommeren. 

– Besøk Asker museum, sier jeg til folk. Otto og Tilla Valstads hus er noe helt for seg selv.

En seng er ingen skam

Soverommet nede skal ikke bare romme en seng, men også stoler og bord fra dagens spisestue. Og jeg vil ha en ovn der inne, men ikke noen murt pipe. Dessuten et par lenestoler og et skrivebord. De andre rommene skal ikke utkonkurreres, så det er spise- og sovefunksjonen som er det viktigste. Dessuten bør det være godt med veggplass. 

En seng kan være så mye. Hos Skredsvigs i Hagan er den plassert i gangen utenfor badet.

Og sengen skal ikke stues vekk og skjules. Snarere være til stede, gjerne være godt synlig og ta seg ut. Før i tiden kunne senger være møbler en viste frem og la stor omsorg i. Tenk på skap-og himmelsengene, og de kunstferdige sengeteppene og alle åklærne. Jeg vil ha alt dette tilbake. Altså god plass til sengen.  

Et fargesterkt åkle gjør ingen skam som sengeteppe.

Til himmels?

Det skal være høyt under taket i dette rommet. Gjerne helt opp til mønet. Luftige rom kompenserer gjerne for manglende kvadratmeter i grunnflate. I gavlveggen vil jeg ha dører som vender ned mot skogen, som slipper sommernatten inn i rommet og lar vårsolen jage kulden. De skal være høye og ha glass i seg. I alle fall delvis. 

Et atelier handler mye om ideelle lysforhold. Derfor oppleves rommene også som gode å oppholde seg i.

Er det mer å si om dette rommet? Både atelieret til Kittelsen og Valstad er forbilledlige. Det er godt lys i dem, fin takhøyde og raust med plass. Jeg illustrerer med et par bilder.

Glassveranda

Jeg må ta en pause. Tre timer intensiv skriving går på bekostning av noe. Andre oppgaver haster. Men glassverandaen rekker jeg. 

Otto og Tilla Valstads hus med det lille utbygget til venstre for atelieret. Om det ikke er en glassveranda i ordets egentlige forstand, gir det ikke bare rikelig med lys inn, men også en rom for en hyggelig arbeidsplass (se under).

Når sommerkvelden er lys, søker vi alle ut. Vi trekkes som lyset. Plantene strekker seg etter det. Innsektene tiltrekkes av det. I tusenvis av år har Nordens folk feiret denne årstiden. Men med dagens klima og ikke minst det vi har i vente, er glassverandaen likevel en god idé. Den kom på 1800-tallet når glassproduksjonen ble industrialisert tilstrekkelig til at prisene på vindusglass ble rimeligere. Med sveitserstilen ble den fullstendig inkorporert i arkitekturen sammen med karnapper og alskens tårn og takutspring. 

Glassverandaen er litt ute og litt inne, men den forlenger sommeren med flere måneder. Og taket med trådglass gir et fint overlys. Det er en idé jeg tar meg videre til Dingstad.

Er det noe jeg virkelig har festet meg ved, så er det kunstnerboligens verandaer. De er rause og er reist med et blikk for livet selv. Ikke minst Garborgenes Labråten må jeg trekke frem. Der ble sommermaten servert direkte fra kjøkkenet gjennom vinduet til verandaen utenfor. Hos Kittelsens i Hagan er det også god plass på verandaen, men den er ikke glasset inn. Kanskje trengte de det ikke, kanskje strakk ikke økonomien til. 

Arne Garborgs glassveranda i andre etasje på Labråten.

Og her den gjestmilde verandaen i første etasje ut mot gårdsplassen. 

Til Dingstad er bestillingen en sørvendt glassveranda. Jeg har gamle vinduer av ulikt slag som kan brukes. Vinduene skal kunne åpnes og en liten del av den bør være isolert slik at pelargoniene kan leve godt gjennom vinteren. Utenfor skal det være en lun terrasse. Hellene har jeg allerede på paller. Gjenbruk, selvfølgelig.

Er det mer?

Ganger og korridorer

Det finnes én yttergang i Nordengen, det er alt. Jeg liker ikke ganger og korridorer. Jeg vokste opp i 60-tallshus på Hamar der soverommene lå langs en endeløs gang. Det så ut som et pensjonat og var slett ikke hyggelig. Og plassen var ikke til noe annet enn å leke mørkgjemsel i. 

I gamle hus henger rommene ofte tett på hverandre, slik som her på Bekken i Stange.

I Nordengen derimot, avløser det ene rommet det andre og alle kvadratmeterne innendørs har en funksjon. Det vil jeg videreføre. Derfor skal det gamle og det nye knyttes sammen på en slik måt at det blir bruksareal og ikke bare en transportetappe. Gjerne som en del av kjøkkenet eller glassverandaen. I så fall bør den være romslig nok til et bord og noen stoler.

Trinn opp eller ned

For Sjur på 82 år kan trappetrinn bli en utfordring. Blant mennesker over 65 år skjer seks av 10 ulykker i hjemmet. Jeg kan fort bli en av dem, men nå, nå mens jeg skriver dette, er jeg fremdeles rørlig. Jeg tenker at den dagen jeg ikke lenger kan gå trapper, den dagen skal jeg heller ikke bo i Nordengen. I mellomtiden vil jeg ha spenningen som noen trinn kan tilføre et rom. Hvor det blir, er opp til Dingstad. I det hele tatt vil jeg ha et hus som overrasker, som erter øynene og pirrer nysgjerrigheten. Ikke bare hos barn, men også hos voksne som mener de har sett og opplevd alt før. Jeg vil ha tilbake undringen og stemningen, mangfoldigheten og rikdommen som kunstnerboligene så ofte hadde i seg.

Trapper er farlig for gamle folk. Men jeg vil ha noen trinn likevel.

Ting som skal plasseres

Gjennom årene har det samlet seg opp saker som jeg har tenkt jeg ville få bruk for en gang. Nå er muligheten kommet. Det er en veggfontene og en medaljong i keramikk. Og fire trepaneler i mahogni som en gang kan ha kommet fra et interiør eller et skap, jeg vet ikke. Uansett, det er slike detaljer som gir et hjem overskudd og særpreg. Rislende vann utendørs har boliger hatt siden antikken. Ikke i Norge, men rundt middelhavet. 

Panelene har ikke noe med Nordengen å gjøre, men det er de ikke alene om. Kan vi få plassert dem i tilbygget?

Rislende vann

Som arkeologistudent dokumenterte jeg fontener i Pompeiis privathus. Det var da jeg fikk øynene opp for fontener. Rislende vann virker beroligende og i Pompeii hadde de i tillegg en svalende funksjon. Klimaendringene vil gjøre det varmere i Løten også. Og det vil skje i min levetid. Hetebølger og tørkeperioder blir vanligere. Klimaet kan jeg ikke gjøre så mye med, men konsekvensene kan jeg mildne. Altså en fontene på veggen. 

Kan de, så kan vel jeg også? Jeg har en gammel veggfontene liggende. Og jeg er ikke alene om å like lyden og synet av rislende vann. Her fra Palmehaven i Trondheim,.

Men ute eller inne? På Britannia Hotel i Trondheim har de fontene inne i Palmehaven. Kan ikke jeg ha det samme? Jeg hører med Dingstad.  

En liten skisse foreligger allerede fra Dingstads hånd. Rablet ned, som han sier, etter besøket i sommer.

Noe mer?

Hvor stort skal jeg bygge? Jeg har sagt inntil 50 kvadratmeter. Det må være edruelig og gjennomførbart. Utover det skal vi tenke miljøvennlig og antikvarisk. 

Apropos klimaendringer, hvordan skal jeg som husbygger møte dem? NRK sendte nylig en værmelding for året 2050, se https://www.nrk.no/klima/kommune/3412 . Det er ikke sikkert at jeg er med lenger da, men tiden fremover vil uansett bli varmere og våtere, men i perioder også tørrere og med flere besøk av innsekter og gnagere enn vi er vant til. Geitvamsen har allerede vært på besøk. Så hvordan forholder jeg meg til klimaendringer i fremtiden? Jeg må finne én som kan gi meg råd.

Solcellepanel på taket. Fra middelaldergården Sygard Grytting i Gudbrandsdalen

Men hva hvis ...?

Men hva skal jeg svare når han spør mer detaljert om gulv, vegger og tak? Keramiske fliser på badet eller ikke? Tømmerlaft eller bindingsverk? Solceller på taket? Jeg har tenkt, men ikke konkludert. En ting av gangen. Det pleier å gå bra. 

Hus er historie. Her fra Christiania Seildugsfabrik hvor keramiske fliser gjemte under linoleumsbelegget på toalettet.

Sendt

Men nå poster jeg denne til Dingstad. Så får vi se om ønsker og forslag lar seg innfri innenfor de økonomiske rammene jeg har til rådighet. 

Og jeg må huske å be ham om et overslag på omfanget av hans arbeid.