Den første natten

Solen sender sine siste stråler over skogen. Jeg prøver å overbevise folk som elsker havet om at skogen gir den samme følelsen av tidløshet og ro. Ikke alle følger meg.

Hvordan det kjentes? Tja, hva skal jeg svare til det? 

Jeg blir over!

Det skjedde litt impulsivt. Jeg vasket kjøkkenet utover ettermiddagen. Ryddet tingene på plass igjen etter byggearbeidene og århundrets museinvasjon. Alt ble rengjort. Det tok mange timer. Været var både varmt og lummert. For hver time som gikk ble veien tilbake til Hamar lengre. Med en ost, litt knekkebrød og en vannflaske i skapet, tenkte jeg; jeg blir. Jeg blir over. Kjenner litt på hvordan huset fungerer nå etter alt som er gjort. 

Trærne utenfor sørger for at soverommet alltid ligger i et tussmørke. Dessto finere er det å kikke ut gjennom det nye vinduet på loftet. 

Det gamle soverommet mitt sto allerede klart med oppredd seng. Nyvasket, det også. Ute blåste det av regnet, på Hamar var det ikke noe som ventet og en natt måtte uansett bli den første her, også i år. Vanligvis flytter jeg inn til påske, nå skrev vi 29. juni. Tirsdag 29. juni. Mens det tordnet i det fjerne noterte jeg i notisboken: "Første natt i Nordengen 2021, tirsdag 29. juni. Gråvær, mulig torden."

Et hjem?

Jeg trakk et lettelsens sukk over å slippe Hamarturen. Det var en liten beslutning, men den ga meg likevel en slags avklarende ro. I stedet for å starte bilen kunne jeg sette meg ned. Se meg rundt, betrakte de siste dagenes jobb med å bringe loftet ut av kaos og inn i noe jeg kan se på, undre meg over og slå meg til ro med. Noe som er umiskjennelig mitt, skapt av meg for det livet jeg har. Et sted jeg kan kalle et hjem. Men hva er egentlig det?

I overgangen juni/juli er det som om hagen i Nordengen eksploderer. Særlig når vi opplever slik varme som nå.

Rosenbad

I overgangen juni-juli er hagen her på sitt aller vakreste. I sommernatten sover huset på en blomsterseng. Jeg kunne like gjerne ha døpt Nordengen til Rosenbad, slik de har gjort i Stockholm. For så mange velvoksne Hurdalsroser er det som omkranser huset, særlig mot øst og vest. Og jeg planter stadig nye som skal forsterke inntrykket. Det er viktig å ha noe å glede seg til, noe å vente på, noe du kan invitere andre til å se. Sesonger preger norsk matkultur, men også i hagene skal årstidene merkes og markeres. 

Det er særlig opp mot veien at rosene er plantet for å skjerme verandaen.

I Washington DC har de kirsebærblomstringen sin. I 1912 fikk USA 3000 kirsebærtrær i gave fra Japan. De blomstrer i mars-april. Årlig kommer det hundretusener av besøkende for å se trærne som etter hvert er blitt tilegnet en egen kirsebærblomstringsfestival. Jeg lurer ofte på hvorfor norske byer ikke heller satser på slikt, i stedet for kostbare kulturbygg og signaturarkitektur som likevel ikke utmerker nevneverdig.  

Surr, surr

På dagtid høres hagen ut som et ventilasjonsanlegg. Innsekter surrer mellom grenene, og med dem kommer småfuglene som betrakter hagen som et formidabelt matfat. På kvelden stilner det av, men da begynner blomstene til gjengjeld å dufte. Å gå gjennom hagen ved midnatt er en bedøvende opplevelse om det er vindstille. 

Hurdalsrose, Moelvrose, Prestegårdsrose, kjært barn har mange navn.

Arkitekten, Geir Dingstad, poengterte så tydelig at alle hus skal ha sine egne lyder og lukter/dufter om de skal kjennes som riktig hjemme. Lukter som du bare forbinder med huset ditt. Han snakket om det løst kittede vindusglasset som klirrer lett når vinden berører det. Og trappeknirk og dører som roper i hengslene. Og altså dufter.

Det fine med Geir Dingstad er at han er opptatt av alt det som gjør et hus til et hjem, men som ikke nødvendigvis kan tegnes.

"Hjemmet"

Jeg må nevne kunstneren Gerhard Munthe (1849-1929). I dag huskes han kanskje først og fremst for sin dekorative kunst, og er du nysgjerrig på ham skal du vite at Nasjonalmuseet har laget en liten utstilling du nå kan kan se på Teknisk museum i Oslo. 


Fargene hans har jeg alltid likt, særlig den blå og den gule. Den siste gnistrer det av. Men også hans ideer om hva et hjem skal være, er verd å merke seg. "Det er", skriver han i 1913, "skrevet mange Bøger over dette Emne, men hvad jeg har læst er helst om rene Herskabsboliger og Arkitekturbetragtninger med stærk udenlandsk Smag, som fremholder en Fællesskablon istedet for at hjælpe det Personlige. Selv hvad der er skrevet hertillands lader mig helt kold og uinteressert, fordi det ikke appelerer til norsk Liv og norske Forholde, men virker som Import". Kunne ikke dette vært skrevet i dag?

Kanskje er det som dekorativ kunstner vi husker ham best i dag. Gerhard Munthe tegnet hele interiører, slik som denne stolen fra det berømte Eventyrværelset på nedbrente Holmenkollen Turisthotell.


Munthe lot seg inspirere av bondekulturens fargebruk. Her fra et annet prosjekt jeg er involvert i på Stange fargeundersøkelser avdekket denne blåfargen. 

Nips er fy

Han fremhevet at hyggen, den trives best i hjem der nøysomheten og måteholdet råder. "Det gjelder her som ellers at være endetil og ikke pynte seg med laante Fjær". Jeg nikker gjenkjennende mens jeg skriver dette. Og videre; han misliker overfylte bokhyller, for mange potteplanter og for mye gardiner som stenger lys, luft og utsikt ute. Nips er fy, mens personlighet og særpreg skal være ledetråder i innredningen Og klokt konstaterer han at når "saa mange søger til Antikvitetshandleren efter hyggelige, hjemlige Møbler, kalder mange det en Sygelighed." Og litt lenger ned i teksten: "Faa Ting skaber mer Sindsro og taler hyggeligere til os end det gamle Chatol fra Bedstefars Tid eller et Kobberstik, som man mindes helt fra man var liden." Kunne jeg skrevet dette selv? Yes, med tre utropstegn!

Munthe i svart-hvitt. Det var slik han hadde det, men den som kjenner maleriene hans fra hjemmet Villa Levveld på Lysaker, vet at fargene hans var fulle av kraft.

Pass hodet!

Men tilbake til Nordengen: Jeg satte meg i en stol og så sommernattens skumring komme. Dette er også en måte å bli kjent med huset på. Sitte ned eller vandre rundt på gulvet, lage seg stier gjennom rommene, avgjøre om det kjennes naturlig å gå der jeg går eller om noe står i veien. På loftet er dessuten takhøyden et poeng i seg selv. Det er lett og skalle borti, så det er litt forutbestemt hvor alle over meter'n kan bevege seg. 

Litt oppfinnsomhet

Jeg har hentet ideen til innredningen fra interiørarkitekt Tone Harr Lind. Hun har selv et soveværelse med balkong, sofa, lenestol og en peisovn. Hun kan ligge i sengen og se ned på Follebu kirke i Gausdal eller bort på den sprakende ovnsvarmen en kald vintermorgen. Det gir en annen start på dagen enn bare å kaste seg ut av sengen og inn i dusjen. Jeg tar ideen hennes, men kopierer henne ellers ikke. Litt oppfinnsomhet, en ovn, et par stoler og noen ekstra kvadratmeter er det som behøves, og jeg har skaffet alt til veie. 

To stoler

Vi begynner med stolene. Borte ved viftevinduet der snekker Sveinung festet bordplaten til vinduskarmen, har jeg plassert to gamle lenestoler. Platen er slått ned, men kan slås opp om jeg trenger arbeidsplass. 

Den er lett som en fjær, fyller lite opp og er fabelaktig å sitte i. Men det trengs et saueskinn som buffer mot spilene.


Ikke gamle karen, men blikkene klistret seg til ham allerede.

Bambusstolen er fra 1950-tallet og stammer fra fars ungkarsliv. Det livet jeg ikke vet så mye om og som jeg bare forbinder med utrevene bilder i fotoalbumene hans. Far var, i likhet med brødrene sine, en smukkas som ung. En smørasjett som trakk til seg damer med rød leppestift og bølgende, langt filmstjernehår. 

Damene som forsvant ...


Hva vi har produsert i dette landet gjennom årene. Manillamøbler fra Bergen.

Bambusstolen er underlig nok av norsk fabrikat, på merkelappen står det i alle fall P. Flo kurvmøbelfabrikk, Bergen. Den stoppede lenestolen med springfjærer i setet, stammer også fra ham, eller retter sagt fra tanten som het Olga. Den er god å sitte i, selv om det synger i fjærene. Om jeg skal dømme etter formen, tipper jeg den stammer fra 1930-tallet. For dem begge gjelder det at det ikke er nostalgien som har brakt dem i hus, snarere at de forholdsvis nette av utseende og dessuten gode å sitte i. Men bambusstolen vil trenge et saueskinn om jeg skal holde den ut i lengden. 

I hele min oppvekst var denne lenestolen aldri annet et til overs og til bry. Nå har Olgas gamle stol fått sinn selvfølgelige plass under skråtaket. 

Langs veggene

Ingen ting skal sperre for gjennomlyset fra vinduene på loftet. Med andre ord, det blir ingen gardiner. Munthe ville ha vært enig i det, tror jeg. Dagslyset er en av de store vinningene jeg har fått ved å gjennomføre dette byggeprosjektet. Møblerer jeg langs veggene, stjeler heller ikke noen av dem dagslys. Og det temmelig pompøse sengegjerdet  som nesten deler rommet i to, er gjennombrutt og minner om jerngitter fra sydligere egner, hvilket det også er. Mot arken skaper det bare en dekorativ brytning i et ellers langt rom.

Sengegjerdet ser du tvers gjennom og i skumringen tegner det seg et fint mønster i motlyset.

Arkitekt Arnstein Arneberg (1882-1961) skrev ett eller annet sted at den tradisjonelle måten å møblere på i Norge nettopp var langs veggene. Det er mulig han har rett i dette, men min erfaring i Nordengen er at ovnen og lyset er mest bestemmende. Om sommeren søker jeg mot vinduene, mens utover høsten trekker jeg stolen stadig nærmere ovnen. Vedovnen er vinterhjertet i et gammelt hus.

Solør-ryaa er stykke gründerhistorie og kvinnehistorie fra Våler i Solør. Men også et eksempel på hvordan du kan fornye en tradisjon, i dette tilfelle den tradisjonelle fillerya. I 1955 startet Else Astrup hjemmeproduksjon av slike ryer. De ble svært populære og mer enn 100 000 av dem ble produsert og solgt til store deler av verden. 

Tekstil

Jeg liker tekstil, ofte i betydningen husflid. Åklær i gilde farger luner. Tekstilene bestemmer i grunnen hvem jeg velger meg som inspirasjonskilder til Nordengen. Hulda Garborg vevde og broderte. Strikket og sydde også sikkert. Gerhardt Munthe tegnet mønstre til store kartonger som billedveveren Frida Hansen virkeliggjorde. Så får vi se hva de andre kunstnerhjemmene har å by på. Men tekstil og husflid var et sentralt element i innredningen hos mange av dem. 

Natten er mild mot søvnløse sjeler i Nordengen. Men de tviler på mine forsikringer.

Sovet godt?

Hvordan ble natten? Jeg har venner som sover dårlig. Som vrir og vender seg gjennom de lange timene, som plages av tanker og grublerier som aldri tar slutt. Kom til Nordengen, sier jeg til dem da. La nattemørket, stillheten, den svale luften og suset fra skogen dysse deg i søvn. Helt sant. 

De tviler.

Lyset forfører

Selv er det lyset jeg husker best fra denne første natten. Døra ut til det gamle råloftet sto åpen, det har den aldri gjort tidligere. Plutselig virket også mitt eget søverom både større og luftigere. Lyset filtreres gjennom bladverket utenfor. Det gir en dus belysning, selv midt på dagen. Å se ut i to himmelretninger gir en følelse av frihet. 

Lyset, det som sommernatten lar smyge seg inn mellom grener og blader, var kanskje det jeg la merke til denne natten. Mitt egen soverom er blitt noe helt annet etter innredningen av loftet.

Dette hadde jeg ikke tenkt på tidligere, det at de andre rommene også ville vokse på at jeg innredet råloftet mellom dem. Dingstad derimot ville ha sett dette med en gang. Det er hele hans poeng; et hjem er så mye mer enn bare rom på rom. Han vil ganske slutte seg til Hulda Garborgs ord om at: "Som eit dikt skal stova vera kring mannen, syne at i den bur han og ingen annan; livande og livlaust i ein heilag heim for sjeli di."

Det er på tide å avslutte.  

Før det renner helt over her.