Hytter til himmels

En voksen kan si at dette er en morsom detalj. Et barn derimot lar seg blende av fargen, mønsteret og hvordan lyset spiller i glasset.

Er det frydefull lesning? NRK meldte torsdag formiddag at Løten er blant innlandskommunene med de høyeste hytteprisene. Og prisstigningen fortsetter. Kanskje til himmels.

Ut av byen, opp i høyden

Høsbjør Turisthotell ble planlagt og reist i jobbetiden og åpnet dørene i 1919. Det var en luksus vi ikke hadde sett maken til over Hedemarken tidligere. Utsikten var formidabel og komforten upåklagelig. Bygningen står fremdeles, men fasadene er i dag temmelig ribbet for all sin tidligere bollebarokk. Foto: Digitalt museum.

Jeg liker at folk endelig gjenoppdager Innlandet. Det er på tide. En gang fantes det rikelig med gårdspensjonater herover der byfolk leide seg inn, særlig i påsken og gjennom sommeren. Noen av dem, slik som mondene Solsveen gård ved Moelv, ble legendariske for sin atmosfære. Høsbjør Turisthotell i Furnesåsen ved Hamar, åpnet i 1919, var enda mer prestisjefullt. Det var i en klasse for seg. For ikke å snakke om funkisperlen Sjusjøen Høyfjellshotell som sto ferdig i 1938, med Norges første innendørs svømmebasseng. Men i tiårene etter krigen gikk det nedover, særlig da hyttebyggingen skjøt fart fra 1970-tallet. 

Sjusjøen Høyfjellshotell var en inkarnasjon av funksjonalismens ideer om det nye menneskets trang til  frisk luft, sol og friluftsliv. Bygningen er i dag revet. Foto: Digitalt museum.

Innlandet

Vi har ikke høye fjell og dype daler, men de slake åsene og den hvite juninatten finner du hos oss. Og de store skogene, tjernene du kan bade i under fullmånen, lyset over Mjøsa, jordbrukslandskapets mangfold og de uendelige fjellviddene som er like turvennlige sommer som vinter. Suset over furua er Hedemarken, ikke bare Prøysen.

Innlandets folk går for å være rolige, sindige og ettertenksomme. Fordi de er formet av landskapet som omgir dem?

Mens Gerhardsen bygde landet

Jeg er også vokst opp med hytte på fjellet. Seks kilometer på ski hver vinter fra nærmeste bilvei. Mens Gerhardsen bygde landet, bygde far seg et ungkarsrede i fjellet ovenfor Lillehammer. Stort sett med egne hender, tror jeg. Utgangspunktet var en tømmerkjerne fra Gudbrandsdalen som han delte med en hyttenabo. Beliggenheten var upåklagelig, men komforten var enkel etter vårt tids krav. Nesten som i Nordengen. Vedfyring og vann fra bekken et godt stykke unna. Og utedo i uthuset. Dette var 1950-tallet og jeg tror det var Forsvaret, eller mest sannsynlig tyskerne, som bidro med den okerfargede malingen.  Mange av materialene var nok også gjenbruk fra tyskerbrakker. Med barn måtte det bygges på og hytta ble litt større, men fremdeles temmelig oversiktelig. Han isolerte med fallskjermsilke i veggene. Gudene må vite hvem som ga ham den ideen.

Så mye dramatikk finner du ikke i våre fjell, men lyset og været, det har vi.

Spøkelseshistorier

Jeg husker den som hyggelig sted å være, selv om det tok flere dager før det var gjennomvarm i vinter- og påskeferiene. Om kvelden så vi på stjernehimmelen og telte hvor mange hytter det ellers lyste i nedover lia. Alle hadde parafinlamper og stearinlys, noen fikk utover 1980-tallet solcellepaneler og litt elektrisk lys. Men det ble aldri noe mer enn et beskjedent skinn fra små vinduer.. Fjellet fikk lov til å være fjellet med sin store svarte himmel og sitt gylne måneskinn.

Det var parafinlamper og levende lys det gikk i. Men det ga rom for spøkelseshistorier som utvilsomt var sanne ... 

Praktikere

De fleste hyttene var hjemmesnekkeri. I likhet med far tilhørte disse mannfolkene en generasjon som var vokst opp med hammer og sag. De var praktikere, akkurat som konene deres sydde gardinene selv, vevde filleryer og broderte puter. Hjemmefra hentet de med seg gammelt sengetøy og ledige møbler.

Fordelen med at årene går er at du ser verdien av kontinuitet tydeligere.

Trygg atmosfære

Av og til kunne slike hytter se ut som rene bruktmarkeder, men det hendte også at husflid og fine, gamle bondemøbler gjorde dette til en drømmeverden for barn som ellers var vant til 1960-tallets respatex og teakmøbler. Atmosfæren var trygg og hyggelig, hytta var et sted for historier, for mørke kroker, for stigespill og yatzi. Det var bare der de voksne måtte i døra å vente når det ikke var noen vei utenom utedoen på kveldstid. 

Hyttebarndommen min var avlagte klær og møbler som ikke fant nåde for 1960-tallets innredningsidealer hjemme.  

Barndommen

Hele min hyttebarndom besto av joikaboller, medbragt lapskaus og ertersuppe. Det var en egen verden, et annet landskap, en annen rytme, andre lukter og smaker enn hjemme. Det var der jeg hadde vannhjulet i bekken og stien til brønnen. Jeg vet for lite om det er disse hyttene og denne kulturen som nå prises så høyt. Men jeg tviler litt. Det var rikelig med frihet, men minimalt med luksus.

Det slår nesten aldri feil; er rennene dårlige og pipa gissen, betyr det gjerne at huset står tomt.

Sammenhengen

Poenget med dette er verken å mimre eller å skrive en historie om at alt var bedre før. Men det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke ser ut til å være noen sammenheng mellom det markedet som villig vekk betaler millioner for nøkkelferdige kataloghytter og alle da gamle husene som står og faller ned i norske bygder. Steder der stillheten, måneskinet og de mørke krokene fremdeles finnes. 

Gammelt tral eller et hus fylt med muligheter?

Hvor står tusenvis av gamle hus ensomme og forlatte, mens vi ser hyttefeltene ese utover verdifull natur? Hvorfor vil ikke grunneiere selge sine overtallige bygninger og hvorfor vil ikke hyttefolket kjøpe dem? Kan spørsmålene formuleres så enkelt som dette?

Et ikke helt uvanlig syn utover bygdene. Men denne låven skal det snart tas tak i.

Folkene fra byen

Og nå skal jeg legge inn et godt ord for steder som Nordengen. Slike eiendommer finnes i tusentall over hele landet. I 2019 ble det rapportert om at mer enn 30 000 småbruk sto tomme. Solide hus. Tomme hus. Velprøvde, innbodde, men mørklagte bygninger i gryende eller fremskredent forfall. Men det som er eierens dårlige samvittighet, er andres menneskers drøm. 

Dette er eiendommer som kan ligge vakkert til på (gjengrodd) kulturmark, som kan ha praktfull utsikt, som kjennetegnes av fremragende material- og håndverkskvalitet. Dette er hus som bare venter på og bli bebodd igjen, på den ene eller andre måten.

Grønsvea i Løten i september 2020. Da var arbeidene påbegynt. 

Bygningen var ikke på noen måte et nøkkelferdig hus, men lite kan måle seg med tilfredstillelsen ved å lære seg et håndverk, gjøre ting selv og se resultatene av det etterpå. Vinduet til høyre er nyrestaurert av eierene selv.

Dette er den andre bygningen på Grønsvea. Mye tyder på en mangfoldig og lang historie.

Grønsvea

Eiendommen Grønsvea i Løten var et slikt anlegg. To bygninger som eieren (Sverre Søgaard) ikke så seg i stand å ta vare på selv. Han solgte dem for en svært symbolsk sum (en krone stykket) på festet tomt til Harald Nissen, Grete Zahl Kvakland og datteren Tiril. Våningshuset er en praktfull 1700-tallsbygning i to fulle etasjer som var istandsatt etter alle kunstens regler på 1930-tallet. Men etter hvert kom den i forfall med omfattende råteskader og hærverk. Det ville ha sett temmelig mørkt ut for disse husene om ikke Søgaard hadde vært en så klok mann. 

Jeg husker ikke lenger hvor dette huset ligger, men jeg knipset et bilde får å ha som eksempel når jeg snakker om nettopp de mange, tomme husene.

Lys i vinduene

For det er ikke bare det at husene er reddet og at folkene fra byen har fått seg et velkomment feriested. To lokale tradisjonshåndverkere har hatt oppdrag der i månedsvis med å få bygningen på fote igjen, lokalpressen har skrevet om dem, det lyser i vinduer som i flere tiår har vært mørke og ødelagte.

Tradisjonshåndverkerne Morten Hjarnø (til venstre) og Christian Riis på Grønsvea i medbrakt arbeidsbrakke. Eier Harald Nisse står med ryggen til. Jeg står i døren og tar bildet.

Hele grenda har fått en vitaminsinnsprøyting, folk stopper, passer på, følger med og slår av en prat. Grønsvea er Løten på sitt aller beste; omtanke, hygge og hjelpsomhet. 

Nye folk i gamle hus betyr ofte kaffeslabberas og andre impulser for den som kommer og de som er der fra før. 

Nye universer

Og det er slik det gjerne er; nye mennesker i nabolaget betyr andre erfaringer, andre innfallsvinkler, andre levesett og nye universer. Gamle hus representerer en mulighet til å fornye seg som norske bygder så sårt trenger. For det finnes ikke noe mer mer nedslående enn å se på hus i forfall og mennesker som ikke vil. 

Selv hadde jeg knapt hørt om komposisjonsmaling før jeg jeg etablerte meg med Nordengen. Men læringskurven ble bratt og utbyttet stort.

Priser til himmels

I pressemeldingen fra Eiendom Norge kaller de prisveksten "historisk". Gjennomsnittsprisen på en fritidsbolig i Norge i 2021 er i skrivende stund 2,8 millioner kroner. Det er voldsomt, sammenlignet med hva hyttekulturen i Norge opprinnelig var. I Innlandet var gjennomsnittsprisen en del lavere, 1,5 millioner kroner, men fortsatt på vei oppover. Tenk om vi kunne kanalisert en del av dette over til de tomme husene, slik vi ser med alle torpene i Sverige?

Apropos kunstnerboliger, dette er Munchs hus i Åsgårdstrand. Enkelt innredet, men likevel med en atmosfære mange drømmer om at et gammelt hus skal ha.

Sørlandets skipperhus

For det var slik Sørlandets bygningsarv ble reddet da lokale eiere syntes de gamle skipperhusene var blitt noe gammelt tral. Byfolk rykket inn, og mange av dem satte husene og naustene fint i stand. De skapte sine ferieparadiser som siden har formet generasjoner av barndomsminner.

Trekkfulle idyller, det var det Sørlandshusene en gang var. Men i dag?

Taksten

Hvorfor er nye tømmerhytter så høyt priset, og gamle tømmerhus så lavt estimert? Hva er egentlig verdien av materialkvalitet, nye universer, tradisjonelt håndverk, enestående utsikt, kulturlandskap, en lang historie, skogsduenes kurring og syrinenes blomstring? Hva er prisen på et barns undring og minner som varer hele livet? 

Innlandets utsikt i høstskumringen. Av og til tenker jeg at akkurat dette har folk før meg i generasjoner også sett på. At det er en slags kontinuitet i utsikten også.

Jeg vet ikke. Etter fem måneder har jeg fremdeles ikke fått takstmannens vurdering. Fordi Nordengen er seg selv og ikke likt noe annet?

Aner ikke!.