 |
| Jeg flytter tingene fra det ene rommet til det andre. |
Du tror at huset er klart når den siste håndverkeren går ut døren, men det er da det virkelig starter.
Hittil har jeg sittet litt på gjerdet og kommentert andres arbeid. Jeg har sett karene jobbe, men utover å drømme, planlegge og kommentere, har min reelle innsats vært temmelig mager. Men nå?
 |
| Sveinung monterer det nye arbeidsbordet mitt. En forlengelse av vindusposten. Trenger jeg plassen til noe annet, slår jeg det bare ned. Men skal jeg male platen? |
 |
De nye bokhyllene plassert der hvor du ikke merker det. Det var et poeng for oss at de ikke skulle være finere enn loftet ellers.
|
Svetten siler
Det er 25 varmegrader og svetten siler. Blomsterbedene, det er titalls kvadratmeter av dem, roper på flittige hender. Det gror raskere enn jeg klarer å luke.
 |
| Hagen gror meg over hodet og først blant mange likemenn er rabarbraen. |
 |
Det er timer med hagearbeid. Nordengen er ikke et feriested, men en vakker arbeidskoloni.
|
Innendørs gjorde Sveinung seg ferdig for noen dager siden. "Sluttrensken", kalte han det. Da kom klaffebordet under vinduet på plass, dørene ble justert, dørvriderne reparert og bokhyllene snekret. Det var gjort på en dag. Men ikke minst; høvelbenken ble båret ut. Plutselig og endelig var loftet fritt for alt som ikke skal være der.
 |
| Det er like før høvelbenken til Sveinung demonteres og bæres ut. En milepæl. Først da trer rommet og plassen tydelig frem. |
Fem bøtter vann
Men hva kommer så? Vasken. Den endeløse vasken. Jeg snakket med Torill Løvstad i Molo Bygningsvernforretning om bordgulvet på loftet. Bruk linoljesåpe, sa hun. Den tar skitten. Det har aldri vært vasket der oppe. Det er hundre år med inngrodd skitt. Grove støvler som har trampet ut og inn. – Fukt gulvet med vann og hell etter med såpe, sa hun også. Og det gjorde jeg.
 |
| Først rydde, så koste, deretter støvsuge og til slutt vaske. Det tar liksom aldri slutt. |
 |
| Det som skal til er vann, såpe og kost. |
 |
Jeg var ganske raus med vannet når jeg fuktet gulvet. I etasjeskillet er det isolert med flis, og det tørker opp igjen. Deretter helte jeg på en skvett linoljesåpe.
|
 |
| Visst ser det vått ut, men gulvet tørker på en times tid. |
 |
| Vannet lyver ikke. Det ble beksvart etter noen kvadratmeter. |
– Bruk børste med naturbust og skrubb i vei, sa hun også. Kvadratmeter for kvadratmeter, fukt, skrubb og tørk av med en klut oppvridd i rent vann. Resultatet er overbevisende. Vannet ble svart og gulvet lysere enn jeg noen gang har sett det. Fem bøtter med vann gikk med.
 |
Det var slik det var. Rotete, mørkt, kvadratmeter som ikke var til verken nytte eller glede.
|
 |
| Dette begynner å minne om noe. Rommet har sin egen ro. |
Dårlig hukommelse
Det er sant når jeg sier at jeg nesten har glemt hvordan huset var uten arken. Mørkeloftet er som en drøm jeg har våknet av. Det var mørkt og rotete der oppe, men dette blir bare ord uten innlevelse. Nå er det lyset og utsikten som gjelder. Og de 25 nye kvadratmetrene jeg har fått til disposisjon og som skal møbleres med ting jeg stort sett har fra før. Gjenbruk. Det er det det handler om. Røffe vegger tåler inventar som ikke lyser nytt og lekkert. Røffe vegger skaper hjemmetrivsel fra første stol. Det gjelder bare å vise måtehold, stoppe i tide, ikke dynge ned. Dette skal være et rom å leve i, ikke et lager. Jeg har en hang til det siste.
Ovn
Så er det ovnen som skal på plass. En liten Jøtul. Murer Kjell Arne Olsen fra Romedal var den som tok pipene i Nordengen i 2005. Nå er han tilbake. Ingen av oss husket om vi rev lecapipa den gangen eller om vi bare kamuflerte den med tegl. I dag ser du teglstein hele veien opp til over tak.
 |
Olsen pusser på pipa. Der hvor han murer gikk det egentlig en takbjelke.
|
 |
| Sannhetens øyeblikk. I 2005 kledde vi pipa med teglstein i stedet for å bygge en helt ny pipe. |
I 2005 var det to faktorer som avgjorde saken. Utseende og økonomi. Lecapipa så ut som en strutsehals som stakk opp over mønet. På et gammelt fotografi og etasjeskillet så vi hvordan dimensjonene opprinnelig hadde vært. Vi fikk fatt i gammel teglstein fra et bryggerhus og engasjerte Olsen. Men opprinnelig, bare så det er sagt, har det vært en natursteinspipe her, men den må ha blitt revet på 1970-tallet og ligger som en røys nedenfor verandaen.
En strutsehals
Olsen boret seg inn i pipa og avdekket at teglsteinspipa er bare juks. Kjernen er leca. Vi tenkte vel som så den gang at hvorfor rive noe som fungerer? Det spiller ingen rolle, bortsett fra at rene teglsteinspiper magasinerer varme, mens min pipe er like kald uansett hvor mye jeg fyrer. Vi var to om å løfte ovnen på plass.
 |
Olsens praktfulle støvsuger. Et vidunder som dro med seg alt av murstøv og sagflis.
|
 |
| Ovnen er ferdig montert. Gulvet er vasket. Byggeplassen blir fjernere og fjernere. |
Men Olsen har også en praktfull støvsuger. Mitt råd: Skal du i gang med et slikt prosjekt, skaff deg en som suger skikkelig. Helt alvorlig. Min vanlige Volta holdt på kollapse, mens Olsens vidunder av en Nilfisk renset alle overflater for støv, men ikke minst sagflis mellom gulvbordene. På et blunk dro jeg over gulvene, alle vegger og vindusposter, alle hjørner og gerikter.
 |
Jeg sorterer nøye og legger alt i hver sin haug. Det var igjen mer glassvatt i veggene enn jeg var klar over.
|
 |
| Det blir jord til slutt. Det er trillebårlass på trillebårlass med mose, maurtue og kutterflis. |
Hauger for seg
Men rydding gjenstår utendørs også. Jeg graver meg daglig gjennom haugen av kapp, flis, mose, gamle maurtuer, panelbord, glasskår, zinkblikk og papp. Sorterer det i hauger. Den gamle isolasjonen kjører jeg på dynga hvor den kan bli til jord. Kapp av takstein bruker jeg som fyllmasse i grusganene, det lille som har dukket på av glassvatt har jeg lagt i en haug for seg, metallavskjær og glasskår det samme. Hva mer finner jeg? Plast. Og det er urovekkende. Ørsmå hvite biter som musa har dratt det med seg inn i veggene for å bygge bol.
 |
| Små biter, men lett å skjære seg på om det blir liggende på bakken. |
Til å begynne med trodde jeg det var høvelspon og gjorde ikke noe nummer ut av det. Men så fant jeg et litt større fragment. Plast. Hvit plast, flortynn. Foreløpig er det en grov håndfull, og det ligger ikke bare i haugen, men også ellers på eiendommen. I gresset ser du den ikke. Klarer sauene å beite uten at plastbitene følger med? Hva med andre dyr?
 |
| Det ser så uskyldig ut, men hvem har kontroll når plasten dukker opp i dette formatet? |
Innredning
Men er det morsomste gjenstår; å få tingene på plass. Prøve seg frem, se hva som fungerer best hvor. Sengen som egentlig var det som satte det hele prosjektet i gang, er allerede på flyttefot bort fra utsikten og det uten at jeg har forsøkt å plassere den der. Hvorfor? I varmen har jeg oppdaget hvor beroligende det er å sitte i vindusposten å glane utover skogen.
 |
Hvordan få maksimalt ut av dette? Det morsomste gjenstår; innredningen.
|
Åpne vinduene og kjenne luftdraget puste meg i ansiktet. Hva da om jeg plasserte en lenestol der i stedet? Eller lenestoler, jeg som skal ha så mange gjesterom? Så mye himmel, utsikt og vær. Så mye knitring i ovnen og papiraviser innen rekkevidde. Det er sånn jeg holder på. Timene går og gresset gror.
Jeg har satt inn de gamle speildørene på loftet med linoljevoks. Grundig vask, deretter voksing. De ble sterkere i fargen, fetere og frodigere. All slitasjen er i behold, men de ser likevel velholdte ut.
Neste prosjekt blir å olje gulvet.
