Det hoper seg opp
 |
| Skyvedør i overskapet på mitt fremtidige kjøkken. |
Skrotnisse?
Jeg kan fort ende opp som en skrotnisse. Det har jeg innsett. Jeg har det i meg. Jeg er han fyren som mener at det meste er for godt til og kastes. Han som har en bruk for alt, som samler i lader og til slutt kveles av det.
Begge vinduene på loftet lå lagret i femten år eller mer. Jeg hadde ikke gitt dem fra meg om jeg ikke hadde bygd. Jeg hadde stuet dem bort. Fantasert om dem. Tenkt at en vakker dag skulle de komme til anvendelse. Men så skjedde det underet at jeg faktisk fikk brukt dem som tenkt.
Det er en vesentlig forskjell på den som bare samler og den som faktisk gjenbruker. Jeg vil gjerne tilhøre den siste kategorien, men hvordan kommer jeg dit?
En mann på 57 må slutte å samle. Det er den første erkjennelsen. Dernest er det på tide å kontakte arkitekten, presentere planene mine for neste trinn i denne prosessen. Jeg har snakket med ham, varslet om at jeg har ham i tankene, men må se hva som er igjen på kistebunnen før jeg gir meg i kast. Skissene mine ligger klare og venter på ham.
Oppvaskbenk i zink
Og jeg vil ha et eget kjøkken. En dør jeg kan lukke. Jeg liker ikke matlukt annet enn på kjøkkenet. Og jeg er svær til å koke kraft. I timesvis kan kjelen stå på komfyren å putre.
Dessuten vil jeg ha oppvaskkum, en slik en i zink, helst med to kummer; en for vasking og en for skylling. Glohett vann. Smedfingre kalles det når du ikke gjør noe av det. Smedfingre. Jeg har smedfingre. Det har jeg etter bestemor. Jeg arvet hennes motvilje mot oppvaskmaskiner også.
Vann
Jeg tror også jeg skal spandere en hvitemaljert utslagsvask med blå gummikant. Det hører med. Vanligvis slår jeg vaskebøtta på epletrærne, men det går jo an å endre atferd nå som vannet heller ikke lenger skal bæres inn. Jeg skal borre etter vann. Det er nok et fremskritt. Alle sier det er mer enn nok av godt vann i grunnen her i Rokoberget. Det vannårer alle steder. Og vannet er spesielt godt, hevdes det. Nede i åkerreina på naboens eiendom ligger den gamle vannkilden til huset. Vinter som sommer sildrer det friskt kildevann derfra. Men jeg skal borre og har alliert med Grete og Harald i Grønsvea som skal gjøre det samme.
Jøtul
Det er en tid for alt og jeg har fremdeles ikke ringt mureren. Blikkenslager Arne Åsen har ikke fullført taket på oppsiden enda, og jeg har ikke kommet i mål med verken rydding innendørs eller våronn i hagen. Kontoret mitt ser ut som et helvete, lageret mitt likeså. Og bilen min? Gud hjelpe meg for tilstander.
Ting tar tid, heter det seg, men det føles som om jeg har klister på fingrene. I snart ti år har jeg hatt en ny Jøtul på vent i yttergangen. Egentlig skulle den erstatte en tilsvarende Jøtul fra 1940. Men nå har jeg selvfølgelig ombestemt meg. I stedet for ta bort en ovn som har fulgt huset så lenge, restaurerer jeg den og setter den nye ovnen i det nye loftsrommet. Begge ovnene er små og nette, brenner økonomisk, varmer godt og ser bra ut. Opprinnelig prisbelønt design fra våre besteforeldres tid.
Men jeg må ha vedkasse også. En vedkasse med lokk. Jeg fortalte mor på sykehjemmet at jeg trenger det. Hun mintes med en gang turene oppi Dokken ved Moelv under krigen, da hun og faren hentet fire liter melk hver lørdag. Det var en god tur til fots gjennom mørke skogen. Kom de for tidlig, var ikke fjøsstellet ferdig enda og hun ble plassert på vedkassa, mens de voksne snakket om krigens gang og de siste ryktene. Der satt hun og dinglet med bena til melkespannet ble fylt og de kunne begi seg hjemover igjen. En vedkasse skaper minner. Alle barn fortjener en vedkasse de kan sitte på mens det knitrer i ovnen.
Sveinung skal lage bokhyller til meg, kjellerlemmen på kjøkkenet er ferdig reparert, vi må montere opp igjen de gamle fuglekassene og reparere det siste varevinduet med sprukket glass. Litt av tilfredstillelsen er å rydde opp i det jeg har sett på i årevis. Som jeg har kviet meg for. Som jeg til slutt har sett meg blind på. Men det tar tid. Kristiansens rir aldri den dagen de saler, ble det sagt om mors familie før i tiden.
Jeg er også en Kristiansen. Jeg kjenner det på meg. Jeg rir visst aldri den dagen jeg saler.
 |
| Det er ingen sak å fylle opp med ting som er for gode til og kastes. Slik som dette gjerdet, for eksempel. Maken til det jeg allerede har og høyst tiltrengt dit det skal. |
 |
| Og her, skiferheller til den nye terrassen i en muligens fjern fremtid. |
Plassbygd kjøkken
En mann på 57 må slutte å samle. Det er den første erkjennelsen. Dernest er det på tide å kontakte arkitekten, presentere planene mine for neste trinn i denne prosessen. Jeg har snakket med ham, varslet om at jeg har ham i tankene, men må se hva som er igjen på kistebunnen før jeg gir meg i kast. Skissene mine ligger klare og venter på ham.
 |
| Jeg skisser og tegner uten målestokk. Jeg vet så noen lunde hvordan det skal bli. Men hva vil en arkitekt tenke om dette? |
De er først og fremst ideer, en uttegning av ønskene mine. Jeg trenger et sted hvor jeg kan vinterlagre pelargonier, et bad med badekar som har utsikt, et sted å sove vinterstid, samt et funksjonelt kjøkken.
 |
| Skyvedører er praktisk. På 1950-tallet ble kjøkkeninnredninger bygget for å vare. Husmorens behov var nøye studert og utredet. Hjørneløsningen er dum, men ellers? Med litt høyere sokkel kommer denne på plass i mitt nye kjøkken etter hvert. Da vil den være rundt 70 år gammel, vil være nymalt og med tidsriktige beslag. |
Innredningen har jeg selvfølgelig på lager allerede. I to utgaver. Mix og match, det er det jeg tenker om den. Vi får se hva han sier når han for se dem, arkitekten altså. Dette er opprinnelig plassbygde kjøkkeninnredninger i heltre fra 1950-tallet med skråskap og kummer i zink. Produsert i husmødrenes gullalder, den gangen verdien av norske kvinners hjemmearbeid ble regnet til halvparten av nasjonalregnskapet.
Oppvaskbenk i zink
Og jeg vil ha et eget kjøkken. En dør jeg kan lukke. Jeg liker ikke matlukt annet enn på kjøkkenet. Og jeg er svær til å koke kraft. I timesvis kan kjelen stå på komfyren å putre.
Dessuten vil jeg ha oppvaskkum, en slik en i zink, helst med to kummer; en for vasking og en for skylling. Glohett vann. Smedfingre kalles det når du ikke gjør noe av det. Smedfingre. Jeg har smedfingre. Det har jeg etter bestemor. Jeg arvet hennes motvilje mot oppvaskmaskiner også.
Det siste av to grunner; det er en prøvelse å rydde ut at av en oppvaskmaskin og hvordan skal det gå med Lauritz Harbys nyinnkjøpte spiseservise fra mellomkrigstiden om jeg putter det i en slik maskin. All multedekoren kommer til å forsvinne. Borte vekk. Han kommer til å spøke for meg om jeg utøver en slik vold mot serviset hans. Zalo i en oppvaskkum derimot, går bra.
 |
| Zinken fra Fridtjovs kjøkken. Jeg var sikker på at det var to kummer i den, men det var bare denne ene. |
Jeg har tatt vare på oppvaskbenken etter Fridtjov også, naboen min i Oslo. Bare sånn for å være på den sikre siden. Da han døde, ble det originale kjøkkenet hans fra 1930-tallet revet ut. Men jeg ba for zinken hans og nå skal den - og minnet om ham, kanskje leve videre i Nordengen. Det ble sagt om Fridtjov at han var så pen at det gikk et sukk gjennom lokalet når han entret Theatercafeen på 1960-tallet i sine figursydde dresser. Det lever fremdeles folk som husker ham for dette.
Vann
Jeg tror også jeg skal spandere en hvitemaljert utslagsvask med blå gummikant. Det hører med. Vanligvis slår jeg vaskebøtta på epletrærne, men det går jo an å endre atferd nå som vannet heller ikke lenger skal bæres inn. Jeg skal borre etter vann. Det er nok et fremskritt. Alle sier det er mer enn nok av godt vann i grunnen her i Rokoberget. Det vannårer alle steder. Og vannet er spesielt godt, hevdes det. Nede i åkerreina på naboens eiendom ligger den gamle vannkilden til huset. Vinter som sommer sildrer det friskt kildevann derfra. Men jeg skal borre og har alliert med Grete og Harald i Grønsvea som skal gjøre det samme.
Jøtul
Det er en tid for alt og jeg har fremdeles ikke ringt mureren. Blikkenslager Arne Åsen har ikke fullført taket på oppsiden enda, og jeg har ikke kommet i mål med verken rydding innendørs eller våronn i hagen. Kontoret mitt ser ut som et helvete, lageret mitt likeså. Og bilen min? Gud hjelpe meg for tilstander.
 |
| Den har vært på vei ut i mange år, men nå blir den stående likevel. En gang var den et kostbart innkjøp. Å restaurere den betyr at historien lever videre. Og 1940 var ikke et hvilket som helst år. |
Ting tar tid, heter det seg, men det føles som om jeg har klister på fingrene. I snart ti år har jeg hatt en ny Jøtul på vent i yttergangen. Egentlig skulle den erstatte en tilsvarende Jøtul fra 1940. Men nå har jeg selvfølgelig ombestemt meg. I stedet for ta bort en ovn som har fulgt huset så lenge, restaurerer jeg den og setter den nye ovnen i det nye loftsrommet. Begge ovnene er små og nette, brenner økonomisk, varmer godt og ser bra ut. Opprinnelig prisbelønt design fra våre besteforeldres tid.
 |
| Så blir det denne ovnen som følger med opp i det nye loftsrommet. Hvor lenge har jeg egentlig lagret den? Minst i ti år ... |
 |
| Og her skal ovnen plasseres. Foran blir det plass til to stoler. |
 |
| Jeg synes kobberdunker blir for møblert. En vedkasse derimot, rommer mye og gjør seg ikke til mer enn den er. Denne fikk jeg fra folk nede i bygda. |
Vedkasse
Men jeg må ha vedkasse også. En vedkasse med lokk. Jeg fortalte mor på sykehjemmet at jeg trenger det. Hun mintes med en gang turene oppi Dokken ved Moelv under krigen, da hun og faren hentet fire liter melk hver lørdag. Det var en god tur til fots gjennom mørke skogen. Kom de for tidlig, var ikke fjøsstellet ferdig enda og hun ble plassert på vedkassa, mens de voksne snakket om krigens gang og de siste ryktene. Der satt hun og dinglet med bena til melkespannet ble fylt og de kunne begi seg hjemover igjen. En vedkasse skaper minner. Alle barn fortjener en vedkasse de kan sitte på mens det knitrer i ovnen.
 |
| Mor malt ved de tider hun satt på vedkassa og dinglet med beina. En onkel av henne sto for portrettet. |
 |
| Bokhylle under skråtaket. Ikke mer enn 25 cm dyp og bare så bred som skråtaket selv. Men det blir bra plass til bøker av det likeve. |
En historie uten slutt
Sveinung skal lage bokhyller til meg, kjellerlemmen på kjøkkenet er ferdig reparert, vi må montere opp igjen de gamle fuglekassene og reparere det siste varevinduet med sprukket glass. Litt av tilfredstillelsen er å rydde opp i det jeg har sett på i årevis. Som jeg har kviet meg for. Som jeg til slutt har sett meg blind på. Men det tar tid. Kristiansens rir aldri den dagen de saler, ble det sagt om mors familie før i tiden.
Jeg er også en Kristiansen. Jeg kjenner det på meg. Jeg rir visst aldri den dagen jeg saler.