Prosess

Jeg kom opp trappen og det første jeg så var bjelken. Den var ikke til å røre, men Sveinung bet seg merke i kommentaren. Over helgen konkluderte karene med at den lot seg fjerne likevel.

Det er en prosess. Vil du ha det huset du ønsker deg, må du sørge for slingringsmonn underveis. 

Jeg tror det er det enkleste rådet jeg kan gi til folk som skal i gang med liknende prosjekter. Og tvinger økonomien deg til å velge halvgode løsninger, bør du vente. Å leve med en livslang irritasjon over det som ikke ble som tenkt, svir mer enn den ekstra kostnaden der og da.

Tillit

Dessuten; stoler du på håndverkerne dine, er det ingen grunn til å insistere på en fast pris på arbeidet. Ofte vil det også falle dyrere fordi det må tas høyde for alle eventualiteter. Ikke start prosjektet med en mistillit.

Anbud?

Joda, jeg har fått det rådet, jeg også: Det om å være smart, legge arbeidet ut på anbud og hente inn priser, hente inn referanser, kjøre rundt å se med egne øyne. Ikke stole på noen.

Gode råd? 

Nei!

Det er mange veier som fører til Rom. Velg den beste. 

Pris og kvalitet

Om de gamle grekere praktiserte anbud når de bygget sine templer, vet jeg ikke, men Ludvig XIV av Frankrike gjorde et forsøk i Versailles utenfor Paris. Statskassen var slunken og penger måtte spares. Men resultatet ble som ventet, de flinke håndverkerne flyktet, mens de halvgode underpriset seg og gjorde semmert arbeid. Han gikk ikke videre med spareprosjektet.  

Grublingen

Jeg skrev i et tidligere innlegg at det første som møtte blikket mitt da jeg kom opp loftstrappa var den bjelken vi ikke kunne fjerne. Eller rettere sagt, som vi til da trodde at vi ikke kunne ta bort. For da Sveinung leste dette, gikk han i tenkeboksen. Og mandag morgen ringte han ganske fornøyd og meddelte at vi kunne fjerne den likevel. De hadde funnet en løsning.

Ingen tvil om at bjelken hadde sin misjon og jeg gjorde ingen anstrengelser til å få den fjernet. Snarere tenkte jeg at vi fikk gjøre det beste ut av situasjonen. 

Disse bjelkene fjernet vi og taket er løftet 30 centimeter. Det høres ikke mye ut, men den nye takhøyden gjør all verdens forskjell på rommet.

Romfølelse

For inntrykket av rommet gjorde dette all verden forskjell. Når bjelken forsvant kunne vi også løfte vinduet noen centimeter. Dessuten får vi nå full uttelling for takhøyden i utbygget og hele rommet fremstår som større, luftigere, mer vennlig enn det ellers ville ha gjort. Og, jeg slipper å skalle i bjelken,178 cm over gulvet ...

Når bjelken forsvant, kan også vinduet løftes noen centimeter. Også det gjør stor forskjell på inntrykket.

Verdien av en prosess

Og slik har det egentlig vært hele veien i dette prosjktet, nå senest med sidevinduene som en tid hang i en tynn tråd. På tegningen så det fint ut, men i virkeligheten ble det egentlig ikke plass til dem. Men så klarte karene likevel å presse inn 31 centimeter rom på hver side. Jeg hentet noen gamle stabbursvinduer fra Tradisjon Tro i Snertingdal. De hadde bredden, men ikke høyden. Det ble seende puslete og smått ut.

Vindusfag

I løpet av forrige helg hadde Sveinung imidlertid tatt turen til sitt eget eller noen andres uthus og funnet to andre vindusfag. En del høyere, og litt bredere. Det så langt bedre ut. Jeg avskrev hengsling, men med litt justering ordner også dette seg. Altså sidevinduer som kan åpnes. Det er viktig i sommernatten når regntunge skyer truer i horisonten.

Bjelken er borte og vi kan ferdes fritt i rommet.

Ikke lås deg

Og det er dette som er mitt poeng. Hadde jeg låst meg fast i en detaljert tegning og et fastpristilbud, hadde jeg gått glipp av alle omveiene og sidesprangene underveis. Og det er de som i ettertid gjør huset personlig. Nå blir dette et hjem som er tilpasset meg og mine behov. Jeg kan peke på vinduene og si litt unnskyldende at, nei, egentlig passer ikke vinduer med så ulik herkomst sammen, men det er likevel slik denne historien ble. Det ble en forklaring, men også en fortelling. 

Jeg ville ha mest mulig lys inn, vi bruker de vinduene vi har tilgang på. Alternativet var målsøm, men er det Nordengens tradisjon? 

Nei, her har en alltid brukt det en har hatt for hånden.

Du må ha en håndverker som tar med seg problemet hjem om ettermiddagen og har en løsning neste dag.  

Men allerede nå ser jeg at dette prosjektet har vært en slalomløype mellom tro, håp og kjærlighet til huset. Vi tegnet ganske friskt, jeg har fantasert mye om hvordan ting skal bli, vi har modellert og knadd. Det blir nesten som tenkt, men litt mer av noe.

Og litt mindre av noe annet.