Påskefryd

Av og til blir jeg bare stående å se. 

Det er fredag formiddag rett før klokken 12:00. Turen ble avtalt for noen dager siden. Jeg har både invitert og insistert på at de må se Nordengen nå. Nå før alt er ferdig. 

Den første visningen

Det er den første visningen hvor det ikke er nødvendig å forklare hvordan ting skal bli. Fotograf Ole Kristian Losvik og Olle Christer Stenby fra Bygg og Bevar er kommet på besøk. Nå kjører vi oppover Elsebakken og runder svingen ved de gamle lerketrærne. Foran oss åpner landskapet seg og hus kommer til syne. 

Olle skifter gir, bilen drar på, vi ser at snøen er forsvunnet i noen av sørhellingene. Våren har gitt seg til kjenne med mildvær i Rokoberget også. Og så, så dukker huset frem. Ikke som en overraskelselse, til det er panelet fremdeles altfor lyst, men likevel litt plutselig. Først ser vi veggen, så skinnet i vindusglassene og til slutt den røde taksteinen. 

Dette er egentlig en slags debriefing etter webinaret med Bygg og Bevar om sirkulærøkonomi på torsdag. Er du nysgjerrig på temaet, kan se hele programmet her: Bygg og Bevar-treff 2021

Spenningen

Det er alltid med en viss spenning jeg nærmer meg hus og hage. Har jeg vært borte noen dager om sommeren, gruer jeg meg litt. Jeg luker sent og tidlig, ofte i flere timer før jeg drar på jobb. Jeg liker friskheten, stillheten og den svale morgenluften. Likevel, noen dagers fravær og bedene har fått tilbake uryddigheten sin. Gresset har grodd, regnet har pisket bort blomstene som hang så tungt over stien.


Jeg går ut på stillaset og tar vinduene i øyesyn. Det fungerer. Gudskjelov.

Veien østover

Vi har skravlet hele turen. Veien fra Løten sentrum går østover over jorder som plutselig stuper inn i storskogen. Deretter er det gran og furu så langt øyet rekker, bare avbrutt av mindre gårder og noen enkeltliggende hus. Det er lett å la seg narre til å tro at det ikke bor særlig med folk innover her. Men plutselig kan du se en veistump stikke seg avgårde fra hovedveien. Følger du den kan det dukke opp en helt grend med hus, tilsynelatende langt innpå skogen.

Ole Magnus viser frem en materialbit de har gjenbrukt fra loftet. Årringer så tette at du ikke klarer å skille dem. Sammenlign med det du får hos byggevarehusene i dag.

Fortelle

Men altså, vi parkerte og og gikk mot huset. Stiene har begynt å tine, det er blitt skikkelig gjørmete. Vi går i snøkanten for ikke å dra med oss så mye skitt inn i huset. Det er umiskjennelig vårstemning her. Du kan lukte den.

Jeg prater i vei om huset, om hagen og om meningen med det hele. Om hvorfor jeg er så ivrig med å fortelle om arbeidene som foregår her, om alle husene som står tomme og døende rundt på norske bygder og om livet dette huset nå tilrettelegges for. Om behovet for et operativt kjøkken, om gjesterom, om akevittglasset i skumringstimen og scenografien i stuene.  

Olle Christer og Ole Kristian. Ikke det beste bildet, men bra karer.

Prikken over i'en

Jeg studerer blikkene deres mens jeg snakker. Følger øynene deres. Tolker hvert nikk. Og det hjelper å få andres blikk på dette. De liker huset. Noe annet vil egentlig vært en fornærmelse, men det sier jeg ikke høyt. Så går vi inn døren og opp i andre etasje. 

Det er flater og vinkler i alle himmelretninger. Litt svimlende og følelsen jeg får av å glane opp i trappen kan minne om fornemmelsen du får når du kikker opp i middelhavslandenes kirketak. 

By og land, hand i hand. To vinduer fra helt ulike hus og helt ulike verdener. Men Nordengen tåler det og får dem til å utfylle hverandre. 

Det er store endringer siden sist. Listene begynner å komme på plass, rupanelet er ferding montert, vindusfagene er delvis satt inn, ikke minst er sidevinduene satt inn. De viser seg å være avgjørende. Et stort krysspostvindu er vel og bra, men sidevinduene er det lille ekstra som gir et et inntrykk av overskudd og raushet. Det du strengt tatt ikke behøver, men som likevel gjør all verdens forskjell. Prikken over i'en. Sveinung og Ole Magnus er enige. Jeg innkasserer applausen.

Ole Kristian og Olle Christer med Sveinung. Takhøyden blir nesten 280 cm her inne i arken.

Mangfoldet

Christer og Ole Kristian snakker med Sveinung om håndverk. Om hvordan det er å arbeide med så mange vinkler og skjevheter. For selv om alt nytt er i vater, ser det temmelig skjevt ut. Det er Ole Magnus som sier dette med at alt er i vater. Vi tror ham nesten ikke. Panel og listverk er tilpasset husets mange krumspring. Dette er motsatsen til det du finner i et moderne hus. 

Nordengen er fra før et hus med detaljer. Og dette kammerlåset er en ny tilføyelse på en gammel dør. 

Svimmel?

Men det er lett å tenke at dette er noe som gjør deg svimmel, at inntrykket blir uryddig. Bare rot. Men, nei. Jeg vil si motsatt; snarere gjør lyset, detaljene, variasjonen og uryddigheten at du umiddelbart føler deg hjemme. Taket løfter seg over hodene på oss. 

Lyset spiller

Det er noe med helheten som alle detaljene likevel skaper. Et estetisk anarki, kan jeg si det? Når du ser hvordan lyset spiller mot vegger og tak, hvordan de ulike takhøydene tilfører rommet liv og røre. Ikke anmasende, men et livsbejaende og fruktbart rot.

Det er bare detaljer, men så viktig! Flid, kalles dette.

 

Daniel Ritter skar ut denne lista. Blir du ikke glad av å se slikt?


Skal jeg male? Nei, har jeg svart. I alle fall ikke nå.

Men det beste ved det hele er at når omgivelsene ikke er så striglet, så behøver heller ikke jeg å være det. Rommet vil ha stor toleranse for rot, for hjemløse møbler, for bøker, åklær, fillete skjorter og fingernegler med sørgerand. Ja, for alt som gir et rom personlighet, imøtekmmenhet og atmosfære.  

Tenke det, men gjøre det?

Det er dette vi snakker om her oppe på loftet. Etterpå går de to andre ned og intervjuer Sveinung om hvordan han jobber, nærmer seg et gammelt hus. De snakker med meg også. 

Sveinung forklarer og forteller, blir fotografert og sitert. Tradisjonshåndverkere er vår tids helter, sier jeg. Han tror ikke helt på meg, men jeg insisterer på at jeg har rett.

Jeg høres så veloverveid ut når jeg svarer. Som om jeg hele tiden har visst hvordan dette skulle bli. Men jeg ante jo ikke det. Jeg hadde en idé, bygningsantikvar Ragnar Kristensen tegnet den ut, men det ble snekkernes oppgave å realisere det.  Og jeg ser det nå. Nordengen er allerede blitt et hjemsted.

Et hus og høre til.  

Fremdeles en byggeplass, men det varer ikke så lenge. Nordveggen har aldri vært helt god. Neste trinn er et tilbygg som blant annet skal kompensere for det. Hvordan? Aner ikke. Det er ikke sant, men det er det jeg sier foreløpig.