Ord som kommer, ord som går

Jeg har en idé om at det er sunt for hjernen og skrive om ingenting. At tanker på villstrå gjør godt og virker helende på en tørrlagt fantasi. At ord som blir til i mørket er annerledes enn de som blir til i dagslys.

Én av dem

Dessuten, jeg er en av dem som alltid skal si sin mening. Som regel uten og ha blitt spurt. Jeg tar meg i det stadig vekk. Folk vet jo sjelden sitt eget beste. Hver gang jeg møter et ungt eller yngre menneske, og da gjerne en kollega i bransjen, sier jeg: – Du må starte for deg selv. Og så en gang til: – Du må starte for deg selv, som om de skulle være både tungnemme og døvhørte.

Livet

Det handler om livet. Det er derfor jeg sier det. 

«Livet», det er liksom alt det. Jo eldre folk blir, jo mer skal de snakke om livet. Aller helst også gi råd til dem som enda ikke er så fullbefarne.

Men jeg stopper ikke der. Jeg har en fast lekse jeg gjerne drar. Den som handler om å ta kontroll over alle disse dagene som bare glir av sted. Umerkelig. En for en. For det var det som ble så merkbart etter at jeg selv fylte 40 år. – Du kan ikke fortsette slik, sa jeg til meg selv. – Du kan ikke bare drive av sted gjennom livet. Så kjøpte jeg Nordengen. I all hemmelighet, mer eller mindre. Det var mor som tipset meg om annonsen. I ettertid tenkte hun visst: Herregud, hva er det jeg har satt i gang?

 
Lopper i blodet

Men det er slik historien ofte er. Foreldre bekymrer seg over egne barns handlekraft og veivalg. Men var nå et gammelt hus egentlig det verste som kunne skje meg? Hva om jeg hadde blitt narkoman eller tyv, prostituert, bankraner, drapsmann eller leiesoldat? Å kjøpe Nordengen var tross alt en ganske mild katastrofe, og hadde hun kikket litt bakover i sin egen slekt, hadde hun funnet forfedre som reiste frem og tilbake til Amerika, over Mjøsa fra Moelv til Gjøvik og tilbake igjen, fra Oslo til Bergen. Folk som startet bedrifter, ofret mye og gikk konkurs, eller nesten konkurs. 

Mitt huskjøp var bare et annet uttrykk for den samme virketrangen. «Lopper i blodet», er det noe som heter. Jeg har alltid hatt lopper i blodet.

Hvor skal det ende?

Hva skjedde så? Et haltende forhold utkrystalliserte seg i løpet av noen måneder. Alt som ikke fungerte ble plutselig både klart og synlig. Plutselig var jeg rykket ut av komfortsonen, det hastet med å ta taket, jeg måtte søke råd, lese meg opp på all den elendigheten som kan følge med et gammelt hus, ta avgjørelser, brette opp skjorteermene, engasjere håndverkere. På kort tid befant jeg meg et annet sted i livet. Jeg ble kastet ut i et prosjekt. Jeg hadde verken tid eller vett til å bli redd. Jeg var midt oppi det. Ikke helt alene, men det var jeg som bar ansvaret.

 
Italienske vårdager

Det var forfriskende. Når jeg noen år etter startet egen virksomhet, kjente jeg på akkurat den samme tilfredstillelsen. Det var som en italiensk vårdag, pleier jeg å si. Skiller den seg så mye fra en norsk vårdag?

 
Nei, ikke egentlig, men det er den italienske jeg husker. Det var i 1986. Vi gikk av toget i Venezia for aller første gang. Vi var tre stykker på interrail i midten av februar. Jeg hadde lest om Venezia, om kanalene, gondolene og kampanilen på Piazza San Marco, men aldri vært der. Toget gled inn på stasjonen tidlig om morgenen mens disen fremdeles lå over byen.

Det var kaldt, jeg kjente kjøligheten smøg seg inn under genseren og ga meg gåsehud. På plassen utenfor stasjonen spilte de Vivaldis «De fire årstider». Hvor ellers i verden ville de gjøre noe slikt på et jernbanetorg?

Og den kjølige luften, nesten bitende i skyggen mellom husene. Vi fant oss en solvegg og trakk pusten dypt. Det var en milepæl i livet. Vi hadde jobbet og spart i månedsvis for dette. Vi hadde reisesjekker i magebeltet under skjorta. Vi hadde gjort det. Vi var i Venezia. Vi var i eventyret. 

Men bare fordi vi ville det.

 

Renoveringsobjekt

Men tilbake til (arbeids)livet: – Sørg for et mangfold av arbeidsoppgaver. Møt nye mennesker. Si aldri nei til det ukjente (innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig). Ordene triller ut. – Erfar andre virkeligheter enn den som er din egen. Tre inn i nye universer. Gå omveier, oppsøk folk i stedet for å taste med dem. Le av dårlige vitser og spis vond mat. Om noe slikt finnes. 

Slik holder jeg på. Men aller viktigst; kjøp deg et gammelt hus. Et skikkelig renoveringsobjekt.

Friheten

Til slutt kommer selve trumfkortet mitt; friheten som følger med et liv på egne bein. Jeg styrer dagen min selv. Jeg kan, slik som i dag, stå opp i fem-tiden, mens dagen fremdeles bare er en antydning i horisonten. Jeg kan rusle ut på kjøkkenet, sette over kaffen, tenke på et ord, trekke setninger ut av det og skrive en tekst som ikke handler om noe som helst. Jeg kan gjøre dette selv om klokken blir både ni og ti på formiddagen. Om jeg ikke har en avtale, er det ingen som bryr seg, ingen som irriterer seg, ingen som stiller meg til ansvar for tiden jeg har brukt på ingenting.

 
Wenche Margrethe Myhre

Da jeg drev med arkeologisk feltarbeid på 1980-tallet var Wenche Margrethe Myhres "Sånn er livet" på NRK P2 en favoritt. Vi grov og lyttet, lyttet og grov. Wenche Margrethe Myhre snakket om det å være menneske, om oppturer og livets endeløse unnarenn. Hun tok opp vanskelige temaer og intervjuet spesialister som forklarte og normaliserte. Wenche Margrethe Myhre snakket mye om tabuer, om forbudte ting, om medmennesker og skarret ganske mye på r’ene. 

Vi apte etter- og parodierte henne. Når Wenche Margrethe Myhre hadde avsluttet sendingen, fortsatte vi på egen hånd selv. – Medmennesker, sa vi til hverandre og lo. Alt handlet om medmennesker. Og det gjør arkeologien også. Det er spor etter mennesker helt tilbake til tidenes morgen.

Dessuten bedrev vi tidvis høytlesning i lunsjpausen. Dagblad-spalten "Noen som passer for meg …" Det foregikk på samme måten. Noen var bedre enn andre til å lese og poengtere. Noen innsendere var også bedre til å skrive enn andre. Som ganske ferske i voksenlivet lo vi godt og gjorde oss til, da også. 

Men hvor vil jeg med dette?

Ord som kommer, ord som går

Ingen steder! Det akkurat som med den uglesette latskapen. Å gjøre ikke noe, er også å gjøre noe. Og dette var bare ord som kom og gikk nå i morgentimene mens jeg tenkte på det kombinerte bordet og vinduslemmen jeg skal ha på loftet. 

Jeg slår lemmen for vinduet om kvelden, men om dagen bruker jeg den til bord.  

Det er det hele.