Byggemøte
 |
| En bjelke er ikke bare en bjelke. Studerer du årringene på disse to, ser du at den ene har hatt det langt travlere med å vokse enn den andre. |
Fredag 12. mars: Det har snødd sammenhengende i ett døgn. I går så mye at arbeidet sto stille i Nordengen. I dag er det byggemøte med Sveinung om noen timer. Det skal handle om arken mot nord. Selve grepet som skal gjøre loftet meningsfyllt og attraktivt.
 |
| Kan jeg se arken fra veien? Nei, i alle fall ikke her jeg står nå. Det er et stort inngrep, men foreløpig er det meste som før. Det er viktig at mitt eget avtrykk ikke tar pusten fra det som er gjørt før her. |
Ta brodden av
Jeg kunne ikke dy meg og var innom en tur i går ettermiddag også. Jeg kjørte opp fra Oslo i snøværet og måkte meg vei frem til døra. Tørr, fin snø. Jeg spadde opp en smal sti fra biloppstillingsplassen mot huset. Den fulgte samme trasé som sommerstid. Det hadde ramlet ned minst 15 cm i løpet av natten og mer var i vente. Huset sov da jeg kom.
Strengt tatt var det unødvendig å reise ut, når jeg likevel skulle ut hit i morgen. Men jeg ville se det i forkant, alene, ta brodden av eventuelle overraskelser. Være forberedt.
Et lettelsens sukk
Jeg vasset rundt huset i snø til knes. Laget dype fotspor etter meg. Fotograferte bygningen fra alle vinkler for å se om arken var et pluss eller et minus. En vet jo aldri; en ting er å se det for sitt indre øye, en annen sak er når det realiseres og veien tilbake stenges.
 |
| Jeg tok bilde nede fra uthusene. Nei, det ser ikke for stort ut herfra. |
 |
| Heller ikke nede fra hagen så dette for stort ut. Snarere virker det som om huset strammer seg opp, får mer holdning enn tidligere. |
 |
| Så fulgte jeg hagegjerdet helt bort til det nordøstre hjørnet og knipset et nytt bilde. Bjørka skal ned til sommeren. Det så harmonisk ut herfra også. Jeg pustet lettet ut.. |
Jeg trakk et lettelsens sukk. Det synes knapt. Selv med grønn presenning gjør ikke dette mye ut av seg. Fra veien så jeg det ikke. Fra hagen fungerte det også bra. Annerledes enn før, men ikke fremmed. Det nye og det gamle glir sammen.
 |
| Jeg har støvlene fulle av snø når jeg knipser det siste bildet fra øst. Jeg er rolig, dette blir bra. |
Et stort hull
Sveinung hadde sendt meg et bilde dagen før der takstein, lekter og rupanel var fjernet og bjelker kuttet. Taket var et åpent hull. Stort. Et dramatisk inngrep i et hus som langt på vei har stått stille i snart hundre år.
Hva om jeg ikke hadde bygd ark, men nøyd med meg et stort glassfelt? Et slik vindu som kjennetegnet kunsternes loftsatelierer før i tiden. Ville det ha gjort samme nytten? Jeg tror ikke det. Det hadde vært noe helt annet. Jeg ville ha mistet den takhøyden jeg har sett slik frem til.
Frydheim
Før jeg dro fra byen tok jeg et bilde av barndomshjemmet til bestefaren min i Moelv. Ikke av selve huset, men et bilde av maleriet som lillebroren hans en gang var mester for.
Det må ha vært en gang i mellomkrigstiden at han stilte seg opp i hagen med staffeli og malte huset. Litt sukkersøtt og naivt, men ikke uten sjarm.
Det er arken jeg er opptatt av. Frydheim heter huset. Georg het broren. I bakgrunnen ser du Frydheimsgrana som raget opp over alle andre trær og som først falt for øksa på 1970-tallet. Vi lekte under grenene på den. De omfavnet oss.
Arken fungerte på Frydheim også, men ser penere ut i virkeligheten enn på bildet.
 |
| Frydheim i Moelv er et hus på samme alder som Nordengen. Og jeg tror også omtrent den samme bygningshistorien. |
Kretset rundt huset
Men tilbake til Nordengen: Etter å ha kretset rundt huset, gikk jeg inn, opp trappen. Det første jeg så var bjelken vi ikke kan kutte. Den som er akkurat så lav at jeg skaller oppi, 178 centimeter over gulvet, for å være presis. Resten av det jeg fikk øye på er nytt siden sist jeg var her, mindre enn en uke gammelt. Reisverk i solide dimensjoner. Langt grovere enn det som ellers kjennetegner huset. Sveinung kaller løsningen "belte og bukseseler". Spør meg ikke om detaljene i dette.
 |
| Lyset ovenfra har en nesten bibelsk karakter. Det trekker deg opp trappen. Før var det mørkt som i en sekk her oppe. |
Overlys
Men det er en annen ting som slår meg like mye. Før var loftet mørkt som selve natten. Selv med bare viftevinduet er lyset nå nærmest blitt bibelsk. Jeg trekkes opp trappen, Det er av de tingene jeg ikke hadde tenkt på. Det nye lyset. Ikke bare hva det gjør med rommet, men også med meg. Det er en god stemning der oppe allerede, merket jeg. Lenge før det er ferdig, kjenner jeg at dette er et rom å leve i, puste i, finne ro i.
 | ||
De gamle taksperrene ser spinkle ut i forhold til de dimensjonene vi nå bruker. Men det har nå likevel holdt i hundre år.
|
 |
| Utsikten er foreløpig stengt av plater, men jeg skyver en av dem til side og ..... |
 |
| ... og får et glimt ut i snøværet. |
Bjelken
Hva skal vi gjøre her, tenkte jeg halvhøyt. Jeg har to alternativer; enten understreker jeg arken som en ny tilføyelse på loftet, eller så gjør jeg det stikk motsatte. Altså forsøker å smelte gammelt og nytt sammen til et ett rom. Men det kommer ikke til å fungere. Bjelken er kort og godt i veien. Altså må jeg være ærlig. Det skal stå en seng her, så det vil uansett ta seg annerledes ut enn nå.
 |
| Daniel Ritter beveger seg som en katt på bjelkene. Og solide dimensjoner blir det på dette. |
Jeg løftet blikket og konstaterte at det blir bra takhøyde her inne, ikke stort, men luftig. Vi skal panele med rupanel og vi lar tar innertaket følge konstruksjonen nesten opp til mønet. Sengen som skal inn her er mindre enn jeg husket. Tommestokken viste at den er 190 cm lang og 166 cm bred. Som vanlig har den vokst i mitt minne. Sengegavelen er bare litt over meteren høy, mens jeg har tenkt på den som om den skulle være stor som en skillevegg. Dessuten er den transparent og vil virke mindre, også av den grunn.
 |
| Daniel Ritter på taket. |
Fredag
Så er blitt fredag. Jeg kjører utover til befaringen. Tre karer er i arbeid på loftet, presenningen fra i går er borte, snøværet er glidd over. Det er solide dimensjoner over reisverket. Hjelpe meg. Men det som styrer meg bort til åpningen er utsikten. Fremdeles forstyrret av stillaset utenfor, men inntrykket får jeg. Dette er første gangen. Den nye utsiktens premiere. Det er enda mer vidsynt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ser langt og lengre enn langt. Det er åser og horisonter mot nord, øst og vest. Jeg tenker; dette blir bra.
 |
| To stoler og en vedovn ved pipa. Det ene drar det andre med seg. Jeg fantaserer om hvordan det skal bli, hva som skal stå hvor og om jeg skal male gulvet eller nøye meg med å skure det. Loft er loft. |
 |
| Til tross for tåka får jeg et inntrykk av hva jeg har i vente når alt er ferdig. |
 |
| Vi har lagt oss på solide dimensjoner. I mitt stille sinn sammenligner jeg med de nye husene som oppføres ved veien gjennom Råholt på Eidsvoll. Hele vegger heises på plass, Det ser ut som de er klippet ut i papp og papir. |
 |
| Vi kopierer sperreendene fra huset ellers. |
Vinduer til begjær
Men jeg går fremdeles og tenker på sidevinduene. Jeg tror at det vil gjøre all verdens forskjell og få dem på plass også. Utsynet blir videre, inntrykket voldsommere. Mer skog, mer himmel rett inn i senga.
 |
| Vi prøver oss frem med vindushøyden. Sveinung og Ole Magnus starter med en taburett, men det blir for høyt. Vi senker litt og skogen kommer tettere innpå. |
Sveinung og Ole Magnus må vite hvor høyt på veggen jeg vil ha midtvinduet. Jeg aner ikke. Det jeg vet er at jeg vil kunne ligge i sengen å se ut. Se mest mulig.
Vi prøver oss frem. Lavere, sier jeg. Jeg vil ha bakkekontakt med tretoppene. Jeg er glad i glane, i timesvis kan jeg sitte på verandaen i første etasje uten å ha noen annet fore. Daniel legger under avkapp. Vinduskarmen heves opp og senkes ned igjen. Vi lander på ca 40 cm. Dette blir bra. Dette blir storslått. Men så var det dette med sidevinduene da. Jeg får dem ikke ut av hodet.
 |
| Nede i føreste etasje betyr sidevinduene all verden. Men oppe? Jeg vil gjerne, men hvordan skaffe passende vindusfag. Finner jeg gamle i en fart eller skal jeg bestille nye fra Thomas? |
Sidevinduer
Vi går ned i første etasje for å se hvordan vindusløsningen fungerer der. Sveinung tar mål, vi diskuterer. Vindusrutene må ha høydeformat eller være kvadratiske. Min idé om gjenbruk av stabbursvinduer faller. Jeg skal snakke med Tradisjon Tro i Snertingsdal. De sitter med et svært lager av bygningsdeler. Alternativet er å lage nye hos Thomas på Stange. Jeg får frist til mandag med å bestemme meg. Det er slik det er på en slik byggeplass. Ting blir til underveis. Men det er det jeg liker med slike prosesser. Resultatet blir individuelt. Slik livet former menneskers personlighet, slik skaper endrete forutsetninger morsomme hus. I bakhodet surrer Carl Larssons Sundborn. Det er helt uforutsigbart. Jeg vil ha den ha den samme uformelle atmosfæren og overraskelsene som venter alle steder.
Og jeg vil ha den upretensiøse vennligheten som et slikt hus utstråler.
 |
| Så langt øyet kan se ... |