Bilder fra en utstilling

Jeg må se den, tenkte jeg. Det var på søndag. Én uke til, så er det slutt. Det er nå eller aldri. 

Pilking

Jeg kjørte over Mjøsbrua. Søndag var dagen da alle strakk seg etter sola. Det var den vinterdagen våren varslet sitt komme over Hedemarken. Hamar sentrum krydde av mennesker. Mot Jessnes gikk folk i kø langs Mjøskanten. "En sommerdag på Mjøsisen", var det noen som skrev en gang. Det var ment som en spøk og en vittighet, men denne søndagen var det nettopp slik det kjentes. 

En pilker hadde kjørt en campingvogn ut på isen. Folk er ikke riktig kloke. En kilometer lenger sør var det åpent vann. Men han satt der stille og fisket. Skal du bli kjent med Hedemarken og hedmarkingen, må du gå deg en tur på Mjøsisen. 

Kunstbanken

Når var jeg sist i et galleri? Det er så lenge siden at jeg husker det ikke. Det er skogen som er mitt savn og min lengsel. Det er til den jeg søker morgen som kveld. Men nå var klokken var bare litt over tolv, så derfor Kunstbanken i Hamar. En monumental bankbygning, en oase i sentrums ytterkant. Jeg sto så tidlig på døren at jeg nesten var alene der. Alene i store saler og lavloftede kjellerrom. Vil du ha valuta for skattepengene dine, skal du gå hit. Hvor ellers får en så mye uten å betale? 

Det var som å tre inn i de gamle folkeeventyrene. 

Anne Kampmann

Jeg må begynne et annet sted, så jeg googler "Anne Kampmann" og får 393 000 treff. Jeg starter øverst, der det står "Hjem - Anne Kampmann", og egentlig kommer jeg aldri videre en det. Jeg scroller nedover siden mens bildene hennes farer forbi. 

Visst har jeg sett dette før. Anne Kampmann har en signatur som alltid er gjenkjennelig, omtrent som husene til Hanne Borchgrevink. Maleriene er mette av farger, men figurene er de samme som i tresnittene; mennesker som ikke ser ut som ekte mennesker, dyr som ikke ser ut som ekte dyr. De fleste av dem kikker litt forbi deg. Du får aldri tak i blikket.

Fabulerende håndverk

Det er tresnittene hennes jeg alltid har festet meg ved tidligere. Ikke minst på grunn av størrelsen, men også på grunn av detaljeringen og de rene komposisjonene. De kan være i svart/hvitt eller i tre farger, sjelden mer. 

Figurene er robuste og tydelige. Men kikker du nærmere etter, åpenbarer det seg en detaljrikdom. I dem og rundt dem. Tresnitt får du når du skjærer et motiv i en treplate og trykker med den. Det er ikke bare kunst, men også håndverksskikkelighet. Et fabulerende håndverk. Kan jeg si det?

Som i folkeeventyrene kan du lett gå deg bort i bildene hennes. Men du kommer alltid frem, finner alltid en lysning i skogen.  

Kler veggene

Har dette noe med Nordengen å gjøre? Ja, motivene hennes kler tømmervegger og rufsete panel. De opptrer like uforklarlige og mangetydige som knirkingen i trappen og skrittene på loftet. Og fargegleden er som hentet ut fra folkekunsten. Men Anne Kampmann rosemaler ikke. 

"Kampmann er opptatt av skjebnefellesskapet vi alle deler", står det på et ark jeg får stukket i hånden ved inngangen. Og videre: "Alle arbeidene inngår i en helhet hvor forholdet mellom mennesker, dyr og natur er felles".

Men for meg er det fortellingen som er viktig. Ikke hennes, men min egen. Den som oppstår når jeg ser på bildene hennes. Jeg kan sitte i skumringen, glane på bildet, slik jeg glaner på skogen eller vinden som rusker i trærne. Det er samme greia. 

"Innkjøpt av Løten kommune"

Tenk at jeg har en dame som Anne Kampmann i nabolaget. Og tenk at vi har en kommune som kjøper inn bilder av henne. Bilder som skal henges opp et sted der folk kan se dem 

Barn må elske Kampmanns bilder. 

Jeg gjør også det.