En ark må det være!

Kottet mot nordvest etter at det var ryddet. Sterk vind hadde presset snøen inn på loftet og etterlatt våte flekker da mildværet kom i begynnelsen av januar.

Jeg burde ha gjort det samtidig med at taket ble lagt om i 2005. Men hvem tenkte vel på en ark da? 

La oss snakke om det, det hjelper alltid: Byggeplanene meldte seg langsomt, over år, og det er det som er saken med gamle hus; du må bli kjent med dem før du setter i gang med større endringer som ikke bare handler om nødvendig vedlikehold. Du må ta tiden til hjelp. Det er først når det har gått en stund at du merker manglene og savnene. Det er først da du kommer opp med løsningene. De løsningene som er skreddersydd for deg. Min erfaring.

 

Rot, rot, så langt øyet kan skue. Råloftet er kanskje husets fineste rom, men det er vanskelig å se her.

For min del var det lenge helt greit med et råloft. Det gjorde ingen fortred. Men etter hvert fylte det seg opp med ting der. Ting jeg skulle fikse, møbler jeg mente hadde potensiale. Esker og kasser. Rot. Du kjenner sikkert til det selv også. Det begynner innerst i hjørnene og langs veggene. Så vokser det seg gradvis utover gulvet. Til slutt er det fullt og det kjennes uoverkommelig å ta fatt.

Flere gjester, flere senger

Samtidig meldte behovet seg for flere sengeplasser. Gjester kom og gjester reiste. Det var ikke sengeplasser til alle. Dessuten, jo lenger jeg var der utover høsten, jo mer kjente jeg på ulempen med å ha et uisolert loft midt i huset. I tillegg var det utsikten. Tenk å våkne til den! Et rom med utsikt.

Ønskelisten

Jeg satte opp en ønskeliste til bygningsantikvar Ragnar Kristensen over hva loftet skulle være og hva de to kottene kunne brukes til. Det er to av dem. Det mot nordvest forblir kott etter at det er isolert. Det andre derimot?

De er klassiske, det er slike kott som strekker seg langs huset på begge sider under skråtaket. De to mot sør har blitt sengealkover allerede. Det fungerer fint. Fordelen for soverommene er at de virker romsligere når du bygger alkover til sengene.

Kottet mot nordøst. Tenk deg å sove her. Våkne her. Drømme her. Gluggen til venstre blir litt større når vi setter inn et vindusfag. Gjenbruk det også, selvfølgelig.

Kottene

Det andre kottet mot nordøst er langt og smalt, det også . I enden er det et snippvindu og på nordveggen en gluggeformet åpning oppunder takskjegget. Du legger knapt merke til den utenfra. 

Etter hverandre kan dette rommet fint huse to sengeplasser. Smale, men for en natt eller to, går det helt bra. Det blir et lyst soverom. Intimt. Hyggelig. Er det to som kjenner hverandre, kan de ligge der å skravle på hver siden av skilleveggen. Den ene sengen vil ha fin utsikt, omtrent som fra arken. Vi setter inn et enkelt vindusfag der. Åpningen er jo allerede skåret ut. Det blir et vindu som kan åpnes og lukkes. Tenk deg å våkne der inne en morgen i siste halvdel av mai, når biene surrer og duene kurrer? Du har sovet som en stein hele natten, for det gjør en alltid her oppe. Og så dette når du slår opp øynene!

Et ryddet kott. Vi bevarer gulvet og veggen inn mot soverommet (til høyre).

Det andre kottet mot nordvest har bare ett vindu i enden virker langt mørkere. Det passer derfor godt til det det opprinnelig ble bygd som, altså kott. For i mangel av skap, er det kottene jeg skal lagre ting på. 

Kottene er egentlig uproblematiske, det er arken som volder hodebry og som kommunen interesserer seg for.  Arken blir det store og det kompliserte grepet. Sveinung sier han skal bruke «belte og bukseseler». Jeg aner ikke hva han mener med det. Men hvorfor ivre så voldsomt for dette? Et takvindu kunne vel gjøre samme nytten?

Takvindu?

En tilståelse: Jeg misliker Velux-vinduer. På taket til gamle hus minner de meg om hodeflass. Det finnes ikke humor i dem, ingen livsglede, ikke noe overskudd, ikke noe som beriker og tilfører helheten noe som helst. Dessuten, hvordan ser du ut av et slikt vindu? Du glaner rett opp i ikke noe. Vil du se ut, må du stå på tærne. 

Jada, de er praktiske, jeg vet. Men det er også det. Velux er som den gjesten ved bordet som aldri bidrar med noe til praten. Det tar plass og forsyner seg av det som andre har satt frem. På gamle hus virker de oftest forsimplende.

Lyset, livet, gleden

Bygningsantikvar Ragnar Kristensens mange forslag til ark. I utgangspunktet går jeg for alternativet lengst til venstre. Men om det blir sidevinduer, gjenstår å se.

En ark, derimot? En ark mot nord vil gi meg utsikt. Kristensen skisserte ulike typer. Dette er en tradisjonell måte å utnytte loftet på og fange inn lyset utenfra I Løten som ellers i landet forekommer det slike arker i et uttall varianter. Jeg gjør dette fordi jeg vil se blånene, himmelen, stjernene, soloppgangen og månen som henger over skogen. Vinduet jeg skal sette inn berget jeg fra et rivningshus på Vindern i Oslo for mange år siden.

Vinduene kommer fra en helt annen verden enn Nordengen, og vakre er de. Og kvaliteten? Fenomenal. Det er et tankekors at slike vinduer går tapt i rivningshus. Men det skjer. Igjen og igjen. 

Av alle husets praktfulle vinduer, var det bare to som ikke var knust av hærverk. Jeg berget begge fagene. Jeg bar dem med meg hjem og har lagret dem siden. Det må være 20 år siden. Minst. Tidshorisonten har aldri vært et problem. I bygningsvernet skjer det meste i evighetens perspektiv. Nå er de restaurert av Thomas Arthur Andresen i Stange. Han har også laget karmen som gjør det mulig å åpne dem mot skogen å ønske våren velkommen inn i huset.

Viftevinduet. Fint håndverk, det også. Karmen til det store vinduet står klar.  

Det er han som også produserer hagemøblene for Disen Kolonial. Det blir altså ombruk av supre vinduer i utsøkt kvalitet. Sirkulærøkonomi. Det er det vi kaller det nå.

Jeg har alltid tenkt at alt jeg gjør med huset til syvende og sist om hva slags liv jeg ønsker å leve og hvilke gleder jeg vil ha. Å våkne til utsikten gjennom dette vinduet en vinterdag eller sommermorgen, vil være like velgjørende som en skje med Møllers tran.

Loftet før det ble ryddet ferdig. Arken kommer rett frem.

Viftevindu

Men jeg har altså et vindu til. Det er allrede nevnt i et tidligere innlegg. Kjøpt på auksjon. Et såkalt lunettvindu, altså et vifteformet vindu av det slaget som du ofte finner på empirebygninger eller klassisistiske hus fra årene rundt 1920. Mitt vindu tror jeg imidlertid stammer fra en driftsbygning der det må ha vært en vakker detalj. Dette vil jeg altså også ha på loftet, men på motsatt side av arken. Det vil gi meg gjennomlys i et rom som i dag aldri tar skrittet ut av skumringen.

 

Kristensen tegnet ulike forslag til hvordan viftevinduet skulle plasseres på taket. Også her går vi for alternativet lengst til venstre. Bygningen har i dag en enkel sveitserstil og det er viktig at vinduet ikke tar for mye oppmerksomhet.

Med større takhøyde innendørs får jeg et luftig rom med utsikt, «a room with a view» (uten sammenligning med filmen for øvrig). Men jeg må nesten repetere; tenk deg å våkne opp i et værelse der blikket ditt møter en blå horisont, en oppadstigende sol, et piskende regnvær og skyer som henger over tretoppene!

Jeg har tilbragt nok tid i verdens storbyer til å vite hva som er luksus i verden. To timer fra Oslo er dette mulig. Jeg sier det ofte til folk i Løten; ta vare på de verdiene som allerede finnes her. Slike verdier som andre og særlig byfolk, tørster etter. Legg til rette for andre menneskers drømmer. Løten kan aldri konkurrere med byene uansett, men Løten kan bli verdens beste Løten.

 

Det er jo dette jeg vil ha inn i sengen. Det er dette som skal være starten på dagen. 

Form og uttrykk

Men tilbake til vedleggene som skal følge byggesøknad og skjema: Kristensens skisser ser du over Jeg landet på et utkast som underordner seg dimensjonene på verandaene i første etasje og som gir plass til vinduene jeg berget. Om mulig, vil jeg mot nord ha et mindre vindusfag på hver side også, for å slippe inn maksimalt med lys. Men vi får se om det blir pent eller ikke.

På motsatt side trekker vi viftevinduet litt opp på taket, uten at vi eksakt vet på centimeteren hvor det havner. Det skal være i ståhøyde innendørs, men enda viktigere er at det ser bra ut fra utsiden. Mitt hus er de veifarenes utsikt og inntrykk. Det er lett å glemme når en studerer sin egen navlelo.

Antall kvadratmeter

Vil arken øke antall brukelige kvadratmeter på loftet? Det var søknadsskjemaet til kommunen som spurte. Jeg tippet at det ikke var tilfelle, men la på et par kvadratmeter likevel. For sikkerhetsskyld. Jeg fylte ut resten av skjemaet og leverte det i skranken sammen med skissene våre. Og fikk det i retur. Selvfølgelig.

Kommunen ville ha målsatte tegninger, forståelig nok. Dette er tross alt et hus som både er registrert i SEFRAK og i Kommunedelplan for kulturminner i Løten 2019-2025. Fylkeskommunen skulle også si sin mening om planene mine. Ragnar Kristensen satte seg ned igjen, utarbeidet målsatte tegninger i plan og snitt. Hans arealberegning kom frem til at nytt bruksareal ville vokse med vel tre kvadratmeter, men at det likevel ville være mindre enn de 138 kvadratmeterne jeg opprinnelig opererte med. Det var et tall jeg hadde fra takstpapirene i 2004, så jeg er ikke alene om unøyaktighetene.

Et tverrsnitt av huset med arkene inntegnet. Inngrepet blir forsåvidt stort, men tradisjonen har mange eksempler på dette lokalt.

Jeg benyttet anledningen til å holde forhåndskonferanse med fylkeskommunens antikvar. Da saken kom på deres bord to måneder senere hadde de ingen kommentarer til planene. Den 11. januar forelå byggetilatelsen fra Løten kommune og samme dag startet Slettens Vøling med å rive panelet.

   

Forhåndskonferanse med antikvar i Innlandet fylkeskommune, Agnethe Jovall (til høyre) og praktikant Karen Elkjær fra NTNU i Trondheim.