De frigjorte hender

Hendene til ovnsrepratør Svein Garberg fra Vestre Toten. "Gamle ovner er noe jeg brenner for", skriver han på hjemmesiden sin. Det er derfor han slipper til på den gamle vedkomfyren i kjøkkenet fra Aadals Brug.

Det er på tide å presentere dem som faktisk gjør jobben her i bitende vinterkulde. 

Jeg har nevnt dem tidligere, men mest i forbifarten. For det er jo slik at håndverkere signerer sine verk med hammer , sag og spiker. Sjelden eller aldri vet ettertiden hvem som faktisk monterte listene eller høvlet takbordene. Arkitektene kan vi kjenne, eierne kan vi huske, men håndverkeren? Nei, da blir det ofte stille. 

"Tørristoppen"

Jeg spurte mor om hun husket hvilke snekkere som satte opp huset deres på 1960-tallet. Hun ristet på hodet. Arkitekten derimot, joda, han het visst noe med Tørrisen, derav navnet Tørristoppen. Hun klarte aldri å like det hjemmet han han hadde tegnet til henne. Tørristoppen var ironisk ment og hun reiste ham et minne.  Tørristoppen, sa folk og humret.


Sveinung Slettens ord veier tyngst når vi diskuterer løsninger og materialvalg. 

Hvilket ord veier tyngst?

Det er Slettens Vøling AS som har ansvaret for arbeidene her og det er deres kompetanse som styrer det bygningsmessige og langt på veg også det antikvariske. Jeg kan mene noe om hvordan ting skal se ut til slutt, om vi skal bruke rupanel eller perlestaff, men ellers er det Sveinung som bestemmer. Slik må det være. Hans kunnskap og erfaring er det jeg betaler for. Mange snekkere kan isolere, panele og snekre, men det er Sveinung som leser huset, kjenner materialene, utførelsen og vet hvilke løsninger som fungerer best. Det er ingen sak og ta snarveier, men det er omveiene som gir glede, forutsigbarhet og varighet. Vi har et samarbeid der hans ord veier tyngst.


En tradisjonshåndverker bruker moderne verktøy. Men han bruker det med forstand. 

Hva er en tradisjonshåndverker?

Hva er en tradisjonshåndverker? Vel, det finnes egne skoler for slikt. De jeg har møtt gjennom årene er genuint opptatt av håndverket sitt, av verktøyet og prosjektene de arbeider med. Deres utdannelse er en annen enn de konvensjonelle byggfagenes, og baserer seg på generasjoners kunnskap og erfaring. I dag snakker vi om sirkulærøkonomi, men tradisjonshåndverkeren har aldri tenkt anderledes. Gjenbruk eller ombruk er norsk byggetradisjon. 

Det er håndens gjerning og blikket som gjelder. En tradisjonshåndverker leser bygninger på en helt annen måte enn en konvensjonell håndverker, deres løsninger er tilpasset huset og ikke av vareutvalget i byggevarehuset. 

Den gamle knaggrekka hang på veggen i ett av kottene. Den skal opp igjen slik at ingen skal være i tvil om at dette opprinnelig var et gammelt kott. Hvem spikket knaggene? 

Samme språk

Tradisjonshåndverkeren står, som navnet bærer bud om, i samme tradisjon som huset selv.  De kan i mangt være jevnaldrende og behersker samme språk. Han forstår tankegangen bak tidligere løsninger og materialvalg og reparerer heller enn å rive. Behandlingen er individuell og løsningene velges ut fra bygningens forutsetninger og eierens ønsker. 

Praktisk og økonomisk

Når vi valgte å skifte ytterpanel i Nordengen var det utfra en samlet vurdering av hva som var praktisk og økonomisk håndterbart. Erstatningen for det gamle panelet var å høvle ny perlestaff i tre ulike bredder i samme tykkelse som det originale. Tre bredder fordi vi ville gjenskape det litt uryddige,  livaktige uttrykket, som det gamle panelet ga huset. Alternativet var å berge så mye av de gamle panelbordene og gjenbruke dem. Men da ville jeg ha et spraglete hus i overskuelig fremtid til en pris som ville vært langt høyere. Ville det vært forenlig med husets tradisjon? Dyreste løsning? Neppe.


Gammelt møter nytt, men heller ikke vindusgeriktene er mer enn 12 år gamle. Og vinduene skal ha kommet fra en gård nede i bygda og ble satt inn i Nordengen på 1970-tallet. Fortellingen om et hus tar aldri slutt når du reparerer i stedet for å rive.

For en annen bygning et annet sted ville konklusjonen kanskje vært en annen. Hvert hus sin vurdering. En tradisjonshåndverker er det samme for et gammelt hus, som en spesialist er for en pasient.

Et rikere liv

Det er ikke mange av dem, men hos oss på Hedemarken er vi ganske godt forsynt med tradisjonshåndverkere. Min erfaring er at det for større jobber kan være inntil to års ventetid. Markedet er mindre konjunkturutsatt enn byggebransjen ellers. Når jeg derfor treffer på yngre håndverkere med talent og interesse for gammel bygningsmasse forsøker jeg alltid å pense dem inn mot istandsettelse etter antikvariske retningslinjer. – Et rikere og morsommere liv, sier jeg og smører på. – Du får anledning til å bruke alt du kan. Du treffer engasjerte eiere, folk som bryr seg, som setter pris på ferdighetene dine. Noen lytter og lar seg inspirere, andre trives der de er.


Tradisjonshåndverk er kontinuitet. Et godt laget vindu blir ikke dårligere fordi det har en alder. Ikke uten grunn er det viftevinduet Sveinung velger seg når han vil vise noe frem for journalisten.

De tre

De er tre karer som jobber i Nordengen; Sveinung selv, selvfølgelig. Så er det Ole Magnus Hoelseth Bakke. Han er lærling og representerer neste generasjon tradisjonshåndverkere herover. Og så er det Daniel Ritter, som akkurat nå innreder det ene kottet. Alle tre bor i Stange: Det gjør også fjerdemann, Thomas Arthur Andresen. Han jobber ikke på byggeplassen, men restaurerer vindusfag og lager nye karmer. Også han bor i Stange.


Ole Magnus er lærlingen, men også formidleren. 

Friheten

Ender du opp som tradisjonshåndverker i dag, er det fordi det er dette du vil. Jeg tror det handler om yrkesstolthet, om trangen til å være en fri håndverker, i praksis et fritt menneske. Alternativet er byggeplasser med rutinearbeid eller å måtte jobbe med materialer som verken er godt for deg eller huset.

Daniel Ritter på stillaset en av de dagene da kulda sved i ansiktet. 

Bygningsarven

Og det er for gammel bygningsmasse at hjertet banker, det er dette som gir mening. Det er generasjoners håndverk som gir innsikt og bringer deg selv videre. Arbeidsdagen er mangfoldig, to hus er aldri like og heller ikke løsningene. Går du dem inn på klingen, oppdager du raskt at det hele handler om verdier. Ikke bare frihet, men hvordan du skal bruke din tid på jorden.  


Et kott skal bli til en overnattingsmulighet. Ikke stort, men lyst, intimt og minneverdig.

Å vøle

Flertallet av dem bor selv i gamle hus, gjerne med et uthus fylt av gamle bygningsdeler. Det er tenksomme karer som ikke nødvendigvis svarer den dagen du spør. Og de lever som de snakker og derfor motsatsen til de siste ti-årenes hysteriske forbruksøkonomi. De ser gullet, der andre ser gråstein. Når du samarbeider med en tradisjonshåndverker, ender du aldri opp med hus du ikke kjenner igjen, fordi du ble anbefalt løsninger verken du eller huset har særlig godt av.

"Å vøle" betyr å sette i stand, å stelle huset. Det er gammel norsk tradisjon. 

Det skal ikke vare evig. Men nesten.