Det rustikke og det autentiske

Vi skjøv frem befaringen til kl. 08:30 i morges, men var det egentlig lurt? 

Ikke bare var det varmegrader og regn; Sveinung ringte advarende om såpeglatte veier. Eiendomsmegler Terje Hoelseth selv hadde passert to strøbiler godt parkert i brøytekanten på turen fra Stange til Løten. Var Vestre Skogbygdveg strødd enda? Ville vi klare den siste bakken opp fra brua om den ikke var det?

Vi valgte hans bil. Jeg velger alltid andres bil når valget er der, siden min egen er en skam. Vi kjørte utover og møtte en strøbil. Den hadde ikke rukket bakken før oss, men vi klatret oss trøstig oppover likevel og parkerte i innkjørselen. Der lå huset badet i lyskasternens grelle lys og to karer kastet skygger inn på husveggen. Vi var fremme. 

– Så her er det? Tonefallet er litt spørrende og litt konstaterende. Hoelseth har bodd i Løten selv og har solgt flere eiendommer i Vestre Skogbygd tidligere. Han er en erfaren mann.

Ole Magnus, yngstemann blant snekkerne og lærling hos Slettens Vøling AS, startet besøket med en improvisert introduksjon om klippspiker. Både vår tids versjon av den og den tradisjonelle spikeren, den som ikke lenger er i produksjon. 

Dette er da en ganske typisk situasjon, tenker jeg. Gamle hus er som hunder, de får mennesker til å snakke sammen. En enkelt spiker får tunga på glid. 

 

Jeg er langt unna å skrive ut intervjuet vi gjorde i dag, men la meg likevel konstatere følgende: Autentisitet er viktig. Det er det som skiller en eiendom som Nordengen fra det meste annet på markedet. Luftighet og beliggenhet er viktig. Historien har en egenverdi, slik også slitasjen på kjøkkenveggen borte ved vedkomfyren har det.

Men hvordan formulere og formidle dette i et salgsprosekt? Hvordan ser dette ut når eiendomsmeglerens blekk har tørket på papiret? Vi kommer tilbake til saken over helgen. Men merk dere hans ord: – Dette er en sjelden eiendom. Det var det han sa.

– Dette er en sjelden eiendom.